Gutten min (20 mnd) er blitt til et minimonster:(

[Anonym bruker]

Den lille snille, blide gutten min er på få dager blitt til et lite monster.

Han har alltid vært blid og stort sett snill. Men de siste dagene har han begynt å slå, han nekter å sitte ved matbordet å spise og han hiver og river ned ting rund seg. Han virker skikkelig frustret. Han går i barnehagen og de fortalte meg også i går at han hadde begynt å slå når han ikke fikk det som han vil.

Setter meg ned å prøver å snakke rolig til ham og forklarer at han ikke kan slå, hive ting, at vi skal sitte pent å spise o.l. Men da blir han bare frustrert og begynner å hylgråte.

 

Han er helt frisk, så er nok ikke noe som plager han sånn sett.

 

Kan det være trassalderen som er i annmarsj? Eller noen annet galt?

 

Hjelp!!! Hvordan skal jeg takle dette? Noen snille damer som vil dele erfaringer?

 

Hilsen litt småfrustrert førstegangsmamma uten erfaring med trass:)

[Anonym bruker]

Min (som er 22 måneder) har vært sånn fra tidlig av. Han slår ikke, men hiver ting og kan være generelt trassig. Anbefaler deg å fortsette å gjøre som du gjør, snakk rolig med han, men tillat deg også å heve stemmen litt om han er helt umulig så han forstår at du mener alvor. Legg følelsene på is og ikke la deg vippe av pinnen. Det blir nok folk av dem til slutt...

[Anonym bruker]

Selv om det kan være vanskelig å se utenfra høres det absolutt som noe plager han. Men han er for liten til å uttrykke det på noen annen måte. Dere bør prøve å sette dere inn i hans situasjon for å se om dere kan se hva det er som plager ham. Har det vært noen endringer i tilværelsen hans i det siste? Har han opplevd noe trist, leit eller noe han ikke liker? Hvordan trives han i barnehagen? Er dere veldig mye borte fra ham?

 

Bruk tid og energi på å vise at dere er glad i ham og fortsett å være rolig og snakke med han om hva dere skal gjøre og hva som skjer.

[Anonym bruker]

Har prøvd å tenke gjennom og se om det er noe som kan skyldes at han oppfører seg slik. Det har ikke vært noen forandringer i hverdagen hans.

Han stortrives i bhg. Har kortere dager og innimellom fridager,da jeg for tiden er arbeidsledig.

 

Bruker masse tide til kos og lek, så han får mye oppmerksomhet. Når han har disse "utbruddene" sine og kaster ting eller når han slår, så snakker jeg med han og prøver å forklare hvorfor det ikke er greit å gjøre slik og prøver å avlede han med å finne på noe nytt å gjøre.

 

Ved matbordet, når han nekter å sitte der og spise og vil ta med seg maten et annet sted, så setter jeg maten hans på plassen hans og forklarer at han kan få mat men da må han sitte pent ved bordet.

 

Jeg er alene med ha, så er kun jeg som skal prøve å takle frustrasjonen hans. Synes jo så synd på mini da. Skjønner jo at det ikke er så greit, da han ikke klarer å uttrykke seg ordentlig og fortelle hvorfor han er slik.

 

Snakket litt med de i barnehagen om dette i dag, og de sa at mange barn hadde slike perioder. Så får bare håpe det går over av seg selv.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er vel ganske vanlig med en ordentlig runde separasjonsangst i den alderen? I forbindelse med at språket og motorikken kommer på plass i full fart. Det kan være skummelt, det, og da kan man bli sint og frustrert om man er mye borte fra mamma. Selv om han har korte dager i bhg i forhold til de andre barna, så er det kanksje mye for ham? Dersom du uansett ikke skal på jobb kunne du kanskje prøvd å ha ham hjemme litt mer, finne på masse ting sammen og være veldig tilstede? Perioder med separsjonsangst går somregel over (eller roer seg iallefall) av seg selv, men det går ofte raskere dersom barnet får massevis av trygghet og bekreftelse fra foreldrene.