Bare vær så snill jenter.....

[Vår-tur-snart?]

Bare vær så snill, ikke skriv innlegg med at "nå har vi prøvd i 2 mnd og vi får det ikke til!!!!??? Omg "alle" andre får det til, jeg er såååååå leeeeei!!" osv osv.

- Nei, ALLE andre får det ikke til å klaffe første gangen. De fleste må vente lenger enn det, og når noen begynner å syte etter 2-3 mnd så blir det trasig lesning for dem som faktisk har slitt lenge....

 

[Drømme Stress ned-mamma]

Og STRESS ER NATURENS PREVANSJON!!!!!!

 

Når vi er stresset, utålmodige og ikke får det vi vil ha fort nok, så går kroppen i "fight og flight" modus. Det fører til hormoner i kroppen, (som jeg ikke husker hva heter akkurat nå), som kan stoppe sånne ting som eggløsning, befruktning, dårlig festeevne for et evt. egg, surt miljø i skjede og livmor, noe som ikke er bra for sædcellene.

...når kroppen er kampklar, så sier det segselv at den ikke vil ha en graviditet midt oppi det...

 

STRESS NED!

 

Etter første året med prøving, så skjønte jeg at nå må jeg begynne og roe meg. Jeg ble spist levende og livet mitt ble et h***** å leve. Nå, har jeg det bra, hver dag. Litt sårt at andre popper ut unger både histen og pisten, men sånn er det bare. Livet har så sinnsykt mye mer og by på enn barn, jenter!!!!

 

Jeg er egentlig veldig fan av at man må få føle det man føler, men følelsene våre er ikke alltid logiske!! Har vi ikke alle vært småforelska i en dust, drittsekk eller mammadalt? Sier segselv at det ikke er en logisk følelse.. Og man KAN kontrollere følelsene sine til en viss grad. Negative følelser blir raskt dyttet unna, hvis vi bare slipper de positive følelsene til.

 

Ikke vær redd for å være lykkelige, til tross for at dere ikke får det dere vil ha, når dere vil ha det. De beste ting i livet er verdt og vente på. Desto lengre man må vente og kjempe, desto mer setter man pris på det, når man endelig får det!!

 

Dessuten, er det bare snakk om kanskje 0,1-0,2% som ikke har født barn innen 5 år, eller hva det var. (Riktignok en engelsk statistikk, men tar meg den friheten og tro at den er reell her i norge også)

 

Har nå prøvd i 28 mndr. Jeg smiler hver dag, fordi jeg kan kose meg i fred og ro med kaffien hver dag. For at mannen min og jeg, kan gjøre akkurat hva vi vil, når vi vil. For at vi kan dra på fest, begge to, og begge kan drikke så mye vi vil, for vi har ingen forpliktelser dagen etter.

 

Man må være glad for det man har!!! Ikke grave segselv ned over hva andre har. Det er de små tingene i livet som er verdt å stå opp for.

[Tigerlise&Anton prøver igjen]

Veldig mye fornuft i det du skriver her, Drømme stress-less. Vi prøvde i 5 år før førstemann satt, og det var ikke før vi ga f... at det klaffa. Vet det er lettere sagt enn gjort, men...

[spirei2011ønskes<3 11pp]

Enig i at man ikke skal stresse og klage dersom det ikke klaffer med en gang, men som dere også sier, ikke alltid følelsene er logiske, og man klarer heller ikke å styre dem alltid.

 

Jeg er vel en av de som kanskje klager litt for fort over at det ikke går, men når syklusene er lange (39 dager, og ja, jeg syns det er langt, og det er utenfor normalen...) så klager jeg. og jeg er kjempelei meg for at det ikke gikk denne gangen heller. Da vet jeg at det er en hel måned til neste eggløsning, og jeg blir deppa og i dårlig humør..

 

Og kanskje har de som ikke har klart det etter over ett år med prøving, også vært blant de som kom med et hjertesukk når det ikke klaffet etter 3 mnd, men det er kanskje litt glemt, fordi man sitter i den situasjonen man gjør..?

[Tigerlise&Anton prøver igjen]

Veldig sant. Tror nesten det var tyngre å takle det første året enn de neste 4. Man tror det skal gå så greit, og skuffelsen blir stor. Som sagt, følelsene er ikke logiske, og det er lov å bli lei seg.

[Vår-tur-snart?]

Det du sier er et godt poeng, spirei2011. Jeg var også innerst inne litt småskuffet etter 2-3-4 mnd (man er jo så gira når man har bestemt seg, ikke sant), men tenker man seg om litt og kanskje leser litt på forumene, skjønner en at det er jo maaaange som sliter mye lenger enn dette!

 

Jeg klarer ikke gi så mye "medfølelse" til dem som syter etter så kort tid rett og slett.. Om en legger ut i det vide og brede for å få litt trøst allerede da, så har en ikke gjort en særlig god jobb med å sette seg inn i at det faktisk ikke er gjort på et blunk å lage en baby - for de fleste i alle fall. Det blir litt som om at en undervektig klager til en kraftig overvektig for at en selv er tjukk..... Den av de som faktisk ER tjukk vil neppe føle seg særlig bra da - det gjør vel bare vondt verre...

 

 

[Drømme Stress ned-mamma]

Joda, jeg hadde mine sytedager før jeg, også. Ingen tvil om det.

 

Men det som plager meg nå, er at ingen gidder og høre på de som har vært i gamet lenge!!! De syter og klager og vil ha råd, men når de får råd, så var det ikke det de ville høre, så du blir regelrett oversett. DER ligger irritasjonsmomentet for min del.

 

Om ikke jeg var like villig til og lytte første gangen, så skjønte jeg fort at det kunne være nyttig å lytte til mer erfarne kvinner.

 

Jeg får som regel ikke svar engang, fra trådstarter!!! Og da får en ingen sympati fra meg.

[Vår-tur-snart?]

Mm... syns også ofte det mest går i at de vil at noen skal synes synd i dem, og det irriterer meg i alle fall. Nei, det er ikke synd i dem som spiren ikke sitter på 2. forsøk hos! Vi har prøvd i et år nå, og det er sårt å ikke få det til. Det er virkelig sårt å se "alle" andre få det til..., Ingen tvil om det! Men det man får gjøre er å nyte å bare være to så lenge en kan, kose seg med prøvingen, ikke la det bli et mas og håpe at spiren sitter når kroppen er klar for det! Og bruke BIM forumet til å få litt trøst de gangene det bikker over litt. For ja, det er lov å være skuffet og utålmodig.. i alle fall litt sånn etter hvert......