Er det flere her inne som prøver å takle en hverdag med små barn, studier og jobb?

[Anonym bruker]

Hvordan takler dere det?

 

Til vanlig takler jeg det helt fint, men kommer det en ekstra ting på bordet, så øles det som begeret fylles over. Skal liksom ingenting til. Utrolig slitsomt å leve slik på "kanten" hele tiden. Nå har jeg om mini vært småsyk i to uker som har resultert i at jeg har kommet bakpå på skolen (føler jeg) og dermed kjenner jeg at jeg begynner å bli trist, giddaløs, osv, osv... Vil bare gi opp. Også kommer det masse rare tanker når jeg blit slik... Uff.

 

Er jeg alene?

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke alene. Vi er mange som har balansert på kanten og til slutt mistet taket. Det er fælt, vanskelig og føles egentlig litt absurd. Hvordan i all verden kan et menneske bli så sliten at h*n ikke bare kan ta seg sammen? Etter mye om og men hadde jeg ikke lenger krefter til å ta meg sammen. Det har jeg fortsatt ikke, og jeg skjønner det ikke selv.

[Anonym bruker]

Er det er fulltidsstudie? Hvor mye jobber du? Er du alene med barna?

 

Har ei venninne som er alenemor med 2 barn. En går på skole, og en i fulltidsbarnehage. Hun har hatt endel avlastning til barna. Faren har vært flink til å ha dem.

Hun studerer deltid, dvs et par/tre dager i uka. Hun jobber 1 dag. Dette synes ikke jeg høres så voldsomt ut, men hun føler det er helt uoverkommelig innimellom.......

 

Nå er ikke jeg i hennes sko, så jeg skal ikke dømme, men har inntrykk av at alenemødre klager åkke som jeg.....Vet jeg får pepper for dette;-P

 

Jeg er gift, har også 2 barn. Både jeg og mannen jobber fullt. Vi prøver å dele på det som har med barna å gjøre, som lekser, fritidsaktiviteter, ol. Ellers er det jeg som er stuck med husarbeidet. Ingen av oss har barnefri annenhver helg, eller flere dager i uken.

Klager aldri til andre om dette, for det er ikke noe å klage på. Vi har selv valgt å få barn, og å jobbe fullt, så da må vi også ta det som følger med. Hjelper ikke å klage......

 

Hadde for øvrig aldri giddet å gå inn i en slik diskusjon med noen av mine single alenemødre-venninner. Det er ingen som har det så hardt som dem uansett. Og man skal bare være så glad man ikke er i dems sko ( ifølge demselv) så det så!

[Anonym bruker]

Det handler ikke om HVOR mye, HVOR lenge, HVOR alene, eller hva DU synes er slitsomt! Det handler utrolig nok om hvor MINE grenser går - og jeg er utslitt, oppbrukt og har falt helt sammen. JEG mestrer ikke mer av hverdagen enn strengt tatt nødvendig, og hvis du ser hva jeg skriver så har jeg jo også lagt til at ikke engang jeg selv skjønner hvordan jeg kunne bli så utslitt at jeg ikke bare kunne ta meg sammen og fortsette. Jeg har forøvrig ikke ventet at noen som ikke har kjent på lignende selv skulle skjønne det, derfor holder jeg klokt nok kjeft om at jeg mistet grepet. Livet mitt er visselig ingenting å klage over, og jeg er fullstendig klar over at de fleste samme har samme arbeidsbyrden som meg, men JEG klarer det ikke. Opplevelsen av total utmattelse er en høyst subjektiv.

 

Din venninne føler det er helt uoverkommelig, og hun har sagt det til deg (som virker så veldig forståelsesfull...)? Kanskje skulle du be henne ringe fastlegen, hverdagen skal ikke være så uoverkommelig.

[Anonym bruker]

Syns det rart at noen ikke forstår at alle er forskjellige. Selv om noen jobber fulltid og føler at de makter det, så betyr ikke det at alle MÅ føle det på samme måte. Jeg har selv være alenemor i mange år og både jobbet fulltid en periode(uten avlastning) og studert fulltid i andre perioder. Jeg har taklet dette fint, selv om jeg har hatt mine tøffe perioder.

Men så har jeg en venninne som også er alenemor og prøvde på det samme. Hun falt fullstendig sammen. Hun klarte det ikke rett og slett.

Men dette har jeg full forståelse for! Ingen mennesker er like. For alt jeg vet har hun masse annent å tenke på og ting hun sliter med som jeg faktisk ikke vet.

 

Det er viktig å støtte hverandre og prøve å forstå at vi er alle mennesker i forskjellige stadier i livet. Det betyr ikke at den og den er svake fordi de orker mindre enn andre.

 

 

[Anonym bruker]

Hm....Kanskje DU skulle ringe fastlegen..? Som du selv sier, hverdagen skal ikke være så uoverkommelig.

 

Angående venninnen min, så hører jeg hva hun sier. Likevel kan jeg ikke se hva som er så innmari vanskelig. Spesielt når hun føyser av alle andre som tilsynelatende har det så mye lettere enn henne...

 

Men hva med å prøve å få litt mer avlastning til barna dine f.eks? Har du familie/ venner som kan støtte deg litt mer? Vet ikke hvor gamle barna dine er, men det går også an å skaffe seg en "trillepike". Da har du noen få timer for deg selv en gang iblant:-)

[Anonym bruker]

Oh yeah!

