Trenger råd fra noen som allerede er mammaer!

[Anonym bruker]

Jeg har blitt gravid, selv om vi brukte kondom Vi er et etablert par som har vært sammen i mange år og med hus og bil, men hadde vel egentlig ikke tenkt å ha barn i det hele tatt. Jeg er bare 3 uker på vei så vi har ikke bestemt oss for hva vi skal gjøre, og mange tanker raser gjennom hodet.

 

Jeg spesielt er ganske negativ og tenker mange vonde tanker hvis vi skal beholde, blandt annet:

- tenk om det bare blir stress med barn

- tenk om jeg/vi/han angrer

- tenk om jeg ikke blir en god mor

- tenk om han ikke blir en god far

- mannen er en del syk, tenk om jeg får ALT ansvaret, selv om han sier kan skal gjøre så godt han kan

- tenk om jeg får ansvaret for alle bleieskift og kveldsstell uten at han deltar

- tenk om det blir krangel mellom oss og forholdet ikke tåler dette

- tenk om jeg aldri mer får tid til å gjøre hva jeg vil

- tenk om mannen ikke er villig til å ta barnet slik at jeg kommer meg ut noen kvelder inni mellom

 

Dette er et utvalg av tankene mine Og som dere ser, mange av dem er omkring mannen min og at jeg ikke har tillitt til han. Jeg vet ikke hvorfor disse tankene kommer. Han har ikke gjort noe noen gang som tilsier at han ikke skal ta ansvar. Han har jo også sagt at han skal hjelpe så mye han klarer, men likevel har jeg nesten bare negative tanker om han. Jeg har hintet litt om disse tankene, men da blir han sint fordi at jeg viser han ingen tillit. Jeg sa f.eks at jeg håpet jeg ikke ble alene om alt, og da spurte han om jeg er alene om alt nå, og nei, det er jeg ikke, han gjør "sin del! Men likvel tenker jeg dette Jeg vil ikke ta det opp med han mer, fordi jeg viser liten tillitt og respekt ovenfor han. Så hvis vi bestemmer oss for å beholde så får jeg se hvordan det går, også eventuellt ta det opp med han. Hva tror dere om det?

 

Er det vanlig å ha slike tanker da man er gravid? Spesielt kanskje da det er uplanlagt? Noen som kan gi meg noen trøstende ord? Hvis vi beholder, og jeg fortsetter og tenke og bekymre meg, er det farlig for barnet?

[Anonym bruker]

Det er helt vanlig å bekymre seg for alt mellom himmel og jord når man er gravid.

 

Husker jeg brukte å plutselig få gråtetokter i dusjen og tenkte "hva i helvete hva jeg gjort nå?!??" Og så gikk det over når jeg tenkte på alle de gode tingene som det å få se barnet sitt for første gang, det første smilet, stua som fylles av barnelatter, trilleturer i solskinn osv.

 

Hadde noen slike nedturer da jeg var gravid og mine venninner hadde det samme (jeg spurte dem). Det er først når nedturene blir større og lengre at man kan bli litt bekymret for en depresjon.

 

Høres, for meg ut, som om det du har er helt vanlige tanker. Jeg ville nesten vært mer bekymret for en som ikke tenkte noe igjennom det å sette barn til verden for det en en stor oppgave og en stor jobb.

Men herregud så utrolig deilig og herlig det også er:-)

 

Lykke til med ditt valg! Klem

[Lilleleen]

Hei hei

 

Jeg ble selv uplanlagt gravid med en mann som har en kronisk sykdom. Denne sykdomen gjør at han er mye sliten og vi trodde at han ikke kunne bli pappa pga medisiner han har gått på og går på.

 

Som sagt så ble jeg gravid og jeg hadde akkurat fått svar at jeg hadde kommet inn på en høyskole.

For meg var det aldri noe alternativ å ta abort, for jeg ønsket meg jo barn, selv om jeg var forbredt på at det kanskje aldri kom til å skje.

 

Samboeren min stilte opp for meg under hele svangerskapet og tiden etter fødsel. Han tar sin del av stell, mating, kosing og leking..og sin del av tidlige morgener og våkenetter.

