Nå orker jeg snart ikke mere

[Anonym bruker]

Jeg er gift men en mann som har angst og depresjon. De siste 2 årene har han bare ligge hjemme og ikke foretatt seg en drit. Han nekter å gå på DPS, for han liker ikke behandleren. Han nekter å bruke komunepsykiatrien, for han liker ikke folka der. HAn vil ikke snakke med legen, for da blir han bare sendt tilbake til DPS.

 

I januar fikk han seg en liiiiten jobb som avisbud på tidlig på morran.

Da han fikk den måtte han begynne å legge seg tidlig ( ca kl 21), og jeg ville da selvfølgelig sitte oppe ei stund til.

For tiden har ei venninne en del problemer og vil gjerne ha noen å snakke med på kveldene, så den siste måneden har det blitt ganske sent før jeg kommer meg i seng( senest kl 2).

 

Dette liker ikke mannen min, og mener nå at alt går til helvete.

Han mener jeg ikke skal sitte oppe på kveldene, at jeg skla gjøre som han vil.

I går bestillte jeg en liten ferietur for meg og jentungen for å besøke denne veninna mi, og da klarer han å bli sur for det og!

Jeg har ikke vært alene en dag siden vi ble sammen for 7 år siden. Enten har han vært her hele tiden, eller så har jeg hatt ungene.

Han har fått dra på turer hvor han vil uten at jeg mukker, for jeg kan tenke meg hvor godt det er å komme seg bort.

 

Vet ikke om jeg orker dette mere.. Hvor jeg må være den som drar lasset hele tiden, og danser etter hans pipe.

 

Har ikke jeg rett på tid alene? Har ikke jeg rett til å være sliten å lei? Har ikke jeg rett til noe som helst?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

måtte bare få ut litt....

[Anonym bruker]

Min ekssamboer hadde angst. Han jobbet, men var i perioder mye sykemeldt, og om han jobbet var det alt han orket. På kvelden kunne han ligge på gulvet eller i senga med angst. Han tenkte aldri på at vi trengte middag, var ikke deltakende i å planlegge noen verdens ting, så ikke at husarbeid trengte å gjøres osv. Veldig slitsomt å stå alene om alt i tillegg til å forsøke å motivere til bedring og beskylde seg for han. Han sluttet å være kjæresten min ved å trekke seg helt unna. Jeg måtte nesten spørre om å få et kyss. Det var aldri noe eget initiativ til nærkontakt.

 

Jeg fikk til slutt nok. Satt oss ned å snakket og "tvang" han til å ta et valg. Han presterte å si at han ikke hadde respekt for meg fordi je overkjørte han. Det var hans oppfatning av alt jeg prøvde å gjøre FOR han. Jeg ble forbanna og svarte med at det da ikke var noen vits at vi fortsatte. Jeg ville også gå videre i livet ifht barn ol. men skjønte at det ville ta laaang tid før han var der.

 

Etter at jeg flyttet ut ble han noe bedre. Selvinnsikten er lav og han mener han aldri vil bli så syk igjen og at det var min feil. Lett å skylde på andre og slippe å ta ansvar selv. Kjenner jeg fortsatt blir irritert på at jeg fikk skylda for alt (han hadde angst før jeg møtte han også).

 

For meg var det en stor lettelse å bryte med han og sykdommen. Jeg har nå en annen samboer og vi har det veldig bra. Han gir meg oppmerksomhet, viser og sier hvor glad han er i meg, bidrar hjemme, er deltakende i diskusjoner og beslutninger og er generelt koblet på. Det er veldig godt og jeg føler meg heldig som har han.

 

Det var nok ikke det du ville høre, men så lenge mannen din ikke tar ansvar for sykdommen, vil dette bare ødelegge for deg. Hva med å flytte et par måneder fra hverandre, så han blir tvunget til å ta litt eget ansvar? Må jo ikke ende i skilsmisse, men han må våkne opp og skjønne at bare han kan gjøre han frisk.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Har lyst til å ta pause, men det praktiske gjør det så innmari vanskelig.

to unger, jeg uten sertifikat, finnes ikke ledige boliger her...

 

jeg kommer til å ta kontakt med lege og familiekontor når dagen gryr. jeg må ha noen å snakke med. noen som kan hjelpe meg å nøste tråder..

[Anonym bruker]

Håper du finner ut av det. Har dere foreldre eller venner en av dere kan flytte til i en periode? Kanskje han bør bli lagt inn?

 

Hilsen 06:33