Dere som har blitt voldtatt...

[Anonym bruker]

Har dere fått hjelp fra det offentlige. Gått til psykolog osv.? Eller har dere klart dere selv? Jeg har fortalt om overgrepet litt til et fåtall av mennesker i livet mitt. Ikke gått til psykolog. Mine foreldre vet ingenting.. Lurer på om dette er vanlig?

 

Hvis dere fant ut at samboeren deres likte og se voldtekt på film. Ble tent av det. Ville dere fortsatt vært sammen med han da?

[VåreSøteSmå]

Hei.

Her kan du få samtaler og hjelp på legevakten,evt snakke med psykolg osv.Har prøvd begge deler,men klarte det ikke,så har klart meg selv.Har fortalt det til veldig få.Det vanskeligste er å fortelle foreldrene om det,så her måtte venninnen hjelpe meg og snakke med de.

Når jeg ble sammen med mannen,fortalte jeg det helt i starten(det og masse annet som har ødelagt meg), for jeg vill være ærlig og at han hadde forståelse for ting ,som ved feks sex osv.

Følte meg veldig trygg på han så gikk greit å fortelle han det.

hadde jeg vært deg ville jeg fortalt samboeren din det så han kanskje hadde litt mer forståelse og ikke så på sånne ting.Kan jo ikke hjelpe for hva man tenner på,men han trenger ikke gjøre det når du er i nærheten ihvertfall.Virker ikke som du har sagt det til han siden han ser på sånt?

Jeg hadde ikke klart å vært sammen med en som tente på det(selv om det bare var en fantasi),om jeg fant det ut i starten av forholdet,men om jeg hadde funnet det ut no etter mange mange år,så hadde jeg snakket med han og kommet til en ordning,pga at jeg elsker mannen min og heller ville prøvd å få det til å fungere.Det du har opplevd er ett helvete,og ikke noe som man tar lett på.Og må være fælt om samboeren din tenner på dette,kan jo ødelegge sex'en vil jeg tro og din tillit til han?Snakk med han,og visst dere har ett seriøst forhold,fortell han så vil han nok forstå.Ingen er tankelesere og kan ta hensyn til andre om man ikke snakker ut om ting.Lykke til :-)

Klemmer fra meg

[Anonym bruker]

Takk for fint svar:)

jeg har hvert sammen med samboeren min i 4 år. Og vi har et barn sammen. Han vet om voldtekten. Det at han liker og se det på film har jeg hørt av en venn av meg og han. Denne vennen vet ikke at jeg har opplevd dette. Og tenkte det var gøy og fortelle meg at samboeren min hadde sagt at han likte en spesiell scene i en film der ei jente blei voldtatt... Dette knuste hjertet mitt.. og jeg har ikke sagt det til samboeren min. Jeg har bare spurt han om han liker og se voldtekt på film. Og selvfølgelig sa han nei. Han hadde nok ikke sagt ja om det var sånn. Ville ikke jeg gjort ihvertfall...

 

Uansett, jeg var 15 da det skjedde, og nå er jeg 24.

Har klart meg forholdsvis bra. Har slitt litt med mareritt. Men det har gitt seg litt. Men jeg synes på en måte ikke jeg har hatt det helvete som mange snakker om.. Selvfølgelig, jeg tenker på det omtrent hver dag og det er der. Men jeg synes ikke det er så vondt og bære lenger som mange snakker om. Det jeg da er redd for er at "sjokket" skal komme seinere. At alt kommer om 5 år? Går det an?

 

Dette blei mye, men jeg har ikke lyst til og snakke med noen om det. Føler jeg har kontroll over det selv på denne måten. Og holde det litt for meg selv.

 

HI

[VåreSøteSmå]

Kan det være at han gjorde det før han traff deg,eller har han sett på det etter det?Høres ut som det er no nettopp han har sett på det?

Fint at han ikke ser på det i nærheten av deg da,men kan ikke forstå at han kan tenne på det når han vet hva du har vært igjennom.