 

Selfølgelig er det tøffe tak og vi krangler litt mer enn før. Men vi biter tennene sammen og noen kameler har blitt svelget. Vi har også snakket mye om hvordan vi vil ha det. Og vi har en morgen hver der vi kan sove så lenge vi vil, vi passer også på å få litt barnevakt slik at vi bare kan være kjærester og vi koser oss hjemme på kveldene sammen. Vi kan også finne på ting hver for oss. Og det er viktig å snakke sammen.

 

Vi elsker vår lille sønn på 1år og jeg kunne aldri tenkt meg livet uten han. Han er verdt alle de tøffe takene, vi har dobbelt så mange gleder ) Det har på en måte styrket forholdet vårt også, selv om det ikke høres sånn ut her )

Og for meg så er det helt sant at man ikke angrer på ett barn, men jeg hadde helt sikkert angret på en abort.

 

Stol på samboeren din når han sier at han vil stille opp. Viser det seg at det ikke går, så klarer du deg fint alene også. Jeg kjenner ett par alene mammaer som er kjempeflinke og de klarer seg veldig bra.

 

Alt ordner seg alltid for det beste )

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg fikk mitt første barn for et år siden. Jeg har i mange år vært veldig klar på at jeg ikke ønsker meg barn, så jeg tror jeg har forutsetning for å sette meg litt inn i situasjonen din.

Noen fortalte meg tidligere at er det en ting du aldri angrer på så er det at du fikk barn. Jeg trodde egentlig fint lite på det, for jeg så for meg at et slikt lite krapyl ville overta tilværelsen min fullstendig og frata meg enhver frihet.

 

Frykten for å bli en dårlig mamma tror jeg svært mange opplever. Nettopp fordi jeg ikke ønsket meg barn tidligere og aldri hadde vært særlig begeistret for barn tidligere tenkte jeg MYE på dette når jeg var gravid. Senest dagen før han ble født var jeg helt ute av meg og tenkte på den stakkars ungen min som må vokse opp meg meg som mamma som alltid har vært kald og uinteressert i andres unger. Tenk om jeg ville bli like uinteressert i mitt eget barn og ikke klare å utvikle morsfølelser.

 

Det ble helt annerledes enn jeg trodde. Med en gang jeg fikk ungen min på brystet ble jeg "omprogrammert". Jeg har venninner som kjenner til hvordan jeg følte det på forhånd som er veldig positivt overrasket over hvor naturlig morsrollen har falt for meg.

 

Når det gjelder din mann - tenk positivt. Det er aldri noen garanti for at et forhold vil holde etter å ha fått barn, uansett hvor solid forholdet var på forhånd. Noen forhold blir faktisk bare bedre etter at barnet kommer, slik har det vært hos oss (og vi var også sammen i mange år før babyen kom)

Hva sier mannen din da? Vil han ha barnet?

 

Barnet tar ikke skade av at du bekymrer deg litt nå. Men du er nødt til å tenke gjennom dette og ta en avgjørelse. Og når avgjørelsen er tatt må du se fremover og tenke positivt. Først og fremst for din egen del!

 

Lykke til, sender deg en god klem. Og tro meg, det folk sier om at du aldri angrer på å ha fått barn - det tror jeg stemmer! :-)

 

 

[Anonym bruker]

Kanskje du skal snakke med ham om formuleringen? For meg skurrer det at han skal "hjelpe deg det han kan". Hjelpe deg? Vil ikke det si at det han skal hjelpe med er primært ditt ansvar?

 

 

Jeg tror dere kommer til å angre mer på en abort altså:-) Det er få som angrer på at de fikk et barn.

[Dark Angel]

Ikke bekjymre deg for bleieskift! Det tar veldig kort tid å skifte bleier, det er ikke det dagene går med til! Ikke alle dager bæsjer de heller!

 

Jeg har aldri hatt som mål å bli mor, men livet mitt har ikke blitt værre. Jeg synes jeg og mannen min er nærmere nå, siden barnet er vårt felles prosjekt. Jeg venter til og med nr. 2, jeg som aldri skulle ha barn.

 

Barn er flyttbare! Du kan ta de med på sydenturer, eller andre ferier, det er ikke slik at du nå er låst til hjemmet ditt. Vi har vært på Kreta, i Tyrkia, på Island, og i Latvia og på Lanzarote. Hun har ikke fyllt 2 år enda.

 

Hjemme kan du fylle opp bilen med ammeputer, pledd, stellebag osv., og så drar du dit du vil! Du kommer også langt med en barnevogn og en bæresele.