Jeg har 5 barn. Jobber 60% på kveld og helger og studerer 50% + vi driver gård. Føler jeg har rimelig kontroll og at det går bra, men det er hektisk og jeg kan ikke tillate meg selv å ikke ha selvdisiplin for da går det helt i stå. Gleder meg til sommerferien

 

Til høsten skal jeg studere 75%, og vil nok trappe ned litt på jobbingen, for ellers går jeg opp i liminga tror jeg, og det gagner ingen.

[Anonym bruker]

Jeg får allerede hjelp med dette, nettopp fordi jeg innså at hverdagen ikke skal være så uoverkommelig, men det gikk for langt fordi jeg følte at jeg måtte ta meg sammen og fortsette. Alle andre greier det jo, hvorfor ikke jeg. Ikke er jeg alenemor og ikke jobber jeg 100% - og ikke synes jeg det er relevant heller. Poenget mitt er bare at alle opplever stress ulikt, noen greier mer enn andre. Jeg håper du aldri får kjenne på denne følelsen 10:22, det er ikke noe greit å innse at man ikke lenger kan leve opp til sine rolleforventninger fordi man er så mentalt sliten.

 

Takk for omtanken forøvrig, jeg tror tanken var god

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg jobber 100%, studerer 50 % (master), har 1 barn og er gravid.

 

Det går egentlig veldig bra - men er til til tider helt fjern på kveldene - sover og sover.

 

For oss er det avgjørende at far stiller opp 100% i forhold til henting og levering i barnehage i eksamensperiodene, men ellers tror jeg det er viktig at man kun tar studier dersom det er noe man virkelig synes er spennende!

Jeg har villet studere mer i flere år - så jeg merker at jeg får energi av å tilegne meg nye kunnskaper. Men har også planlagt det slik at denne vårens eksamen kommer i god tid før fødsel.

[Anonym bruker]

Jepp. Studerer fulltid og jobber alle helger + 1-2 ettermiddager i uka. Har et barn på snart to og er gravid.

Jeg bor heldigvis sammen med pappaen som er helt fantastisk og tar nesten alt av husarbeid osv, men bare å bringe og hente i barnehagen er jo en utfordring nå som jeg i tillegg begynner å bli stor og tung.

[Anonym bruker]

Studerer 100%, jobber 75%, har 2-åring og 1-åring, og det går så det suser. Mannen min tar omtrent alt i heimen, så jeg kan fokusere fullt og helt på meg dette studieåret. Studiet er meningsfylt, jobben er meningsfylt og det er nok svært viktig for min opplevelse av situasjonen. Jeg er ferdig utdannet og tar videreutdanning som jeg har ønsket meg en stund, så jeg føler ikke press på noen måte.

 

Jeg må bare si at jeg beundrer dere som holder ut helvetet, men håper at dere ikke brenner lyset i begge ender og på midten samtidig, da det er dømt til å gå nedeom og hjem. Ta godt vare på dere selv, damer! Det er sundt å presse seg litt og utfordre seg selv, men det skal ikke være et konstant slit! Livet skal leves i mange år, så det er ikke noe vits å bruke opp all energien før man runder 30.

 

Det finnes kanskje en studieveileder eller noe på skolen din, HI? Kanskje du skulle oppsøke helsetilbudet som gis studenter ved Høgskoler og Universiteter, og få snakket om det som er vanskelig. Kanskje du kunne få god hjelp og tilrettelegging?

[Anonym bruker]

Ikke min intensjon å disse deg på noe vis. Jeg kom bare til å tenke på alle venninnene mine som mener de har enerett på å klage, fordi de har ett eller to barn som de er alene med. Selv har jeg fått klart inntrykk av at JEG ikke har noe å klage på, for de stiller liksom i en særklasse, om du skjønner hva jeg mener..

 

Og jeg har selv vært der at jeg har vært så sliten at det eneste jeg vil er bare å sove, sove, sove....Så jeg har også kjent på den følelsen:-)

 

Ønsker deg lykke til videre. Det bedrer seg nok skal du se:-)

[Anonym bruker]

Nei, jeg prøver ikke å takle så mye på en gang. Det er rett og slett ikke et slikt liv jeg ønsker. Kanskje du skulle senke ambisjonene.

[Anonym bruker]

Jeg er doktorgradsstipendiat på overtid, dvs jeg får ikke penger lenger, men jobber og jobber for å bli ferdig, dvs mer enn 100%. Mannen jobber 100% og vi har to barn på 5 og 10 som er med på hhv 2 og 3 aktiviteter hver. I tillegg har både jeg om mannen hver vår fritidsaktivitet.

 

En vanlig uke inneholder stort sett 2 aktiviteter hver ettermiddag. Eldste trenger også tett og tidkrevende oppfølging av lekser. Denne uka har i tillegg hatt 1 dugnad, 1 konsert, 1 årsmøte + 1 planleggingsmøte. Vi har løpt som noen tullinger. Det eneste stedet jeg kan slappe av er på jobb...

 

Hvordan jeg takler dette? Det lurer jeg også på. Stort sett går det greit med god planlegging, fleksibel arbeidstid, gode rutiner, en positiv innstilling og ikke minst nok søvn.