Gå til innhold

Åhhhh jeg hater hater hater sykdommen min!!!!!!!!! :-(


Anbefalte innlegg

Jeg blir snart gal! Den ødelegger så mye for meg. Fikser ikke forhold. Elsker virkelig kjæresten min, men pga meg bare krangler vi. Jeg overreagerer på alt mulig og jeg forstår at han er sliten. Jeg forsøker og forsøker å reagere på en normal måte, prøver å ikke ta på vei for alt mulig og ikke være dramaqueen, men det er så vanskelig. Får det jo ofte til, men han ser jo bare de gangene jeg mislykkes selvsagt.

Var på god vei til å gjøre det slutt i går kveld, og sa en masse dumme saker og at jeg heller ville være alene enn med han hvis han mente så og så. Fordi han kritiserte meg og ikke klarte se ting akkurat som meg. Følte også at han forventet for mye av meg.

Sa unnskyld da jeg våknet, men sa at jeg mente det meste av det jeg sa i går, men at jeg overreagerte og at jeg ikke vil leve uten han.

Han vil ikke at det skal bli slutt. Vi har jo barn og venter en til. Men han blir jo lei seg og sier han ikke tør si hva han mener til meg mer og at derfor føler seg som fanget.

Jeg er bare et klassisk eksempel på en psykisk forstyrret person. Oppfører meg og reagerer som en 4åring og jeg forstår ikke hvorfor han vil være sammen med meg.

Er så forferdelig lei av alle svingningene mine. Selvmordstanker og tanker om å skade meg på forskjellige måter. Vil bare forsvinne. Jeg orker ikke mer nå. Jeg får hjelp, og tar medisiner, men føler ikke at det hjelper så veldig. Jeg hater meg selv og jeg hater sykdommen min.

Hvorfor måtte akkurat jeg bli syk?

Fortsetter under...

Du bør få hjelp fra en terapeut. I slike tilfeller må du utagere mest hos en nøytral 3. person med kompetanse. Det er vanskelig å leve med en partner som har det slik som deg. Du må ta ansvar og søke hjelp. De verste utbruddene kan du da ta hos din terapeut og få hjelp til å håndtere situasjonen videre.... Da vil du også slippe en god del dårlig samvittighet som bare vil få deg til å føle verre og verre.....

Jeg tar jo grep! Jeg forsøker og forsøker.

Og jeg har en psykolog, men får ikke utagert noe særlig der akkurat. Er ikke bare lett og føler ikke hun helt forstår. Vi prater jo, men får liksom ikke så mye ut av det.

Jeg har en borderline personlighetsforstyrrelse med avhengige trekk.

Jeg hater virkelig denne sykdommen og alt den har ødelagt for meg.

Jeg vil virkelig få til dette forholdet, men skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har en enormt behov av kontroll og klarer tydeligvis ikke slippe det. HI

Hvilke diagnose® har du?

 

Har selv ADHD og sliter i tillegg med depresjon/angst..:)

 

Og jeg kan love at det ikke er enkelt å leve med meg:-O,men det går på et vis.Han skjønner at det som regel er grunner for at jeg er som jeg,og han prøver etter beste evne å leve med det.For det er faktisk et valg han har tatt.Jeg er veldig ærlig om hvordan jeg tenker og føler,og når jeg er "nedpå" prøver jeg å forklare hva som foregår når jeg er i taket..Men samtidig så krever det ganske mye av meg,å prøve å ligge vekk noe av det som driver meg.For jeg vet langt baki der,at jeg kanskje er urimelig,eller det er kanskje bedre å si at jeg overreagerer.For jeg også mener alt jeg sier og gjør,jeg klarer bare ikke alltid å ta det på et "normalt" nivå:)

 

Så også her i heimen kan det gå hett for seg,jeg har "flyttet ut" flere ganger,fordi jeg har funnet ut at vi ikke passer sammen++Men vi er så utrolig glad i hverandre,så vi vil prøve det vi kan:-)

 

Tror det er viktig at de med diagnoser faktisk godtar at man har en diagnose,for slik er det bare.Man kommer ingen vei med å bebreide den,seg selv eller omgivelsene..

 

Lykke til:)

 

Annonse

Borderline perosnlighetsforstyrrelse er fryktelig slitsomt får både den som har diagnosen og de som lever rundt denne personen.

