Selvopptatte Mannfolk! Langt....

[Vilhaentil!]

Uff, så lei meg nå at jeg bare må få klage meg litt..

 

Mannen min sårer meg sånn med oppførselen sin til tider, synes han er virkelig selvsentrert og jeg hadde nok en forestilling om at han kom til å være mer omsorgsfull denne siste tiden i sv.skapet. Har tre uker til termin og skal strippes på mandag pga av det er høyrisikosv.skap.

 

Idag kom jeg hjem etter å ha handlet og hentet guttungen i bhg. Mens jeg luftet hunden før vi gikk inn hadde guttungen stått å ringt 15 ganger på døra, og siden mannen min hadde lagt seg på benken for å sove så ble han jo da vekket. Dette skjelte han meg da ut for, og ba meg pelle meg vekk og sov videre.. Prøvde å prate med han om bla middagsplaner, men ble bedt om å holde kjeft.

 

Vi gikk da ned på kjøkkenet og siden vi var sultne varmet vi oss noen rester fra igår. Han kom da ned etter en liten stund og klikket for at vi hadde funnet oss middag uten å tenke på han! Skulle vi liksom sitte der sultne og tvinne tommer til han fant det for godt å stå opp? Han hadde lovet og bowle med guttungen idag og det gjorde han heldigvis, men fikk da klar bekjed om at dette var hans bidrag denne helgen og resten fikk jeg ta meg av guttungen selv når han måtte fikse seg mat selv..! Dette er en av flere episoder

i det siste der han virkelig framstår som utrolig selvopptatt i mine øyne.

 

Synes det er uforstålig at man kan være så jævlig selvsentrert overfor sin høygravide kone, føler han tenker mye mer på seg selv enn på meg. Nå har jeg ikke lyst å ha ham med på fødselen, helt sikkert litt for å "straffe" ham (ja, drøyt!), men også fordi jeg føler at jeg ikke kan stole på at han faktisk setter mine behov først. Han har deltatt lite til ingenting i forberedelser og annet, er generelt uengasjert i graviditeten når vi er alene, men framstår foran andre veldig engasjert! Har gått på ul hver 3. uke men han har bare brydd seg med å være med en gang, og da satt han der drita sur gjennom hele ul. (ble skikkelig flau over ham) pga en eller annen bagatell jeg har glemt ut hva var.

 

Noen som har råd eller tips, eller kansje bare kan trøste meg med at de har en like fjern ektemann som meg? Bør jeg bare bite i meg, eller skal jeg virkelig vise ham ved å nekte ham å være med på fødsel?

 

[bokormamma]

Huffa! Dette er så kjipt! Føler virkelig med deg!

 

Min ektemann er egentlig helt super, og drar mer enn sin del på hjemmebane nå som jeg er kjempegravid (egentlig har han vært super helt siden jeg ble det). Men likevel kjenner jeg meg igjen det du skriver. Også min, ellers så perfekte ektemann, virker skikkelig selvsentrert for tida og sårer meg tusen ganger i uka. Så langt har jeg bare satt det på kontoen for at jeg er hormonell og hysterisk, men når jeg leser innlegget ditt kjenner jeg meg igjen og tenker "dette er jo ikke riktig!".

 

Her i huset sliter det litt på nervene at jeg har vært sykemeldt siden jul, og ikke har termin før om 65 dager eller noe slik. Dette tærer på¨humøret mitt, for jeg er ikke vant til å måtte sitte/ligge stille eller ikke kunne ta meg av ungene/huset/jobben min. Samtidig opplever maken min masse positiv oppmerksomhet og stor framgang i jobben sin, reiser masse og går veldig opp i sin egen situasjon. Dette gjør meg ekstra klar over at min egen karriere står fullstendig på stedet hvil og kanskje ikke kommer så mye videre etter permisjonen heller, ettersom vi da har tre barn og min manns reisevirksomhet krever en del offer fra min side. Dette gjør meg lei og deprimert. Og når mannen min da stadig kommer hjem og er sliten, irritert og glefser etter både meg og ungene helt uten grunn, blir jeg både såret og fornærmet. Det er liten forståelse for at jeg som, med bekkenløsning og hjerteproblemer, har vært hjemme alene noen dager med to små unger kanskje også er sliten og når han da drar sin del av lasset er det med masse divanykker og martyrdom. Ikke føler jeg at han interesserer seg i det hele tatt for svangerskapet eller å få ting klare til babyen kommer, og det stresser og sårer meg.