 

Litt planlegging må til med barn. Før eller senere må dere snakke om det. Min mann trener 2 ganger i uka, og har ofte kamper/ arrangementer i helgen. Dette gir meg 3 dager i uka hvor jeg kan møte venner, dra ut, finne på noe. De kveldene han trener kan jeg ha besøk hjemme, se på tv-serier eller kaste bort tid foran pc'n. Livet er selvfølgelig ikke over, men noen ganger trenger man barnevakt, og det kan være litt kjedelig å ordne. Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er jeg som startet innlegget.

 

Det er vel samme hvordan man formulerer seg? Hjelper ikke om han omformulerer seg og sier han skal ta sin del hvis han ikke gjør det? Poenget er at han er syk, derfor bruker han det ordet og derfor er jeg veldig skeptisk

 

Tankene går fra dype daler til høye topper på kort tid. I et øyeblikk kan jeg tenke at dette klarer vi, og i andre øyeblikk så tenker jeg at hvis vi beholder barnet så blir det totalt katastrofe

[Anonym bruker]

Kanskje jeg er på dypt vann her, men jeg fikk følelsen av at disse problemene egentlig startet før du ble gravid. Det virker som om du tviler på forholdet, og at et barn ikke vil bringe dere nærmere hverandre. Alle disse tankene du har sier meg at du tviler på om forholdet overlever å få et barn. Jeg er ingen psykolog, så jeg håper jeg tar feil

 

For å svare på tingene dine;

- JA, det blir stress å få barn, men ikke mer enn at dere overlever det.

- Har aldri hørt at noen angrer på å få barn, da er det heller at man angrer på at tidspunktet var feil, valg av far var feil o.l, men aldri barnet i seg selv

- Det er bare du som har makten til å bli den moren du ønsker å være. Hvis du er oppegående og vet forskjell på rett og galt og gjør så godt du kan, så kommer du til å bli en flott mor

- Det samme gjelder faren

- Finn en balanse og arbeidsfordeling som passer for deres familie

- Jeg har 4 barn og kan med hånda på hjertet si at å stelle barnet faktisk er veldig koselig om du tar deg tid til å kose og dulle med barnet samtidig. Faren ønsker sikkert å delta her. Gjør han ikke det, så krev at han også tar ansvar

- Ingen har garanti for noe i livet, forhold kan dessverre ryke, og spesielt når man har små barn. Men kommunikasjon og felles respekt er noen av stikkordene!

- Når man er godt voksen når man får første barn har man gjerne lagt til seg vaner ang fritid og egentid. Men jeg tror du bekymrer deg unødig der. De fleste ønsker faktisk å være mest mulig sammen med barnet, slik at det løser seg av seg selv.

- Man skal aldri miste sin egen identitet selv om man blir mor. Her må du og mannen finne en løsning dere begge kan leve med. Bli enige om hvor mye egentid man skal ha, og respekter hverandres behov for litt "pusterom".

 

Men aller viktigst; selv om dere er foreldre, ALDRI glem å være kjærester også. Sett f.eks av en kveld i måneden til date-kveld. Ofte blir man så oppslukt av hverdagen med jobb og barn at man glemmer hverandre. Og det er her mange går på et feilskjær.

 

En ting jeg har lært, ikke ta sorgene på forskudd, mange av disse tankene går over av seg selv Alle gravide har tanker som spinner og som kan gjøre en litt små-gal, men dette kommer nok til å bli supert =) Å skape et liv er det mest fantastiske vi kvinner kan gjøre, og disse nydelige barna er små mirakler, hver og en =)

 

Lykke til, dette ordner seg =)

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemelding!

 

Men i utgangspunktet så tviler jeg ikke på forholdet. Men kan nok hende jeg tviler på det mtp barn, og det er pga sykdommen hans. Ikke fordi jeg ikke tror han vil bli en god far, men om han orker å være en god far, for viljen er tilstede. Jeg elsker denne mannen over alt på jord, og vil ha han resten av livet. Så jeg er veldig i tvil hva vi skal gjøre med dette fosteret i magen

[Anonym bruker]

Jeg har ofte hørt om kvinner som angret etter de har tatt abort. Jeg har aldri hørt om en kvinne som har angret på å få babyen sin.

 

Lykke til med det vanskelige valget.... Velg med omhu...