 

Du tar grep sier du og har en psykolog men i samme setning så sier du MEN...... osv.

 

alle borderline pasienter har alltid et stort MEN...... de bortforklarer og frasier seg ansvar hele tiden....... det må du bare forsøke å slutte med..... er en gradvis prossess...... om du bli sint nå så er det en normal reaksjon.... få borderline pasienter tåler å høre at de må ta seg sammen og ta ansvar..... men det er bare noe du må jobbe med... det tar tid, men om du jobber med det så vil du modnes..... hver gang du bli sint, ta en steg tilbake og tenk over hva vedkommende sa og ikke finn bortfoklaringer, men prøv å ta ansvar i den situasjonen....

 

Du vil klare deg....

Skjønner at du mener det vel 11:46, men jeg må likevel få si et par ting for jeg syns ikke du er helt rettferdig.

Jeg mener hvordan mener du at jeg skal ta grep og ta ansvar? Jeg kan ikke bare bestemme at psykologen jeg har en bra for meg og slappe av med henne. Og å bli med i noen behandlingsform for folk med borderline sier hun ikke er vits i nå som jeg er gravid. Må visst vente til etter første babytiden. Så hva mener du jeg skal gjøre?

Fraskriver meg ikke ansvaret, men forklarer at det er ikke sånn at bare fordi jeg har en psykolog så er det bare min feil om det ikke hjelper.

Og så sier du at jeg bare må ta meg sammen og ta ansvar?

Men jeg klarer jo ikke styre sykdommen... Kan ikke bare ta meg sammen alltid. Jeg prøver jo og skrev jo at jeg ofte får det til, men noen ganger (litt for ofte) klarer jeg det ikke og flyr i veg.

Jeg har gått til psykologer lenge, så det er jo ikke noe som er gjort i en fei. Jeg modnes jo, det gjør jo alle med alderen og jeg er ikke så aggressiv som jeg var som 16 åring.

Jeg har god selvinnsikt. Er ikke det det går på. Legger ikke fra meg ansvaret, men uansett hvor mye selvinnsikt jeg har tar det ikke vekk problemene mine.

Blir ikke sint men lei meg når du avfeier det jeg skriver og sier at alle borderline pasienter bortforklarer og frasier seg ansvar. Problemet er jo at jeg ikke greier ta det skrittet tilbake og lytte når jeg først er blitt sint eller provosert. HI

Mange takk for fint svar 11:45.

Jeg har en borderline personlighetsforstyrrelse. Har nok visse likheter med ADHD. Jeg har også mye angst og mange depresjoner.

Nei jeg er ikke lett å leve med heller. Har to seriøse forhold bak meg som begge røk mye på grunn av meg.

Jeg har fra starten av vært ærlig med min samboer om sykdommen og alt jeg sliter med. Også hvordan det påvirker et forhold og ting jeg har gjort tidligere. Men en del ting ved meg selv har jeg nok oppdaget for alvor det siste året. Han er veldig tålmodig med meg og lar mye jeg sier prelle av, men alle har vel en grense? Jeg er så livredd for å ødelegge nok et forhold. Og vi har det jo så fint sammen og. Min samboer vet også at det er et valg han har tatt å leve med meg, men jeg får jo like dårlig samvittighet likevel. Vil så gjerne være snill og flink.

Føler meg så mislykket. At jeg mangler noe viktig som andre har eller hva jeg skal si. At jeg ikke helt er rustet for livet.

Jeg vil også gjerne akseptere diagnosen, men det er ikke lett. Vil jo ingenting annet enn å bli kvitt den.

Jo hele problemet ligger jo i at vi ikke klarer holde en diskusjon eller krangel på et normalt nivå. Jeg unner ingen menneske denne sykdommen.

Annonse

JEg skjønner godt du er drittlei!

Har selv ingen diagnose, men føler det som deg mange ganger, og da hater jeg meg selv + oppførselen min.

Alt svartner osv...

 

For meg høres det ut som om du tar ansvar.

Men du kan jo ikke kontrollere sykdommen så mye mer enn du allerede gjør? Du virker frustrert, og det skjønner jeg.

Kan du jobbe mer med tankegangen/kontroll på tankene ved evt. "episoder" da?

At du klarer å komme deg litt vekk fra situasjonen når de oppstår?

 

Dette var ikke ment som noe svar, skulle egentlig bare skrive at jeg forsto frustrasjonen din.

