Er jeg forferdelig slem nå?

[Vår-tur-snart?]

I går fikk jeg nyheten om at min søster er gravid igjen. Hun har barn fra før med en tidligere mann. På knapt et år har hun funnet en ny mann, forlovet seg, og har nå en liten i magen. Jeg har vært sammen med min samboer i snart 3 år, men vi hverken ring på finger eller barn på vei. Begge deler er noe jeg håper skjer snart..... Jeg gledet meg forresten heller ikke over forlovelsen fordi jeg syns det skjedde altfor fort, men også fordi jeg føler jeg har ventet en stund på at min mann skal få fingen ut og fri!

 

Vi har selv prøvd å bli gravide i et år nå, ingen barn fra før. Da jeg fikk nyheten om at min søter var gravid klarte jeg ikke 100% å glede meg over det, jeg fikk rett og slett en skikkelig nedtur... Både fordi det strødde salt i såret siden vi ikke får det til og jeg følte liksom at om vi fikk det til nå så ble det ikke helt den samme gleden for familien...

 

Hva tenker dere om dette, er jeg helt på bærtur? Er det sykt å bli så deppa over noe som egentlig er en koselig nyhet i familien?

 

[Drømme Stress ned-mamma]

Det er jo, uansett hvordan man vrir og vrenger på det, veldig egoistisk og føle det sånn. Men vet du hva? Av og til har man lov og være egoistisk.

 

Gi degselv rom til å føle deg nedfor, men gi også rom for litt glede for resten av familiens vegne. Hvordan din søster velger å leve livet sitt, er bare hennes (og forlovedens) valg, ikke ditt, og så fremt ingen blir skadet eller såret av det, så er det jo ingenting galt i det vel? Bare fordi dere vil vente så lenge før det blir ring og barn, betyr ikke at det er rette måten for henne og være lykkelig.

 

Men ikke skam deg over følelsene dine. Det er en stor, ekkel, grønn misunnelse som kommer frem også, siden noen andre får det du skulle ha!

 

Føl litt på det, gråt en skvett om du vil, få en god klem av samboer, også går man videre. Du vil glede deg etterhvert over en ny niese eller nevø

 

Flere i min omgangskrets er nå gravide med nr.2 siden vi startet vår prøving. 28 mndr, faktisk...har slitt med følelsene du sitter med.. Men vi gifta oss i mellomtiden da, og da ble alt bare helt ok. Nå hadde jeg fått drømmemannen virkelig på kroken (krok med mothaker ), så nå var det ikke noe stress dette babygreiene. Var deilig og få med seg nygifttiden uten unger på slep

 

Håper det blir deres tur snart! Er ikke noe godt å sitte med sånne følelser....og andre kommer til og bli gravide, uansett hva som skjer med dere.. Desverre! *god klem*

[lilletrille2]

Hei.

Trur nok det du føler er helt normalt.

Du ønsker nok søstern din alt godt, og er glad på hennes vegne.

Men du klarer liksom ikke helt å være glad pga deres situasjon.

Søstra di har fått det enkelt, og for deg er det vanskeligere.

Sånn er det desverre, og vi må bare godta det om vi vil eller ikke.

Og ikke tenk på at familien ikke vil bli så glad når du er gravid, for det blir de helt klart! Det er jo første barnebarnet fra deg!! Og da blir babyen din minst og kosa mest med

Ikke bekymre deg så fælt. Er ofte det vi jenter gjør.

Har dere fått litt hjelp ang graviditet. Pergo??

 

Du får hinte litt til mannen at før du føder en unge så kunne du tenke deg og være forlovet.

At det har litt mer tilhørighet enn bare samboerskap ;-)

Mannfolk er trege vettu!!

 

Lykke til;-))

 

[Rime]

Når det gjelder det med forlovelsen så hadde jeg selv en type som var utrolig treig, vi snakket om det heile tiden, men han fikk liksom ikke ut fingern med å kjøpe ringen. Og det var så irriterendes, for det var faktisk han som begynnte å snakke om det og det var han som alltid tok det opp. Til slutt fant jeg ut at han mest sansynlig ikke kom til å makke seg til å kjøpe ring før om mange år, så jeg tok saken i egne hender og kjøpte ringene og spurte om vi skulle forlove oss, jeg fidde ikke på den måten at jeg spurte om vi skal gifte oss, men forlove oss. Han blei veeeeldig overrasket og veldig glad, og no har vi vært forlovet i 1 1/2 år.

Dette er også en måte å gjøre det på, vet om maaange jenter som gjør det

[Vår-tur-snart?]

Tusen takk for gode svar, det hjalp i hele kroppen å lese det fra dere!

 

Javisst, jeg unner henne alt godt og er jo glad i henne, men det gjør rett og slett vondt for tiden. Får litt dårlig samvittighet for å ha disse følelsene så det gjør godt å lese at det er "lov" å føle slikt uten å være et dårlig menneske.. Skal nevnes at vi ikke har et særlig tett forhold og hun har ikke akkurat tendenser til å bry seg altfor mye om hvordan jeg har det, så det spiller nok også inn. Det kommer stadig nyheter om vennepar som venter barn og jeg gleder meg på deres vegne også, men dette med henne var liksom ekstra følsomt.

 

Ang ringen; han snakker stadig om bryllup... så jeg har jo et håp om at han har litt planer, da Vil ikke hinte for mye og "ødelegge" om han har planer..