Skjønner godt at du reagerer,tror nok jeg ville prøvd å snakke med han om det(om dere har ett fortrolig forhold og kan snakke om alt uten og ødelegge forholdet).Si at du har hørt det fra en kompis av han,og lurer på om det er tilfelle,si du føler deg såret og vet ikke helt hvordan du skal forholde deg til det pga det som har skjedd før.Evt prøv å legge det bak deg og lat/håp som det ikke er noe han gjør no.Hadde det vært meg vill jeg nok valgt og prøve å diskutere med mannen min,og vite hvor han sto.De fleste menn liker vel sjeldent og snakke om hva de tenner på til damene,i frykt for hvordan de vil reagere.Kanskje han derfor ikke vil si noe til deg,kanskje han ikke kan noe for at han blir "opphisset" av det.Trenger jo ikke nødvendigvis og være andre sånne scener,men kanskje noe spesielt med den,på andre måter enn akkurat selve voldtekten?har du sett filmen selv eller blir det kanskje for tungt for deg?Visst du klarer å fortsette forholdet og prøve og ikke tenke så mye på at han tenner på det så er det jo greit,men om du ikke klarer å la være å tenke på det ville jeg absolutt snakket med han,ihvertfall fortalt hvordan du har det ang det.

Jeg var 17 begge gangene, snrt 10år siden,og sliter fremdeles med det.Men det går mye bedre.Det gikk fint en stund,prøvde å "glemme" deg/fortrenge det,men det var ikke så lett.hadde vel vært lettere og snakket ut med noen,men det var veldig vondt og vanskelig og hadde liksom ikke noen som var så fortrolig at jeg kunne det,og ikke så lyst å snakke med psykolog,tar tid å åpne seg og få tillit hos folk når man har opplevd noe vondt og prøve å åpne seg selv.Slet litt etter graviditete med mareritt og litt angst,men går seg til,har lært og leve med det på en måte om du skjønner?Hadde en vanskelig oppveskt og en del andre ting som har skjedd,og bare bitt ting i meg og prøvd å gå videre.Husker etter at det skjedde at jeg prøvde å ta livet mitt noen ganger,ble innlagt og fikk god hjelp der selv om jeg ikke klarte å snakke om ting.

Det som hjelper meg er at jeg har en fantastisk mann og 2små herlige sjarmtroll.Og kommet meg vekk fra alt dritten.

Det blir lettere med årene,men kan lett komme igjen ved fødsel eller angst for barna etter fødsel.Visst du sliter mye med det ennå,ville jeg prøvd å snakke med legen min og evt hørt om det var noe som kunne hjulpet for deg.

Det blir nok lettere,men vil alltid ligge baki der.

Har ikke blitt "sjokket" etter alle disse årene,bare følt litt på marerittene og at jeg rivnet masse under begge fødslene som gir tilbake minner om du forstår.Men det går bedre med tiden.

Visst du føler du kalrer det selv og ikek vil snakke med noen så gjør du det,men sliter du med det så må du prøve,for kan være ganske tungt og gå alene med et.Ønsker dge lykke til ihvertfall

klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:) etter fødselen hadde jeg litt mareritt på sykehuset. Men ikke så ille som før. Jeg pleide og klore meg selv rundt halsen og på brystet når jeg hadde mareritt. Gjorde ikke det på sykehuset.

Men etter jeg kom hjem har jeg ikke hatt mareritt, og det har gått greit.

 

Jeg skrev et innlegg her for litt siden om at jeg ikke ville at menn skulle se datteren min naken.. Virker som om det er på grunn av voldtekten, for ettersom jeg har skjønt er ikke det normalt hvertfall..

 

Jeg har tenkt og ta opp dette på helsestasjonen neste gang jeg skal dit.

Men da må jeg sikkert fortelle alt.. Får se hvordan det går.

 

Igjen, tusen takk for svar:)

[VåreSøteSmå]

Ser det ble en del skrivefeil,gikk litt fort i svingene her

Siden dere har barn sammen ville jeg nok fortsatt forholdet så lenge dere hadde det fint på forhånd og om du klarer det.Dette er noe du selv må kjenne på,om du klarer det eller ikke.

[Anonym bruker]

Ja, jeg vil fortsette og være sammen med han. Jeg vet jo ikke om han faktisk tenner på voldtekter. Han sa jo nei den gangen jeg spurte. Så da får jeg bare tro på det. For han er verdens snilleste og godeste mann og verdens beste pappa:)

 

 

[VåreSøteSmå]

Under fødselen så skjer det jo mye,masse hormoner,mye smerte osv som lett river opp gamle sår.

Det er ikke normalt at folk tenker det,men for de som har opplevd voldtekt så tror jeg nok de har lettere for å tenke sånn.