Ikke gi opp!

Takk for svar du. Godt å bare høre noen trøstende ord.

Ja jeg er frustrert og lei meg, og veldig sliten av å hele tiden føle at jeg feiler og ikke fikser ting. Er vel ikke så mye å si. Ville bare få det ut.

Er så lei av meg selv og sykdommen at jeg kunne spydd! Vet det ikke hjelper å skylde på sykdommen, men jeg er så lei av den likevel. Tenker ofte hvorfor meg? Som mange gjør... HI

 

Ingen andre kan hjelpe deg... du må hjelpe deg selv..... ikke sette deg ned og si : er det ingen som kan hjelpe meg ?????? Når du slutter å lete etter løsninger hos andre så ta du ansvar for deg selv....

Jeg ba egentlig ikke om hjelp da. Måtte bare skrive ned litt.

Var bare det at mange sa at jeg måtte ta ansvar selv, ta grep og sånt, og da lurer jeg på hva de mener jeg skal gjøre sånn akkurat?

For problemet er jo at jeg ikke greier stoppe meg selv og tenke etter. Jeg reagerer sterkt på impulser og følelser. HI

Opp til meg. Til syvende og sist er det vel det.

Men dette er noe jeg ikke klarer å finne en løsning på helt selv, behøver hjelp. Hjelp til å takle sykdommen og håndtere slike situasjoner.

Får bare vente til etter babytiden og jeg kan få skikkelig behandling. Håper på det for jeg holder ikke ut megselv og jeg vil virkelig at dette forholdet skal holde. HI

Hei! Det virker som du har god selvinnsikt når det gjelder at du overreagerer og hvordan du føler. Bruk selvinnsikten. Tenk gjennom neste gang (hvis du klarer det) om det er noer å reagere for.

Prøv å se stort på tingene.

Jobb med den tanken. Se stort på det.

Hvis det f.eks er en liten ting som utløser sinnet og frustrasjonen så prøv å tenk. Er dette noe jeg ikke burde reagere sånn på?

Jeg må stadig jobbe med megselv på denne måten. Noen ganger går det, andre ganger ikke. Men merker dog at ting går litt bedre når jeg klarer å mestre reaksjonene.

Håper uansett at det går bra for deg og forholdet ditt . Klem.

Men hva er det jeg skyver over på andre? Hva er det jeg ikke tar tak i?

Jeg forstår ikke...

Er det galt å si at jeg må ha hjelp? At jeg trenger ordentlig behandling av folk som har erfaring med min sykdom? Det er ikke opp til meg å søke meg til slik behandling. Det må psykologen gjøre. Og hun sier jeg må vente til jeg har fått babyen.

Sier ikke at andre skal gjøre meg frisk, men at jeg ikke klarer det alene. Og nå om dagen er jeg veldig fortvilet og lei meg. Redd for å kjøre forholdet til helvete på grunn av noe jeg ikke styrer. Er jo derfor det er en sykdom da. Fordi jeg ikke gjør ting med vilje. Jeg forstår bare ikke hva dere mener jeg ikke gjør eller burde gjøre? :-( HI

Jeg har ingen erfaring med slike ting, men synes du virker reflektert over din diagnose og hva du sliter med. Synes spørsmålet ditt var veldig godt: Hvordan ta grep og ansvar. Neimen ikke godt å svare på! Enkelt å si, vanskelig å spesifisere.

 

For min del tror jeg at det å ta ansvar i en opphetet situasjon er å rett og slett bryte det hele av når man innser at man ikke kommer noen vei, helst før ;-) Klarer du det? Klarer da samboeren din å la være å fortsette? Vil det, dersom du klarer å avbryte deg selv, være mulig å ta opp igjen tråden når gemyttene har roet seg og få en sakligere diskusjon? Problemer må snakkes om. Slik er det i alle forhold, og alle krangler ;-) Kunsten er å avbryte før det eskalerer (særlig viktig med barn i huset) og ta det "på kammerset" i etterkant.

 

Dersom du hadde klart dette, så tror jeg du hadde gjørt et kjempesteg. Både når det kommer til å slippe kontrollen over situasjonen, og at barna ikke blir påvirket av foreldre som stadig krangler. Det avhenger selvfølgelig av at din samboer er med på å "ta det på kammerset", men det høres jo ut som om han er godt inneforstått med hvordan du virker :-)

 

Lykke til!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...