Jeg hater å være stemor...

[Anonym bruker]

Beklager så mye at jeg bruker et ord som ikke er godkjent i dine øyne da!

HI

[Anonym bruker]

for stebarna dine sin skyld bør du gå, utrolig trist for dem å skulle vokse opp sammen med en stemor som ikke liker de, Deg har jeg ingenting til overs for......

 

 

[3barn-no pain no game!]

Uff da. Dette høres ut som en vrien situasjon.

Men noen ting jeg lurer litt på, som ikke får regnestykket til å gå opp...

Om ungene har en tøff diagnose hver, som du skreiv, hvorfor i all verden hiver du deg inn i noe sånt når du VET at dette blir slitsomt?

(Du skreiv jo du føler du kan litt om unger osv....)

Og litt facinerende at alle damer vet så mye om unger, når de ser andre oppdra de..... Jeg er litt der og må jeg si.

 

Akkurat nå synes jeg skikkelig synd på han du er sammen med....

Han tok deg inn i livet sitt, som tydeligvis ikke er enkelt om biomor og barna er vanskelig å takle. Han gir deg hele sitt liv og stoler på at DU er den som skal hjelpe han igjennom dette. Og nå gir du opp fordi det "kommer snikende i graviditeten". Det er faktisk bare slemt mot han. DU skal ta fri og komme deg vekk, DU synes synd på bare deg. Hva med han som sitter igjen?

Var det HAN du skulle ha? Eller bare en baby?

Jeg tviler for dere har vært kjærester veldig lenge, ettersom du faktisk ikke så dette komme... Jeg vet ikke hvordan forhold dere hadde før dette heller, men å være venner og kjærester er SÅ forskjellig som du får det når det kommer til stykket, og en baby er i magen.

 

Også skriver du "sagt det på forskjellige måter"...HALLO... Er det en ting vi damer vet, er det at mannfolka trenger å få ting svart på hvitt. SÅ kan de takle situasjonen og gi oss det de trenger. De er jo ikke tankelesere heller!

 

Jeg har 3 barn. 2 jenter med en pappa, og en sønn med han jeg er med nå. Jeg gikk ut av første forholdet, fordi JEG ikke fikk det JEG trengte. Og livet mitt er fantastisk nå. Jeg mener ikke at noen burde være i forhold som ikke er bra. MEN jeg har lært at det er nok ikke bare min ex mann sin skyld alt som har skjedd.... Min nye samboer er veldig flink til å "si ifra og sette meg litt på plass" når jeg turer avgårde og tror at livet er om barna og meg. For det er det ikke...

Og han jeg er sammen med nå, er helt fantastisk flink, med alle 3.

Min ex mann har ikke vært der de siste årene. Sist 17.mai fikk han ultimatet - være eller ikke. For ungene sleit med at han ikke hadde tid, ikke gadd osv.....

Og jeg skjønner at min nåværende samboer måtte få ut denne frustrasjonen. Som din mann må med sin ex. Men vet du? Noen ganger må vi bare lytte og....

 

Kanskje dere må finne ut hver for dere hva dere trenger for å bli lykkelig? For om du endelig fikk babyen du ville ha, og han skal sitte igjen der med 3 barn og ingen støtte - så må jeg si at jeg håper han finner ei som forstår situasjonen FØR hu går inn i den.

Og så enkelt er det ikke å finne en ny mann som skal bidra med deres barn igjen. Jeg ser nesten ikke for meg engang åssen dere skal få denne kabalen til å gå opp med "nå skal du ha vårt barn, også skal de barna komme, også skal vi IKKE bli utslitt og krangle...."

 

Beklager damer. Men jeg ser litt at det å være gravid er ikke bare bare for en mann heller...

(Selv om noen ganger er de skikkelig drittsekker også da...hehe... De ser liksom ikke heeeeelt hva vi sliter med, fordi de ikke ønsker det. MEN det er vårt ansvar å si fra på en ordentlig måte som de forstår!)

[Anonym bruker]

Som oftets(med eller uten diagnose) så er det barnas måte å si i fra ting på,det å være umulige,har dere tenkt på at det er noe barna ikke trives med? Som voksne menneske så synes jeg deres egoisme skal komme sist,legg fra dere hatet mot hverandre og ha ett familiemøte med og uten barna,sett regler som både mor,stemor,far og barn skal overholde! Hvis dere alle vil ha gode hverdager og helger er nok det den første løsningen dere skal gå etter! De voksne må være voksne og ta tak i problemet,ikke bare overse det!

 

Hilsen skilsmissebarn og med erfaring.