Han vill ikke se på magen?

[Anonym bruker]

Vi hadde snakket om å få barn lenge, og har faktisk prøvd over 3 år, nå har det endelig skjedd, og jeg er overlykkelig, men far han virker det som kunne godt ha levd med at vi aldri ville klare det. Virker som han har en slags krise.....hvordan kan det være mulig når han var med på det fra starten av. Vi har vært sammens i 6 år, og jeg trodde dette var noe vi begge ville, vi har til og med vært til legen, på grunn av at vi ikke ble gravide, og fikk råd, og ble testet. Er helt forvirret nå.

 

Vi har altid vært det paret som alle syntes var så beundringsverdig, for vi har bestandig vært forelsket i hverandre hele tiden, også etter 6 år. Aldri noen alvorlige kriser, og nå virker det som all kjærlighet har dødd!

 

Han ser nesten ikke på meg når vi har sex, ser aldri på magen, vil ikke ta på magen,vil ikke holde rundt meg....bare av og til før han går på jobb. Ligger aldri intil meg på natten lengre,og legger seg gjerne etter at jeg har lagt meg.

 

Jeg føler meg så trist, og for å være erlig føler jeg meg for første gang i mitt liv stygg. Jeg har aldri hadd dårlig selvtilit,men må inrømme at i det siste hender det jeg gråter når jeg er alene,for at jeg begynner å lure på om prisen jeg må betale for et etterlengtet kjærlighetsbarn er mitt forhold, og da er liksom hele grunlaget borte. Og føler meg da også som en dårlig mamma to be,som vurderer om hun har gjort en kjempe feil som beholte barnet. Men jeg elsker mannen min vedlig mye og jeg vill ikke miste han, og nå er jeg over 5 måneder på vei,og jeg føler jeg jobber hver dag for å prøve å gjøre han fornøyd,og for at han ikke skal føle graviditeten som en belastning.....litt vanskelig når jeg har blitt sykemeldt og spyr konstant!!!!!!

 

Noen råd, så jeg ikke mister han? Er dfet normalt at menn kan reagere på denne måten??

 

Fortvilet og redd

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg en far, men snart en mor. Jeg har noe av det samme forholdet med min samboer, vi har vært sammen 6 år, i snart tre år har vi prøvd å få barn osv... Vi hadde en missed abortien for halvannet år siden, og den ganga gledet pappa'n seg til å bli pappa. Nå som jeg er blitt gravid igjen, virker det som om noe døde i han. Det virker ikke som om han er interessert i det hele tatt, og når jeg ytrer bekymring (klart jeg er redd for å miste eller at det skal dø, spesielt etter den forrige ganga), så bryr han seg ikke. Han sier 'alt er nok bra, skal du se', så vil han ikke snakke mer om det.

Jeg tror det kommer av at virkeligheten ikke har gått opp for dem enda. De forstår ikke hva som kommer til å skje. Kanskje bekymrer de seg, kanskje for at barnet ikke er friskt, at de skal bli gode fedre, eller kanskje økonomisk? Å knytte seg til dette som vokser inni våre mager, er ikke bare bare for noen som på en måte er "utenforstående". Det er jo skremmende for meg også, kanskje deg også, å tenke på fremtiden nå. Vi skal føde dette barnet, vi ber om at det er friskt og at alt skal gå bra. Den kommende tida er ny og utfordrende for både mødre og fedre, og jeg vil tro begge parter tenker på den! Den er skremmende, annerledes og krevende, barnet vil kreve så mye tid, så mye søvn og energi! Vil man klare det? Blir man gode foreldre? Bekymringene er aldri langt unna.

Jeg prøver ofte å sette meg inn i min samboers tankegang og følelser, og prøver å se for meg at om han var jenta i forholdet, hvordan ville jeg følt det når en liten en var på vei? Jeg hadde ikke hatt noe direkte med barnet å gjøre, det er jo i mors mage, jeg kan ikke annet enn å snakke til det, kjenne spark etc... Vil man egentlig forstå så mye av det? Vil man klare å forholde seg til dette nye livet, før det er blitt født og virkeliggjort?

Alle er forskjellige, og noen fedre klarer nok å føle for barnet når det bare er foster, og virkelig bli knyttet til det. Andre må nok få det i armene sine før det går opp for dem hva som faktisk er skjedd, og hva som skjer videre

[solstråle- g09 og ?12]

Nå er heller ikke jeg en pappa, men en mamma (snart til to ). Min mann var liknende. Han ville ikke snakke om graviditeten (med nummer 1), sjelden han ville ta på magen, eller se på den. sjelden vi hadde sex, og utolig sjelden jeg følte meg verdsatt, og ikke minst vakker! jeg gråt mye pga dette. men etter lille gutten vår kom, løste alt seg, og jeg og sambo har snakket om det i ettertid. Han visst ikke hva han gikk til, for ham var det rart å tenke på at det plutselig skulle komme ett lite liv ut av meg, for han kjente jo ikke barnet sparke og leve som jeg gjorde. samtidig var han redd for at noe skulle gå galt, akkurat som jeg. tror bare ikke menn er så flinke til å snakke om sånt. jeg gav min sambo litt rom til å bare være uten og snakke om barnet i magen (veldig vanskelig), og da kom han med innspill selv.

 

alle reagerer forskjellig. spesiellt menn! tror nok han "kommer seg" etter hvert, han trenger bare tid til å se at dette går godt og at dette barnet faktisk kommer!