 

Sist jeg var til legen min (egentlig for noe annet som ikke hadde med barneønske å gjøre) sa jeg til henne at nå hadde det gått et år siden p-pilleslutt. Hun reagerte ikke noe på det... Men skjer det ikke noe innen sommeren bestiller jeg time for å få undersøkt ting hos gynekolog. Jeg ba forresten om å få tatt hormonprøver og der fikk jeg brev om at verdiene var normale.

 

Når kan/bør vi få utredet mer, tatt sædprøve osv? Noen av dere som har gjort dette?

 

Håper dere snart har spire i magen :)

[Vår-tur-snart?]

Rime 15pp & 1MA: Godt det er noen det er tak i som tar saken i egne hender Jeg er for gammeldags til å fri selv, så jeg må nok pent vente da. Det er vel "straffen" for å være litt sta på akkurat det punktet hehe!

[Metti er håpefull]

Jeg forstår veldig godt koss du har det .. Jeg har selv en tett vennine som er gravid og jeg klarer ikke glede meg på hennes vegne !! Har distansert meg litt ifra henne... Dette er kjempe sårt at jeg reagere på denne måten men sånn har det nå blitt ... Jeg jobber med meg selv på dette område hver dag !

 

Vi har begynt utredningen med sædprøver. Vi venter spent på svar hver dag... Vi begynte så tidlig pga at jeg spotter

[Vår-tur-snart?]

Samboeren min er veldig opptatt av dette nå og jeg tror han tenker mye på om noe er galt med han. Hvordan var opplevelsen for din mann å gå gjennom sædprøver...? Er det noe som kan være greit å bare få gjort, eller utsette til det er absolutt nødvendig - altså etter v-e-l-d-i-g lang tids prøving...? Fikk dere forresten henvisning til det etter bare 7pp?

[Metti er håpefull]

fikk henvisning til gyn pga at jeg hadde uregelmessige blødninger etter EL.. Pluss at jeg spotter i 10 dager før mensen begynner for fullt..

 

Var gynekologen som sa at vi skulle ta hormonprøver og sædprøver..

 

Mannen likte ikke å måtte ta den men tenkte at skulle det være noe er det bedre å få vite det så tidlig som mulig så slik at en kaan gjøre noe med det...

 

 

[lilletrille2]

Jeg kan desverre ikke noe om det. Men er jo greit at han sjekker også da! Men du kan gå til gynekolog å få pergo, som hjelper eggene:)

Vet at ei venninne av meg har fått det nå. Men spørs kanskje litt på alder og hvor lenge dere har prøvd.

Godt å høre at det hjalp litt! Hjelper å lufte tankene sine litt inni mellom.

 

Jeg har flere venninner som er gravide nå, men jeg er glad på dems vegne.

Men jeg har en gutt fra før på 3år, må glede meg over at jeg har han!!

Også er jeg bare i 3pp enda.. Skjønner at etter 1års prøving så kan man selvfølgelig bli deprimert å tenke på hva som er galt!!!

Det er selvfølgelig frustrerende!!

 

[pompensøster]

åh, jeg kjenner meg så godt igjen! Vil jo så gjerne glede seg over andre som får det til. Men blir jo også veldgi skuffet når man sitter å håper at det skal skje en selv.

 

En venninne av meg klaget over at de ikke fikk det til de 3 første pp (da var vi allerede i 6pp) og hun klaget over at det var så vanskelig. så da hun etter 3 pp kunne fortelle at hun var gravid, da kjente en vond følelse av at det var urettferdig. Jeg har ikke engang villet snakket med henne siden, klarer liksom ikke å forholde meg til det. (hender vi har så lange perioder uten å snakke sammen ellers også altså)

 

Det merkelige er at de som ikke vet at vi prøver de klarer jeg å ha et normalt forhold til, men ikke de 2 som vet det (en gravid og en som har fått barn) Det er bare så sykt, men man blir jo så forbanna egoistisk av dette.

 

Ja det er lov å deppe, men man bør ikke la det gå ut over andre... Sånn sett er dette forumet helt riktig. Og det er forfriskende å lese andres kommentarer til dette!

 

Takk!

[Vår-tur-snart?]

Ja det er godt vi har hverandre her inne! Et sted å få ut de vonde tankene som nok er like greit at ikke våre nærmeste må høre på. Kan tenke meg jeg hadde slitt mye lengre med dette om familien faktisk fikk vite om det, eller for den saks skyld, de venninnene det gjelder også i de tilfeller.

 

Jeg er en alt annet enn egoistisk person, gleder meg til å få en niese eller nevø til. det er ikke der det ligger. Jeg føler at mye av grunnen til at dette begynner gnage nå er at jeg så gjerne vil gi min samboer barn, og man vet jo at det er ikke en selvfølge at en kan det. Så når da bestekompisens flotte dame eller ens søster eller hva det når er klarer nettopp det, så kommer disse følelsene. TENK om det aldri går. Hva skjer da? Og disse følelsene må aller helst UT, og det at en kan få de ut til noen en VET ikke sladrer, ser skrått på deg fra når av eller lager sin egen historie ut av det, det er en stor hjelp!! Så takk, jenter Jeg krysser alt utenom beina for at det snart blir spire på oss alle (EL denne uken for min del, ---> nye uker med veeeenting og stort håp..)