Hva går galt når par med barn under tre år går fra hverandre?

[Anonym bruker]

Jeg kan godt forstå at folk gjør det, men er det ting som dukker opp etter barna kommer, eller er dette ting som var det før svangerskapet?

I så fall, hvorfor planlegger de barn da?

 

[Anonym bruker]

Tror nok det finnes like mange forklaringer som det finnes skilte par der ute..

[Anonym bruker]

- de er for unge, de skjønner egentlig ikke ansvaret med og få barn, feks ved at det er slutt på fest hver helg.

 

- penger, barn koste rfaktisk en del og når det er snakk om lite penger så er det uansett barnet som blir prioritert

 

- ansvarlighet; ene parten tar det som en selvfølge at den ene er hjemme med barnet sånn at den andre kan feste og være med venner som vanlig.

 

- Får en barn med kolikk eller diagnoser, blir det lite søvn og alt fokus er på barnet og forholdet får null "næring"

 

- Barnet var ikke planlagt og bf føler seg kvelt av hele situvasjonen

 

- barn var ikke planlagt i et helt ferskt forhold som viste seg og ikke utvikle seg til noe mere..

 

Og sikkert 1000 andre grunner...

[Anonym bruker]

Det er jo en veldig høy andel av par med smmåbarn som går fra hverandre. Jeg tror mye det skyldes tiden vi lever i. Rett og slett at det blir for mye slik samfunnet har lagt opp at familiene skal leve. Det er vanskelig å tøft at begge være i full jobb og samtidig ha et harmonisk famlieliv. Småbarnsfasen er en tøff til og prøvelse for et forhold.

[.Ann.]

Barn kan av og til bli til uten at det var aktivt planlagt også. Har inntrykk av at den del vil førsøke å gjøre "det rette" i denne situasjonen, dvs forsøke å skape et liv sammen. Det er jo ikke alltid det går.

 

Ellers tror jeg at stresset og presset som er rundt nye familier skaper ofte skaper mye friksjon.

 

[Anonym bruker]

Det er nok flere faktorer som spiller inn, tross alt for folk flest så er dette en av det mest krevende periodene i livet på mange måter.

Å bli foreldre er ofte mer krevende enn man tror på forhånd, tross alt får mange par svært lite tid til å pleie forholdet og desverre feilprioriterer nok mange den tiden de kunne brukt på hverandre. kansje den ene part fraskriver seg mye ansvar og overlater det meste til den andre, eller kansje den andre ikke slipper samboer/ ektefelle til nok i starten og så plutselig forventer at vedkommende skal steppe inn uten å få tatt del i oppdragelse, stell og omsorg fra første dag.

Konflikt om arbeidsfordeling er en annen klassiker, menn og kvinner prioriterer ofte forskjellig, vi må bli flinkere til å se hverandre.

Sex er ikke til å komme unna, det er viktig for å holde lunk i parforholdet.

 

Har selv mye erfaring, men vi har kommet oss igjennom det værste, nemlig småbarnsperioden, men det var jaggu ikke langt unna at vi ble en del av statestikken vi også, men vi ga ikke opp, vi sleit oss igjennom det og høster nå fruktene av det ved å ha et enda sterkere forhold og ekteskap. Vi er i grunn lykkelige, men vi har våre dager vi også der det slår litt gnister og damper. Litt krangel tåles fortsatt.

[Anonym bruker]

Jeg kan legge til at vi hverken var særlig unge, hadde dårlig råd eller skjev arbeidsfordeling selv, men det har vært tøffe tider på tross av dette.

Anonym 21.30

[Anonym bruker]

Man planlegger jo ikke så skille seg eller å sette barn til verden for at barna skal leve i atskilte familier, og jeg syns du har en litt snørrhoven tilnærming med utsagn som "hvorfor planlegger de barn da?"

 

Selvsagt tror man på forholdet idet man planlegger å få barn. Og for noen er det sånn at de blir mer samkjørte når barnet kommer, andre blir bare stressa, trøtte, barseldeprimerte og sinte, og konfliktnivået ryker i taket hos et ellers harmonisk par.

 

Noe anneet som man ikke kan "kalkulere" med er det faktum at et barns inntreden i livet ditt også pirker borti en del grunnleggende ting. Dine egne grenser blir utfordret, dine grunnleggende verdier osv. Der ligger det enormt masse konfliktmateriale.

 

JEG personlig var ikke forberedt på at min mann syntes det var OK at man ignorerte f eks helsesøsters veiledning og ga ungene ting å spise som ikke hørte til i kostholdet deres på et gitt stadium. Jeg var heller ikke forberedt på at foreldrerollen brakte med seg konflikter omkring urettferdig/rettferdig - jeg syntes at min mann la opp til veldig stor forskjellsbehandling av ungene, og det var et minefelt å bevege seg i. Krangel nesten hver dag.