 

hilsen firebarnsmor som til dags dato angrer på at jeg tok abort før alle mine herlige skatter ble født... lurer fortsatt på hvem, hvordan, hva om... osv... Det er ett fryktelig valg du må ta, men det er DITT valg...

[Anonym bruker]

Vet du, jeg hadde akkurat de samme tankene da jeg ventet førstemann, og det svangerskapet var planlagt. Hormonene i kroppen gjør mye med oss, alle tankene er en måte å forberede seg til morsrollen på.

 

Jeg må innrømme at jeg av og til ønsker meg et "friminutt" fra barna og at jeg på en måte ser frem til at de blir så store at jeg kan gå på trening uten å måtte skaffe barnevakt, men jeg har aldri angret!

 

Det er en berikelse å få barn, du mister noe på veien, men du får så mye mye mer tilbake.

[Anonym bruker]

Skjønner godt du har de tankene der, hadde jeg selv når jeg var på vei med nummer 1 19 år gammel og uten hus og utdannelse Jeg har aldri angret på noen av barna mine, jeg har tatt utdannelse, bygd hus og startet bedrift. Jeg synes bare det har vært kos hele veien, utrolig hva man får til med litt planlegging . Nå har jeg tre med samme mann, vi ble skilt , vi glemte helt av å ta vare på hverandre i den travle småbarnstiden, men det gikk greit det og, vi har kommet oss igjennom den biten greit. Nå har jeg truffet en ny mann uten barn som jeg planlegger nummer 4 med

 

Harr det kjempebra, og har aldri , aldri angret meg på noen av barna, og priser meg lykkelig hver dag for at jeg har dem, de er så herlige.

 

Uansett, lykke til med valget ditt

[Engstlig85]

Vil du sende meg en personlig melding?

[Anonym bruker]

Jeg har til gode å møte noen førstegangsfødende som IKKE bekymrer seg for noen av eller alle de tingene du lister opp (eller enda fler), syk mann eller ikke!

Det er ikke mulig å forestille seg hvor naturlig man faktisk finner det å ha barn før man selv er på "den andre siden" (etter at startvansker har roet seg!). Med mindre du virkelig ikke har lyst til å ha barn noensinne, synes jeg du bare skal la naturen gå sin gang, få det barnet, og oppleve som alle oss andre at JA, det er annerledes og tidvis vrient, men du verden for en meningsfull tilværelse :-)

[Anonym bruker]

Jeg hadde også en del negative tanker når jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg hr vært gift lenge, og vi hadde sluttet med prevensjon 4 år tidligere, men vi hadde egentlig konkludert med at vi ikke kunne få barn, og særlig for min del hadde jeg innrettet meg deretter ift jobb og livsstil.

 

Graviditeten kom veldig overraskende på oss, i tillegg var jeg allerede over 2 mndr på vei når jeg fant ut. Timingen var også super dårlig på mange plan. Nå er gutten 2, og det går bra. Men jeg er fremdeles veldig ambivalent til morsrollen og sjeleglad for at faren er 120% inn i rollen som far.

 

Over til dine spørsmål:

- Jeg opplevde overraskende lite stress det første halvåret. Deretter et lite topp mellom 7-12 mndr, og et nytt nå i forbindelse med barnehagestart. Det er blitt mye bedre nå etter Jul. Altså, det går opp og ned.

- Det er dager der jeg lengte til det gamle livet mitt. Det gjør sikkert mannen også. Men så er det dager der jeg ikke skjønner at jeg kunne leve uten poden.

- Bare du vet om du og han kan bli gode foreldre, men at du lurer er et godt tegn.

- Jeg lurte på det med bleieskift, mannen er en pyse på sånt. Men det har aldri vært problem, og nå skifter jeg sjeldent bleier. Om natten har det alltid vært han som har tatt seg av det, han kand et i søvn (nesten).

- Helt ærlig, det ble MYE krangling i en periode. Vi har vært gjennom mye før (17 år sammen), men det å få barn er virkelig en revolusjon. Men man kommer ut av det også.

- Egentid sliter jeg med, men hører at det skal gå å legge det inn i skjemaet, bare at det blir mindre av det.

- Det går sikkert fin vet du, men det kan være perioder der du ikke kan gå ut så mye pga sykdom eller bare generell vanskelig periode.

 

Det er en stor endring, særlig når man har bodd sammen en stund og er blitt godt vant med livet som 2 voksne med godt inntekt og ingen barn. Men det er veldig mye moro også.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen!