Hvor ble den snille, tålmodige babyen vår...

[Mjølkekua]

Snuppa er straks 8,5 mnd og har fram til ca 8 mnd vært usedvanelig tålmodig, lite sutrete og veldig blid. I det siste har hun lært seg å reise seg ordentlig opp etter ting og klarer å gå hvis vi holder hender. Dette er det ENESTE hun vil.. Ut på tur, holde seg i bordet. Hvis jeg må gjøre noe annet enn å være med henne blir det hyl og skrik, hun krabbe-åler seg bort til meg og reiser seg etter buksebeina mine.

 

Ok, det er slitsomt, men hadde vært greit om hun da ikke omtrent hele natta skal holde leven. Hun vil krabbe i senga -reise seg opp etter mamma, senga, eller hva som helst.

 

Jeg vet at det er urolig søvn pga utviklingssprang, men jeg blir snart gal. I frustrasjon pupper jeg på natta for å få henne til å sove igjen, og det er da ingen god vane ettersom vi hadde nattavvent..

 

Puh - liten utblåsning...

 

Hun er ellers helt herlig, og jeg klarer ikke bli sint på henne mer enn sekunder. Selv midt på natta.

[2010 Mammaen]

Her i huset er også det ENESTE gutten vil, er å gå! Han kan leke alene med lekene sine hvis han er opplagt, men helst skal han gå, gå, gå dagen lang! Vondt for ryggen og slitsomt synes jeg. I tillegg har han vært en del syk, fått/holder på med tenner som har gitt dårlig matlyst og dårlig søvn over en tid nå, så vi har også måttet gi melk på natten igjen (han spiser så lite om dagen at jeg kan ikke nekte han flasken på tiiiidlig morgen). Han sovner ikke hvis han ikke får melken sin.

 

Håper det er en periode for våre søte små og at det snart er over!

 

Lykke til :-) Når de blir mer mobile blir det nok lettere for både baby og oss foreldre :-)

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Høres veldig kjent ut det der ja- dessverre...

Sommern da eldstejenta var 8-10 mnd gammel var på mange måter en herlig tid, siden hun lærte så mye nytt hele tiden og den sosiale og motoriske utviklingen virkelig skjøt fart, men jeg husker den som veldig slitsom også skal jeg innrømme.. Hyl og skrik bare jeg snudde ryggen til, pga voldsom separasjonsangst, urolig søvn om natta med X antall oppvåkninger (ikke pga sult nei...) og at hun krevde min FULLE oppmerksomhet absolutt heeele dagen..

 

Trøsten får være at det bare er en fase, og at det faktisk GÅR over til slutt, selv om det ikke virker sånn mens man står midt oppi det selv

[Mjølkekua]

Takk ;-) jeg hååååper at nattesøvnen blir bedre snart, for dette er ikke noe gøy. Husker med storebror at jeg holdt på å bli gal i perioden 6-11 mnd. Eneste jeg gjorde var å gå rundt og snu på gåvogna eller holde hender eller avverge farlige situasjoner. Han sov heldigvis noenlunde da..

 

Lykke til dere også :-)