 

Og fordi det berørte mine grunnleggende verdier i så stor grad (jeg var forbløffa og sjokkert, og satt stadig og tenkte "Men slikt går da ikke AN å gjøre!") så trigget det ekstra sterke følelser.

[Anonym bruker]

Jeg var 32, han 31 når datteren vår kom til verden.

Helt ærlig, så trodde jeg han skulle trappe ned på jobbingen når han ble pappa, men den gang ei. Han så datteren sin mellom kl 16 og 18. Thats it. Da dro han på jobb nr 2, som vi ikke trengte pengene fra, og kom hjem tidligst i 23 tiden. Da sov jo datteren vår selvfølgelig, og han dro på jobb igjen kl 07 om morgenen. Vi hadde nesten 40 000 til sammen i inntekt, og 6700 ut på huslån, pluss strøm og de vanlige regningene. Vi hadde med andre ord, mer enn god råd. Jeg snakket med han gang på gang, men det nyttet ikke. Penger var viktigst.

 

Nå har han datteren sin på onsdager, og fra torsdag til søndag annenhver uke. Han har mye mer tid med henne nå, og nå har han ikke noe valg. Han vil vi skal prøve igjen, men jeg er bestemt, ettersom jeg flyttet inn igjen etter et år, men han falt tilbake i gamle vaner veldig fort. Så når jeg flyttet for andre gang, så bestemte jeg meg for at det var siste gang.

Jeg er fortsatt singel, og trives veldig godt med det.

[Anonym bruker]

Med oss var det av grunner som ikke hadde noe med barnet vårt å gjøre i det hele tatt.

 

Hvorfor går par med barn over tre år fra hverandre, liksom?!

[Anonym bruker]

Bra spørsmål! Når de har holdt ut så lenge, hvoffor fortsetter de ikke bare, lizm, da er jo den verste tida over???

[Anonym bruker]

- Forholdet har skrantet før og under svangerskapet. Og gjerne etter..

- Barnet var ikke aktivt planlagt.

- Lite barnevakt, nattevåk, dårlig kommunikasjon mellom foreldre.

- For lite alenetid.

- Man finner ut man har det best separat, for barnet sin skyld om ikke annet.. Krangling og kjefting er det ingen barn som har godt av.

 

Hilsen ei som har vært singel siden barnet var 1,5 år.

[Anonym bruker]

Enig i den med verdier..

Merker at det har trigget meg mange ganger også..

 

Tror at ofte kan det være at de med barn over 3 år har kranglet og vært uenige så lenge og om så mye at kranglingen kanskje har overskredet en grense for hva man kan tåle.. Ikke alt kan reverseres og fikses..

 

Ord og handlinger kan aldri tas tilbake..

 

Min mann søkte til andre damer på nett da vårt første barn var noen mnd.. Jeg var overveldet over å ha fått barn, vi kranglet mye, vi var slitne og jeg var nok heller ikke så attraktiv lenger... Fant det tilfeldigvis ut..

 

Jeg har tilgitt ham.. Men 7 år senere kjenner jeg at jeg fortsatt blir sår av å tenke på at han utsatte meg for den smerten og fortvilelsen i noe jeg tror var mitt livs mest sårbare periode..

 

Hadde det skjedd veldig mange sånne svik opp gjennom årene så hadde jeg kanskje aldri klart å fortsette forholdet..

[malingus]

Jeg og bf gikk fra hverandre da vår var 1,5 år gammel.

Men sånn utenom at det å få barn var en enda större omveltning i livet enn jeg trodde og det såklart var vanskelig å takle at livet plutselig hadde forandret seg og aldri ville bli det samme igjen, så kan jeg ikke se at vårt brudd hadde så mye med barnet å gjöre.

Det var ting som skjedde mellom oss, og hadde en stor sammenheng med min sykdom.

 

Tror det er uendelige forklaringer på dette.

Om det finnes noen fellesnevner vet jeg ikke. Men mnge vanlige grunner er vel nevnt her.

[Anonym bruker]

Jeg vet jo ikke hvordan andre har det, men jeg vet at hvis jeg ikke hadde kjent min mann godt og virkelig bestemt meg for at det er han jeg vil dele hele livet mitt med så hadde neppe forholdet vart de 2 første årene etter at vi fikk barn.

 

Det venneparet vi har vært mest sammen med i barseltiden og som har en datter på alder med lillemann gikk fra hverandre i sommer. De traff hverandre 5 uker før de ble gravide... og belastningen av et kolikkbarn og mye krangling (og ultraegosistisk og tradisjonell mann) førte til slutt til brudd.

 

Har også en venninne som giftet seg i sus og dus etter 2 års forhold (der ALLE bortsett fra hun så at han er en kjempeegoist) og 4 måneder ut i svangerskapet plutselig så ham for det han var... forelskelse kan som sagt gjøre blind!