 

Hva er det med disse mannfolka da? Mannen min ønsker seg faktisk enda flere barn, mens jeg tenker "ikke faen om jeg går igjennom dette igjen!" En ting er selve svangerskapet, det koser jeg meg med, men jeg orker ikke denne emosjonelle belastningen på forholdet vårt.

 

Vi får trøste og oppmuntre hverandre! STOR klem

[Nr-2-i-magen]

Han hørtes jo helt ille ut. Min mann eg veldig langt i fra noe slikt.

 

Det må jo ligge noe mer bak en slik oppførsel, tenker jeg.

 

Har du en hyggelig opplevelse/historie om mannen din som kan veie litt opp?

[blå og rosa+lillebror]

Huff og huff! kjære deg ! Skulle tro jeg hadde satt meg med deg og bedt deg beskrive meg! Vi har ganske lik situasjon. Min mann ber meg ikke holde kjeft da (skal love deg at det hadde blitt bråk), og er ikke frekk. Han er bare generelt lite omtenksom, omsorgsfull og ego. Men jeg vet han egentlig ikke mener å være det, det er bare sånn han er. Han blir lei seg når jeg i øyeblikket klarer å få han til å forstå, men det går fort i "glemmeboka" igjen. Veldig slitsomt. Han har det med å ta vare på sine egne behov framfor mine, noe jeg syns er litt kjipt nå når jeg sliter med både det ene og det andre. Som du sier. Jeg har følt en ganske stor sorg nå de siste ukene, har 3 uker til termin, og har ikke tenkt å få flere barn på i hvertfall noen år. Føler meg frarøvet det å kunne gå gravid og kose meg med det, bli litt oppvarta osv. For det meste er bare et slit, så jeg får ikke muligheten til å sove godt eller ta meg inn. Syns det er trist å skulle se tilbake på svangerskapet med sånne minner. Har og tenkt mine tanker om å ikke ha han med på fødsel, ikke som straff, men rett og slett fordi jeg, som du, ikke stoler på han. Jeg stoler ikke på at han støtter meg når jeg trenger det i hverdagen (med mindre jeg hyler om det, og det skulle ikke være nødvendig), så hvorfor skal han da støtte meg under fødsel? Tenkte han kan komme inn når barnet fødes, men ikke før.

Så du er ikke alene. Vet ikke heller helt hva jeg skal gjøre. Godta at det er en sånn mann jeg har, eller ikke. Er jo glad i han. men.

Sender deg mange klemmer og håper du klarer å være sterk.

 

[Alvasmamma]

Huff, så trist å lese dette. Må väre utrolig töft for deg. Mitt råd er la han bli med på födselen. Ikke synk ned på hans nivå. Han skal ikke ha noe å "ta" deg på senere. Det er faktisk hans barn også. Men en ting jeg ville vurdert er om du orker å ha det sånn? Dette höres ikke ut som noe sunt forhold.

 

Utifra det jeg leser virker han veldig nedlatende mot deg. Som fort kan före til usikkerhet og lav selvtillit hos deg i lengden. At han ber deg holde kjeft er i mine öyne helt sykt. Hadde det skjedd her, hadde det blitt månelyst i stua. Sånn snakker man bare ikke til hverandre. Synes du fortjener bedre. Håper dere finner ut av det og at dette kun er en liten fase hvor alle er slitne og man går litt på nervene til hverandre. Men hvis ikke synes jeg du bör tenke på deg og hvordan du vil ha det fremover. Og for barna dine. Er ikke spesielt bra for dem heller å se hvordan han behandler deg.

