Gå til innhold

Hva følte/tenkte/sa du første gang du så barnet ditt?


Anbefalte innlegg

 

Jeg fikk sjokk. Sjokk over at jeg faktisk hadde hatt en fullstendig levende unge inni meg - hadde ikke klart å forestille meg det! Og så tenkte jeg at han var tykk og lignet på min mor!!

 

Følte ikke noe særlig sterkt, gråt ikke eller noe. Var bare helt rolig og glad.

 

Tror jeg sa: Næmmen, lille venn!

 

Hva tenkte du?

Fortsetter under...

Jeg følte ingenting, dvs bortsett fra at hele kroppen var i brann, jeg tenkte herregudforetmarerittdettevarherreguderhandød, jeg sa: er han død? Er han død?. Det var han ikke da, for ordens skyld..

Førstemann: Katastrofesnitt og prematur. Etter mange timer på obsposten fikk jeg endelig se ham på intensivavd. Min første reaksjon var en voldsom kjærlighet og beskyttelsestrang. Den har ikke gått over enda:p

 

Nr to: Planlagt snitt,prematur. Min første reaksjon var LYKKE over å høret skriket da han kom ut. Det gikk jeg glipp av med første pga narkose. Min første tanke var "du er prikk lik din bror"

 

 

Akkurat som deg HI, jeg var bare rolig og glad. Ingen tårer, jeg griner når jeg ser andres fødsel, men ikke under min egen... ;)

 

husker jeg tenkte at han var fin og var fasinert over at han var så "ferdig", fingre og greier.. haha, hva hadde jeg egentlig forestilt meg?

 

Annonse

Det tok egentlig ganske lang tid før jeg merket at han lå på magen min. Var så utslitt etter fødselen som tok 22 timer og ganske "neddopet" av lystgass. Men jeg husker det første jeg sa var "ååh så liten, jeg tørr ikke ta i han".

æh.. jeg husker ikke, faktisk hva jeg tenkte på fødestua.. da fødselen var ferdig, var jeg nok litt i ørska.

det jeg husker best derifra er egentlig klokka som var plassert på veggen, og at jeg lå å så på den leeenge mens de sydde, og jeg fikk ikke jenta mi oppi senga før de var ferdige. og jeg bekymret meg for teite ting, som at jeg hadde lest at en burde legge barnet til brystet med det samme, men jenta mi sovna med det samme jeg fikk henne. også var jeg redd for at jordmødrene syns jeg var en dårlig mor om teppet gled av henne.

 

om jeg får flere barn, håper jeg at jeg ikke blir så innmari engstelig for alt.. hehe. det er jo ganske teit når en tenker på det i ettertid.

 

men det første inntrykket jeg fikk av barnet mitt, senere på dag når vi hadde hvilt litt, er at nyfødte har et sånt helt spesielt uttrykk i øynene, de ser ut som de kjenner alle verdens hemmeligheter. det er litt kult.

 

:)

Med første sa jeg: gud så vanskelig du skal gjøre det for meg (etter 48 timers fødsel)

 

Med nr to: Hei, jeg er din svette mamma

 

Med nr 3: Jasså, så det er du som er apekatten fra magen min...

 

Med nr 4: Du er like kjapp som faren din du (tok 1 1/2 time fra første ri)

 

Mannen har skrevet opp dette for meg, så derfor jeg vet det:-) Om det er ordrett vet jeg ikke..

Det første ja sa var: "Oisann!" - for hun kom så sinnsykt fort at det var så vidt jordmor klarte å ta henne

Det neste jeg sa var: "Er det en kinababy?" - fordi hun hadde masse svart hår, skjeve øyne og var en anelse gul. "Hvilken fest har jeg vært på?", tenkte jeg;)

Annonse

Jeg felte noen tårer, når jeg så den lille, men oxo mye over gleden over at smertene var over, hehe..

kjente en stor glede og kunne ikke tro jeg hadde vært med på å skape dette perfekte mini menneske.. kunne ikke slutte å stirre på han.. etter et par kunne jeg slutte med det da for sove siden jeg var så sliten, hihi :P

Men lykkelig var jeg, eneste jeg sa med en gang etterpå var, JEG KLARTE DET !!

Hehe!

 

Det var min neste tanke Vinterflickan - min var også ganske gul, med mørke øyne og masse kullsvart hår!

 

Mannen min (som er blond og med blå øyner) spøkte litt om tyrkernaboen vår dagen etter... ;)

At han så litt rar ut! Hehe, ble tatt med sugekopp så hadde jo den kulen på hodet. Når han kom på brystet mitt tenkte jeg at han var nydelig og jeg jeg sa: Se så fine ører! Var redd han skulle arve dumboørene mine, noe han ikke gjorde!

Tenkte faktisk at hun så veldig rar ut. Var bekymret en hel dag over at hun var mongoloid, for jeg syntes hun så sånn ut, men ingen sa noe, så da var hun sikkert helt vanlig, tenkte jeg.

(Plaget med fødselsdepresjon, så de helt store følelsene var ikke til stede, men jeg latet som ingenting)

Jeg var av de som fikk sånn veldig forelsket følelse til mitt nyfødte barn, men min aller aller første tanke var "herregud hun har ikke øyne". De var gjenklistret på en rar måte. Hun åpnet ikke øynene på lang tid (minst en uke) og da hadde hun, og har fortsatt, de største øynene jeg har sett. Så så feil kan man ta.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...