Blir så lei meg.

[Anonym bruker]

Fikk ei nydelig lita jente for under to uker siden. I begynnelsen slet jeg veldig med ammingen. Og har enda ikke nok mat til henne. Jeg begynte tidlig med barseltårer, og jeg gråter jo mer en henne. Jeg føler meg sliten, og alene. Føler av og til at hun ikke er min. Savner føden og barselhotellet der det var mennesker som kunne hjelpe meg. Var så trygt og godt å være der. Nå føler jeg meg som verdens værste mor, som av og til tenker at jeg ikke vil ha henne. Jeg gråter og gråter hele tiden. Klarer ikke slappe av.

 

Noen som har det som meg? Noen gode råd?

[Anonym bruker]

Hei. Så trist å lese. Jeg har dessverre ikke barn (enda men prøver hardt) så jeg vet ikke hvordan det er, men ville svare likevel fordi det var så vondt å lese det du skrev.

 

Har du ingen rundt deg som kan hjelpe deg? Hva med barnefar, familie, foreldre? Venner? Tenker meg at venner ofte sier at de støtter der og er der for deg før du føder, men forsvinner på mystisk vis etter fødselen, bare en mistanke jeg har.....

 

Det blir bedre etterhvert, uansett... du vet du vil ha henne innerst inne, så om du tenker andre tanker så ikke bli lei deg for det. Håper det ordner seg med tiden, at du får hjelp og støtte. Dette er sikkert en helt ny og uvant situasjon for deg, ta tiden til hjelp! Hadde du vært min venninne hadde jeg stilt opp for deg, så babysyk som jeg er!

 

Sender deg masse varme tanker, hold ut

 

 

[Ikkesåallerværst]

Hei! Det er ikke uvanlig å være mye trist og ønske babyen dit peppern gror når man sliter med ammingen. Du er ikke alene om slike tanker, men få tør prate om det. Kan du prøve snakke med helsesøster om det? Eller bestille time hos legen hvis det er et fint menneske. Har du et godt forhold til moren din, så prøv å fortelle hvordan du har det til henne, eller noen andre som du stoler på. Det er også mange som savner føden, som du sier, det er det trygt og godt (syns det var helt jævlig, jeg da ). Jeg hatet hver dag jeg var mamma i tre måneder, så nei, du er ikke alene. Det går over!

[bondekone med 2+1 GRAVID!!!!!!]

Hadde selv fødselsdepresjon, å det er PYTON! Føler med deg. For meg så var det støtte fra nær familie som hjalp, ikke min mor men min svigermor. Mammaen min ville ikke bli mormor så jeg fikk beskjed om at enten så tok jeg abort eller så fikk jeg klare meg selv!! Slet veldig med å få til ammingen jeg å,men gutten ville ikke ha pupp, så da ordna det seg med flaske.Hadde også kjempestøtte fra jordmoren jeg gikk til i svangerskapet, hun kan jo være til hjelp for deg også!!! Snakk med mennesker du stoler på. DET er viktig!! Uansett så blir det bedre etterhvert,selv om det er vanskelig å tro på nå.

Jeg håper at ting blir bedre fort!!