 

Jeg vet ikke hvordan dere har det til vanlig, kan kun svare utifra det du skriver her. Men som sagt, ikke ta fra han födselen uansett hvor lite han fortjener ¨väre med på den akkurat nå. Det kan gjöre vondt verre. Og man vil jo helst at forholdet skal bli bedre og fungere

 

Masse lykke til ihvertfall, så håper jeg at dere får mange gode dager, uker og år sammen fremover. At dette bare er en litt "kjip" fase.

 

 

[Gjest]

Mulig det er meg det er noe galt med, men jeg ville aldri i verden akseptert å bli behandlet på denne måten. Da hadde jeg heller pakket sakene mine og reist.

Med mindre dette er et engangstilfelle, så vil jo det betyr at dette er sånn han/de er, og hvorfor skal man akseptere å bli behandlet som luft?.

Hører titt og stadig om kvinner som er i forhold med slike menn, men alikevel velger de å bli og bare klager på hvor jævlig forholdet er.

Er det ikke da på tide å sette seg selv og barna først og faktisk ta ansvar for sin egen lykke her i livet?.

 

Er så sjeleglad jeg har en mann som behandler meg og barna med respekt, tålmodighet og kjærlighet. Som tar mer enn sin andel av jobben her hjemme når det trengs, og som ikke er redd for å vise hvor mye han setter pris på det han har!

[Vilhaentil!]

Takker for svar, føler kansje jeg må oppdatere litt. Gårsdagen eskalerte i en voldsom krangel, før han forsto hvor IDIOT han kan være noen ganger. Etterpå ble vi sittende til halv 5 på natta å snakke ut, både om krangel og sv.skapet i seg selv. Han lovde bot og bedring og jeg har lovd å la han være med på fødsel om han skjerper seg.

 

Min mann har selvfølgelig gode sider også, og sv.skapet er nok tøffere for ham enn jeg har skjønt. Har virkelig følt han ikke har brydd seg.. Men mannen er livredd. Litt av vår historie med tidl. sv.skap er grunnen til det.

1 sv.skap endte i spontanabort, 2 sv.skap endte i for tidlig fødsel og barnet vårt som i utgangspunktet var helt friskt, døde.. 3 sv.skap fikk vi en nydelig gutt uke 32, men jeg fikk en alvorlig pasientskade og var fullstendig pleietrengende i nesten ett halvt år. Mannen min sprang da mellom vår premature sønn og sin alvorlig syke kone (lå på hver sin avd.) i 2mnd på sykehuset før det var over til å pleie både mor og barn hjemme i enda flere mnd. Jeg er aldri blitt frisk, så det forandret livet vårt for alltid.

Han hadde det nok kansje enda verre enn meg (jeg var så syk, hadde nok med det) så han har virkelig stillt opp for meg når jeg har trengt ham tidl. Nå er han så redd at han ikke klarer å glede seg, han er livredd for hva som skal skje denne gang, og vil ikke knytte seg til barnet i magen samtididg som han er så redd noe skal hende meg. Så det forklarer jo hans uengasjemang (?) i sv.skapet.

Han ville i utgangspunktet ikke ha flere barn pga sin frykt, selv om han også egentlig vil ha ett barn til. Jeg ville absolutt prøve igjen nå, i håp om ett normalt sv.skap og fødsel og i at jeg denne gang kansje kan få oppleve spedbarnstiden jeg også! Det gleder jeg meg til!

 

Det unnskylder ikke oppførselen han igår (det skjønner han) og det er klart at dette sv.skapet er jo ikke noen dans på roser for meg heller, så jeg forventer helt klart mer støtte fra ham disse siste dagene uansett.

 

Takk for svar og gode ord:)