Er studenter i praksis "i veien" på arbeidsplasser?

[Anonym bruker]

Jeg er sykepleierstudent og føler meg litt sånn overfor noen av de som jobber der jeg er.. hun ene har for eksempel aldri spurt meg om noe som helst, aldri spurt hvor jeg er fra, hvordan det er på studiet eller vist noen form for interesse.. svarer jo når jeg spør om noe, men sier ingenting på egenhånd. Føler meg litt som luft:/

 

Er i 8 ukers praksis så det er jo greit at folk gidder å føre en samtale meg meg:) Har heldigvis andre her som er litt hyggeligere da..

[Anonym bruker]

Det varierer veldig hvordan arbeidsplassene håndterer studenter. I barnehagen jeg jobber ser vi på studentene som ressurser, vi inkluderer dem i alt, gir dem ansvar og mulighet til å utvikle seg. De er en del av teamet.

 

Jeg jobber forresten i privat barnehage.

[Anonym bruker]

Hos oss (hjemmesykepleien) så prøver vi å være inkluderende og vise interesse så godt vi kan. Men er jo stressende hverdag på jobb og jeg tar meg ofte i det når jeg ser en i praksis som blir sittende ogkanskje føler seg til overs.. Skal jo ikke være slik!

[Anonym bruker]

Forstår jo at det er travelt for de ansatte, men det må nå gå an å veksle et par ord når vi tar en kaffekopp og sånt:)

[Anonym bruker]

Uff, nå kjente jeg meg truffet. Har student i praksis nå, og må si at jeg syns vedkommende er mer "i veien" enn til hjelp. Skulle ønske vi slapp å ha studenter, det er en hel masse arbeid i forhold til hva jeg føler vi får igjen for det.

[Anonym bruker]

Kommer an på studenten og hvor mye h*n tar initiativ.

Jeg ser på studenter som en ressurs, men man kan gå litt lei da det "går utover" arbeidet og man ikke får ekstra betalt for det.

 

Hilsen veileder som liker å ha studenter.

[Anonym bruker]

Men hvordan skal vi utdanne sykepleiere, førskolelærere osv i dette landet om de ansatte skulle ønske de slapp å ha med studenter??

[Anonym bruker]

Da jeg var i praksis selv så ble jeg tatt imot veldig forskjellig på de ulike stedene. I barnehagene var de imøtekommende og inkluderende, og jeg hadde hele tiden en opplevelse at jeg var en verdsatt ressurs.

 

Men da jeg var i skolepraksis, så følte jeg meg som en pest og en plage. Vi var 4 studenter på samme skole. Vi fikk ikke engang komme inn på lærerværelset under lunsjen, men ble henvist til å spise maten i gangen. Rimelig sært.

[Anonym bruker]

Det er ikke opp til de ansatte å avgjøre om de skal ha studenter eller ikke så det løser seg selv.

[Anonym bruker]

Spise lunsjen i gangen?? Den var spesiell..

[Anonym bruker]

Veldig varierende. Har jobbet som sykepleier i 11 år nå, og i løpet av den tiden vært veilieder for maaaange studenter. Altfor mange spør du meg, for det er "alltid" studenter i avdelingen.

 

De fleste studenter er en ressurs. Men mange er "i veien". Nå er jeg ærlig altså! Det er mye jobb å være veileder, og vi får lite igjen for jobben. Altså, vi vet jo at det er "en del av jobben" og at det er våre fremtidige kollegaer vi hjelper. Og gud vet at vi trenger de i fremtiden Men det er ganske irriterende å aldri få noe igjen for denne ekstrajobben. Som vi må gjøre oftere og oftere. Og det hjelper ikke akkurat at høgskolene senker kravene til hvem som kommer inn, har merket stor endring i studentenes kvalifikasjoner de siste årene...

 

I perioder med mange studenter etter hverandre så kjenner jeg at det faktisk er begrenset hvor mye jeg orker å involvere meg i hver enkelt. Det er fælt å si det, men det blir litt samlebånd. Når man har en jobb som krever så mye av meg som jobben min gjør, så er det faktisk til tider slitsomt å også bruke pausene på smalltalk.

