Ok, min tur: sykemelding (langt)

[Anonym bruker]

Skal til legen om to dager, og må få litt mer klarhet i hva jeg trenger. 

 

Jeg har et barn på 1,5 år. Jeg hadde en lei fødselsopplevelse og en barseltid preget av stor revne og ammeproblemer. Baby hadde kolikk de første fire månedene, og har hele tiden, også nå, vært mye våken på natta. Fikk fødselsdepresjon som varte i ett år, selv om den ble gradvis bedre. Første tida satt jeg mad baby i armene og ville bare dø, fikk dødsangst og sosial angst som jeg fortsatt sliter med. Brukte lang tid på å knytte meg til babyen min, og var bare glad da jeg begynte å jobbe etter ni måneder. Angret da fortsatt hele babyprosjektet. Psykologen mente jeg burde sykmeldes, men jeg ønsket å jobbe. Hører med til historien at mora mi ikke har vært den beste mora, så dette er nok mye av grunnen til at jeg har slitt sånn i mammarollen. Jobben min er å møte mennesker i vanskelige livssituasjoner, og det er høyt arbeidspress. Det er å jobbe som en gal fra 8.00-15.30. 

 

I dag føler jeg meg utslitt etter dette drøye året som er gått. Jeg føler jeg nesten ikke har kontroll på tingene jeg skal gjøre på jobb. Jeg vet jeg er god i møte med menneskene, men sliter med oversikten i det daglige og praktiske arbeidet. Jeg glemmer mye, navn, avtaler, hva jeg skal si. Jeg sliter med søvn i tilegg til at mini har mange oppvåkninger. Ligger våken og gruer for jobbstress. Jeg har mye hodepine, klarer dårlig å lære meg nye ting. Jeg har lite eller ingen lyst til å gjøre noe utover det som har med familie å gjøre. Jeg har kramper i ryggen og under føttene. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer den hverdagen jeg har i dag, føler jeg balanserer på et stup. Sover jeg godt fem-seks dager på rad, og får litt avlastning på jobben, blir jeg litt optimistisk og mener jeg skal klare dette. 

 

Oppi alt så nyter jeg ENDELIG å være mamma. Jeg elsker jobben min og ser det i tilegg som et enormt nederlag å bli sykmeldt. Jeg vet dessuten at sjefen vil se på meg som litt "svak" dersom det skjer, og vil derfor grue meg til å komme tilbake. Å bli sykmeldt i en uke vil bare gjøre ting værre mtp arbeidsmengden. Jeg grubler på å skifte jobb, men det er jo dette jeg vil jobbe med! Kan ikke se for meg noe annet. 

 

Som sagt, langt, men jeg skal til legen og vet ikke hva jeg skal formidle til han. Det er sånn kaos i hode. Det er jo han som bestemmer hva som skjer, men hva vil jeg egentlig? (vanskelig for dere å si, jeg vet, men spør likevel jeg, da

[Anonym bruker]

Synes du har beskrevet det ganske godt her. Si eller vis dette til legen din Du trenger en pause!

 

[Anonym bruker]

Enig med hun over her, ta med dette til legen, slik at du vet du får sagt alt du har på hjertet. DU trenger absolutt en pause, en relativt lang pause vil jeg tørre påstå.

 

Lykke til og håper det ordner seg

[Anonym bruker]

Jeg sliter med mye av det samme.

 

Har fått diagnoser utbrent, men sliter med å sykemelde meg jeg også. Er strengt oppdratt på dette, hjemme fra jobb er man bare om man har høy feber eller omgangssyke og jeg har kanskje to egenmeldinger pga egen sykdom de siste 10 årene. Tanken på å gå sykemeldt skremmer meg, og jeg føler på at jeg da bare må være hjemme, føles litt feil å møte på kollegaer f.eks på kjøpesenteret eller i akebakken når jeg er for syk til å være på jobb?

 

Men kroppen detter sammen rundt meg, jeg sliter nå med kroniske betennelser i flere ledd, hodepine hver dag, svimmel, kvalm og uvel. Sliten og tiltaksløs, orker ikke starte på nye prosjekter på jobb, alt initiativ er borte, jeg får ikke med meg ting som blir sagt og må spørre opp igjen om hva jeg egentlig fikk beskjed om. Får den ene infeksjonen etter den andre, nå er jeg sause forkjølet for tredje gang etter jul...

 

Legen min sier jeg bare må akseptere at kroppen min er utslitt, at jeg må prioritere egen helse og bruke tid på å bli frisk. Jeg trenger rolige dager, rusleturer i frisk luft, kanskje en ettermiddagslur og ikke minst stresse ned.

 

Jeg begynte med en time hos lege og fortalte hvordan jeg hadde det. Han tok masse blodprøver for å utelukke alt fra leukemi til allergier, intoleranser, mangel på alt fra B vitaminer til jern, reuvmatisme osv osv. Blodprøvene viste ingenting galt. Legen lurte på om jeg kunne være deprimert, men jeg føler meg ikke deprimert, har ingen grunn til det. Han har hele tiden foreslått sykemelding, men jeg har hittil sagt nei. Jeg har gått ned til 70% stilling, jeg har forandret kostholdet litt, begynt legge meg veldig tidlig om kvelden så jeg får nok hvile (legger meg gjerne før halv ti), går turer flere kvelder i uka og prøver ikke stresse, men kroppen svikter meg skikkelig. På fredag trodde jeg at jeg skulle gå i gulvet på jobb, og da vi ble bedt på fest lørdagen begynte jeg grine. Hvordan i alle dager skulle jeg kunne klare samle krefter til en fest, jeg gjør ingenting annet enn å være på jobb og å kjefte og smelle på familien

 

Nå skal jeg til lege igjen til uka og tror jeg må akseptere en sykemelding, nå må mammaen i meg sørge for at kroppen blir frisk og får energien tilbake før jeg går på en skikkelig fysisk smell. Begynner bli redd for ME, fibromyalgi osv, man kan faktisk stresse på seg slike sykdommer.

 

Bare gå til lege du og ta det derfra, det er en prosess og det er ikke lett, virkelig ikke.

 

Klem fra medsøster.

[Anonym bruker]

Takk for svar, dere . Jeg leste innlegget mitt, og ser jo at det er sprøtt å mene at dette går uten å redusere arbeidsmengden.. Det var fint det du sa med prosess! Jeg har en super lege, så jeg får nok gode råd og kanskje blir han litt streng.. Og til dere to første, ble på gråten, så da har jeg vel svaret. På sikt .