Gå til innhold

Hvordan er det å være enebarn?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Jeg fikk en bror da jeg var åtte år. For å være ærlig så var det litt sårt, savnet så veldig en liten bror eller søster. Det var litt ensomt.

Kan man få flere barn så anbefaler jeg det.

Jeg får to tette nå og det er ikke uten grunn.

Det er bedre at jeg er littegranne sliten så lenge ikke pia mi blir enebarn.

Det er helt greit, men litt ensomt. Litt vel mye fokus på meg, og en blir veldig lei av kommentarer om at enebarn er bortskjemt (noe jeg ikke var). Det var deilig da jeg som 12 åring fikk en lillebror som kunne ta litt av fokuset også. Jeg ønsker minimum to barn, for mine barn sin del. Men for all del, det er mange som syntes det var greit å være alene, men jeg er ikke en av de.

Annonse

Tja. Jeg er vokst opp som enebarn (har søsken, man aldri bodd med dem og de er veldig, veldig mye yngre enn meg), og jeg har 4 barn selv. Greit, nr 4 var ikke planlagt, men de første 3 var, og det er en grunn til det ja. Det er ikke grusomt å være enebarn altså, men i hvertfall jeg ser få fordeler med det, og ønsket meg ofte sårt søsken. Mer jo eldre jeg ble/blir. Er veldig misunnelig på dem med søsken som er noenlunde jevngamle. Har heldigvis fått et ganske nært og greit forhold til min mann sine to søstre, det hjelper litt på :-) Kanskje ikke det svaret du håpet på, men et ærlig svar.

Veninna mi er enebarn, og hun synes det er egoistisk å planlegge å bare få ett barn. Ut fra hennes opplevelse heller jeg mot å være enig, men vet at det er mange årsaker til å bare få ett barn. Jeg er iallefall glad for at jeg har søsken.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...