Merker jeg er litt redd for å skal sende jenten min i barnehage snart,håper det ikke jobber menn der,for stoler liksom ikke på noen jeg ikke kjenner.Joda er mange flinke og dyktige menn som jobber i barnehage og.Virker sikkert helt unormalt og fjernt og tenke sånn men det er noe man ikke kan noe for.Blir jo selvsagt påvirket av det som har skjedd,og du får på en måte beskyttelsestrang om du skjønner.

Men ellers så går det fint.

Visst du klarer å snakke med de på helsestasjonen så er det jo kjempe fint

De er jo der for å hjelpe deg.Så lenge du stoler på hs og klarer og åpne deg,så er det jo flott.

Kan godt være du kan få psykolog hjelp på hs og,visst du klarer det.

Nei så ikke det andre innlegget om det,er omtrent aldri her. Nett laget meg navn her,men så jo at noen andre het omtrent det samme før.hehe.

Håper det ordner deg for deg og dine

 

[VåreSøteSmå]

husk en ting til, mennene kan ofte lyge til kompisene sine og for de er redd for å si det de egentlig mener.så kan godt være han ikke liker det i det hele tatt men prøvde å skjule at det har hendt deg noe før så sa ja.ikke vet jeg.eller at kompisen bare sjekker om du liker det.kan ligge mye bak.

[Anonym bruker]

må bare takke igjen! Du har hvert mye til hjelp. Tusen takk:)

du har gjort dagens gode gjerning^^

[Anonym bruker]

Jeg ble voldtatt av en "venn" da jeg var 14. Jeg var rimelig fucked up etter det, drakk mye, festet mye, eksperimenterte med narkotika. Fortalte det aldri til noen. Så møtte jeg min mann 3 år etter. Verdens mest jordnære, tolmodige og snilleste mann. Han ble redningen min. Fortalte det til han, så han vet.

Sleit litt med sexbiten i mange mange år, faktisk måtte jeg runde 30 før jeg virkelig satte pris på sex og kunne ta intiativ til det, før var det alltid han som måtte lokke meg utpå. Godt ha ner tolmodig

 

Men jeg aner ikke om han tenner på voldtekt på film, tror neppe det. Han er ikke typen som liker å se andre ha det vondt.

 

Jeg har det bra nå, har klart å gått videre, og har funnet freden og klart å tilgi han som voldtok meg. Men ja, det tok 15 år av mitt liv å komme så langt.

 

Men om en av mine døttre skulle oppleve det samme, så ville jeg anbafalt de å få hjelp og terapi. Det er helt idiotisk å måtte gå gjennom dette alene, unødvendig tungt og ødeleggende. Hadde det ikke vært for at jeg ble sammen med min mann den gangen, så vet jeg ikke hvordan det hadde gått for å være ærlig.

[Anonym bruker]

Ja, jeg får hjelp. Men oppsøkte først hjelp 15 år etter det skjedde.

[Anonym bruker]

Faktum er at også endel som har blitt voldtatt kan tenne på filmer eller fantasier om å bli voldtatt. Eller andre bli det. Eller tenner på å bli dominert og "liksom-voldatt" i sengen.

Om det har noe med at de har blitt voldtatt å gjøre eller ikke vet jeg ikke, men er ikke så unormalt. Grensen går jo ved å leve ut fantasiene sine.

[Anonym bruker]

Jeg har blitt voldtatt flere ganger fra jeg var liten til jeg var tenåring.

Fikk endelig hjelp for det i tenårene, da jeg gikk inn i en dyp depresjon.

Det er flere av overgrepene jeg ikke klarte å snakke om når jeg gikk til psykolog, å det respekterte hun, men sa at såfort jeg kjenner at det blir ett problem igjen, så må jeg kontakte henne med èn gang.

 

Jeg har reagert slik som 10:59 skriver, at jeg vil bli dominert i sengen,å ha det "hardt" i sengen.

 

Vet ikke konkret hvorfor det er sånn, men jeg vet hvertfal at jeg får panikk om det er for "pusete", da den voksne mannen som voldtok meg som barn, var slik...

Jeg kan også plutselig stivne, for å begynne å gråte når vi har sex, hvis det er en lyd, pustemåte, eller berørelse som er lik en av voldtektsmennene... det er heldigvis mye bedre nå, å det skjer kanskje bare en gang hver 2mnd nå, så det er godt det blir bedre...

 

Men jeg kjenner også veldig på den med at jeg er redd for at barna mine skal bli utsatt for overgrep.. Eldste går i barnehage, å jeg har ofte vært redd... Men det klarer jeg heldigvis å skjule for han og andre.