 

Huff, nå høres jeg helt jævlig ut. Men jeg prater da for guds skyld med studentene altså, men det er ikke sikkert jeg til enhver tid er like interessert i privatlivet deres... Det blir mest smalltalk.

 

 

[Anonym bruker]

uff.. skulle søke sykepleier til høsten men nå vet jeg neimen ikke om jeg vil allikavel...

[Anonym bruker]

Kommer an på studenten.

 

Jeg er sykepleier, og har vært veileder til en del studenter. Det å utdanne nye sykepleiere er en del av jobben på lik linje med andre sykepleieoppgaver, og på samme måte som med andre oppgaver tar det tid og krefter. Men i de aller fleste tilfeller er det verdt det.

 

Jeg jobber i eldreomsorgen (heldøgns omsorgsboliger) og får førsteårsstudenter. Hvilke forkunnskaper studentene har varierer veldig. Noen er voksne mennesker som har lang erfaring fra helsevesenet, noen er til og med hjelpepleier/omsorgsarbeider fra før, andre er voksne med mye livserfaring, men uten erfaring fra helsevesenet, noen er unge mennesker som har hatt feriejobb på sykehjem/i hjemmesykepleie, og noen er unge og uten erfaring i det hele tatt. Og så har vi noen som er umodne i tillegg til å være unge.

 

I de aller fleste tilfeller legger vi inn mer innsats enn det vi får igjen rent tidsmessig. I det legger jeg at tiden jeg "mister" når jeg veileder studenten er større enn det vi får igjen ved at studenten etterhvert gjør selvstendig arbeid eller at det å kunne bruke studenten som assisten frigjør kollegaers tid. Men det vi får igjen mentalt ved at et nytt og nysgjerrig hode skjerper oss og gir oss motivasjon veier stort sett opp.

 

Av og til er studenten en uvurderlig ressurs, ved at han/hun har personlige egenskaper som gjør det til en sann glede å veilede, i tillegg til at de er mer eller mindre selvstendige fra starten av. De erfarne hjelpepleierne som tar utdanning har ofte noe å lære bort også, der er artig å se når de deler av sin kunnskap for eksempel ved å gå sammen med en assistent i stell.

 

Når en får en skikkelig umoden 19-åring som student, kan det kreve tålmodighet. Disse studentene blir ofte ikke trygge nok til å kunne utføre selvstendige oppgaver, og ofte stoler en ikke nok på dem som veileder til å sette dem til noe på egen hånd heller. Men det betyr ikke at de ikke blir dyktige yrkesutøvere med tiden, man kan ofte se en utrolig modning i løpet av de tre årene utdanningen utgjør. Andre 19-åringer er mer voksne.

 

En sjelden gang får man en student som er "i veien", ved at kunnskap ganske enkelt ikke går inn og tiden en investerer er bortkastet. Disse studentene viser ofte null interesse og tar ikke noe ansvar for egen læring. Men dette er ikke ofte.

 

Uansett hvordan studenten er, har praksisplassen et ansvar for å inkludere vedkommende i miljøet, og jeg synes det er uakseptabelt å ikke vise noe interesse for studenten. Det er viktig å få vite underveis hvordan studenten har det, om han/hun opplever noe som vanskelig osv. Dette oppnår man kun ved å være åpen og inkluderende.

 

Jeg synes stort sett det er gøy å være veileder, og melder meg gjerne frivillig. Her hos oss er det litt slik av i som er litt yngre gjerne tar den oppgaven, mens de eldre er glade for å slippe. Men hele gruppen, både sykepleiere, hjelpepleiere og assistenter, er med på å hjelpe studenten og alle møter studenten på en fin måte. Så får vi også veldig gode tilbakemeldinger fra skolen basert på evaluering av praksisstedet som studentene foretar når de er tilbake på skolen.