Er det helt håpløst av meg å forvente...

[Anonym bruker]

... at de barnløse vennene mine burde vite såpass at det i 7 tiden på kvelden er leggetid for barnet mitt, og at jeg som alenemor dermed ikke kan slenge fra meg alt og bli med ut å farte i denne tiden?

 

Er så lei av siste liten telefoner om folk som vil ha meg med på fest, folk som kommer på døra og vil ha meg med ut osv...

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du egentlig? mellom 18 og 22?

[Anonym bruker]

Jeg hadde null peiling på leggetider og rutiner i småbarnsfamilier før jeg selv fikk barn.

Så nei, med mindre du har innført dem i deres rytme kan du ikke forvente at de har full oversikt.

Synes du heller skal være glad for at du har venner som er ivrige etter å være sammen med deg jeg. Ikke alle er like heldige.

[Anonym bruker]

Nei, det kan du ikke forvente. Leggetider varierer fra person til person og fra år til år. Det er tross alt mye bedre at de fortsetter å spørre enn at de bare dropper deg og tenker at de aldri kan likevel.

[Anonym bruker]

Over 18 men uheldigvis under 22. Føler meg ikke som de gjevnaldrende i det hele tatt når alt som står i hodet på de er råning og festing :/ Jeg trives best hjemme jeg med strikking, scrapping og datasyssler etter barnet har lagt seg. Har også litt husarbeid jeg liker å ta igjen da gullet kan få hjemmet til å se ut som et krigssted til tider. Har blitt alt for kjedelig og asosial for tiden...

 

HI

[Anonym bruker]

Selv om man er under 22år, så vet man da at livet forandrer seg når man får barn! Dette burde også vennene dine vite! Hadde også reagert på uvitenheten deres, men trøst deg med at det går over etterhvert. De blir jo eldre, de også. Men det burde jo holde at du sier ifra en gang, da burde det ihvertfall synke inn hos dem

[Anonym bruker]

Om et år eller to kommer du til å lure på hvor vennene dine ble av og hvorfr de aldri inviterer deg med på ting lengre. Husk å ta vare på vennene dine. Selv om ditt liv har endret seg betyr ikke det at du kan forvente at de andre slutter å feste og ta ting på sparket.

Inviter folk hjem til deg, ta en fest av og til i det miste og takk dem for at de fortsatt husker på deg selv om det er sjeldent du kan være med.

[Anonym bruker]

Nei, ikke å forvente at en 20-åring skal kunne vite det. Men det er vel koselig å bli spurt, selv om jeg godt kan skjønne frustrasjonen med at det ikke trekker inn....

Burde jo ha fått det med seg etter et par ganger f.eks:-)

[Anonym bruker]

De får komme og gå hit når de vil, og det vet de Jeg har spurt de om å få være med på fest før, men har gitt opp, da de bare stikker på fjortisfester. Og siden jeg ikke er noen drikker, så er det vanskelig å overse alle disse fulle småjentene og gutta over 20 som er på småpikejakt, tøffingene som sloss, osv... Vennene mine er stordrikkere og flyr rundt over alt, og jeg klarer ikke holde følge med dem, ei heller finner jeg det interessant å holde følge med dem når de er så fulle at de bare fjaser om alt og ingenting, flyr på gutta og dagen etter ikke husker noe som helst.. Ja, jeg er kjedelig, og det legger jeg ikke skjul på.

 

Jeg har prøvd å sagt i fra lenge om at i 7 tiden legger barnet seg, og da kan jeg ikke styre med å finne barnepass i siste liten for å komme meg ut. Vil de ha meg med på noe vil jeg helst vite det dagen før, eller i det minste tidligere på dagen, så jeg rekker å skaffe barnevakt.

 

HI

[Anonym bruker]

Har venner på 45 år som er ferdig med småbarn som ikke har bedre vett enn at de ringer i rådvinståka og spør om jeg blir med ut når klokka er 22 på en lørdagskveld, har 3 barn som er små og må derfor ha minst noen timers varsel så jeg kan organisere barnevakt og ordne meg litt.

[Anonym bruker]

helt ærlig så gleder jeg meg til at permisjonen er over og jeg kan komme meg i jobb igjen. Savner å omgås litt eldre personer som har mer lik personlighet som meg, og som klarer å snakke om andre ting enn festing, sminke og gutter.

 

Skal vel kanskje også ærlig innrømme at vennskapet er litt ensidig med de fleste. Noen har jeg møtt via andre venner, og så begynte de å mase om å finne på noe hele tiden, og jeg er for svak til å si nei, selv om jeg egentlig ikke har noe interesse av å være venner med de. Føler ikke at jeg kan si rett ut at jeg ikke føler vi passer som venner heller... Andre har jeg hatt i noen år, men har rett og slett vokst fra dem og vi har blitt alt for ulike.

 

Litt rart. Da jeg var liten gikk jeg alltid å gledet meg til jeg ble stor (Noe man da i mitt hode automatisk ble på 18 årsdagen sin). For da fikk jeg voksenvenner, voksenjobb, visste absolutt alt, og alt var perfekt.

Har jo en del år på å bli skikkelig voksen enda, men frem til nå har jeg blitt litt skuffet *Håper at noen kan da den med litt humor og en dråpe salt*

HI

[Anonym bruker]

Oj, såpass ja.. Noen som tydeligvis har glemt fort hvordan livet med småbarn er. Irriterende da, man kan jo fort bli litt fristet av en sånn invitasjon

 

HI

[Anonym bruker]

15:28 var et svar til 15:18, men ville tydeligvis ikke havne på rett sted.

 

HI

[Anonym bruker]

Ekstremt irriterende når man i utgangpunktet har litt maur i ræva og kunne tenkt seg en luftetur å bli frista på den måten, ble faktisk litt småsur, sa fra at hun måtte gi beskjed litt tidligere neste gang så skulle jeg nok henge meg på da. Hadde hverken øl, vin eller barnevakt da hun ringte tross alt. mannen hadde vakt så han kan jo plutselig bli utkalt på oppdrag. Har jo barnevakt som stiller opp hvis jeg har lyst en tur ut en og annen gang, benytter meg alt for skjelden av den muligheten. Barna begynner å bli store så de er ferdige med bleier og nattevåk, så da vil besteforeldrene eller tantene låne dem litt oftere enn da de var mindre.

[Anonym bruker]

Tror kanskje du hzr behov for å utvide vennekretsen litt, kanskje få noen litt mer voksne (ikke nødvendigvis i alder, men i interesser) venninner med barn? Da kan man gjøre sosiale ting sammen på dagtid med unger, dra på helgeturer med unger, være barnevakt for hverandre osv. Det betyr jo ikke at du skal droppe alle de gamle vennene, du får kanskje mer til felles med dem om et par år når de har festa fra seg litt?

[Anonym bruker]

Jeg forventer ikke at mine barnløse venninner overhodet skal forstå hvordan min hverdag oppleves for meg. Jeg synes det er veldig hyggelig at de fortsatt lurer på om jeg kan bli med på noe på impuls med en 2,5-åring og en i magen/straks ute. Er glad de ikke har gitt meg opp selv om jeg alltid sier nei!

Og jeg er 32 år...

Når de får barn selv, vet de hvordan det er.

[Anonym bruker]

Svigermor er 75, har 3 barn og 7 barnebarn, og ringer konsekvent enten mens vi spiser middag eller midt i kveldsstellet/leggingen. Hun er snill, men litt distre.

 

Noen lærer ikke.