Gleder oss til barna flytter hjemmefra.

[Anonym bruker]

Min samboer har to gutter på 15 og 13 år. 15-åringen har diagnosen Lett psykisk utviklingshemmet. Han leser sjetteklassebøker på skolen.

Den yngste er til utredning fordi han ikke er interessert i å ha venner, skal bare være sammen med voksne hele tiden, setter seg veldig inn i en hobby og snakker ikke om annet, etc.

 

Vi viser ikke at vi er frustrerte, og lytter til det de har å si, selv om minstemann snakker om flytyper og flyselskaper 4-5 timer hver dag.

For et halvt år siden var det verdensrommet og før det ble vi tutet ørene fulle av cruiceskip og lastebåter.

Selv om vi sier at vi ikke er så interessert i emnet, prater han ustanselig.

 

Vi begynner å bli veldig slitne etter mange år, og vi to snakker stadig om at vi har lyst til å flytte langt bort når barna flytter hjemmefra.

 

Vi har ikke underholdningsplikt etter at barna er 18, da er de myndige og trenger de spesialtilpassning er det stat og kommune som skal ordne dette.

Bor i Akershus og jeg jobber for et firma som har kontorer i Spania og vi drømmer om å flytte dit om 5-6 år.

 

Tror det er denne drømmen som holder oss voksne oppe, som får oss til ikke å gi opp.

Det eneste vi vet er at dette ikke kan fortsette i 10-12 år til for vårt vedkommende. Vi gleder oss til den dagen barna er ute av redet, så vi kan få litt fred og leve et normalt liv.

 

[Anonym bruker]

Jeg har stor forståelse for at dere er slitne. Men; dere har fått et lodd i livet som foreldre til barn med spesielle behov. Den ene lett utviklingshemmet, den andre autistisk. Alle får sine lodd i livet av ulike slag, og spørsmålet er hvordan vi takler dem.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at dere blir slitne og "lei", men vet ikke hvor lurt det var av deg å legge denne ut her...

Det som er synd er jo at du ikke har skrevet noe positivt om barna i det hele tatt her.

 

Hva med å få litt avlastning?

Burde jo være bedre enn at dere skal gå med følelsen av å være lei barna!

[Anonym bruker]

Ser ikke bort fra at guttene deler drømmene dine. Kan ikke være noe hyggelig hjem å bo i for deme heller.

 

Synes det er merkelig at man utreder en ungdom bare fordi han ikke har A4 interesser. Høres ut til å være en intelligent unge, og det er kanskje ikke så rart at han ikke vil være venner med folk på sin egen alder som ikke forstår hans behov for å fordype seg i ting. Også prøver han desperat hjemme, da. Men det er jo tydeligvis heller ikke spesielt fruktbart.

 

HAN må være ensom han.

 

Kunne det vært en ide å hjelpe ham å få kontakt med noen som deler interessene hans? Kunne kanskje være godt for hele familien.

 

Den andre er det vanskelig å si noe om. Å være lett tilbakestående kan være mange ting, synes det er en lettvint forklaring av hvorfor det er så forferdelig å være i hus med ham.

 

Uansett: Hvorfor flytter dere ikke like godt til Spania med en gang? Kan jo hende guttenes mor i så fall "sparte" dere fra dem størstedelen av året.

[Anonym bruker]

skjønner godt følelsen av å være sliten.

nei, dere har ikke underholdsplikt til barn over 18, men jammen har dere en moralsk forpliktelse ovenfor barn dere har vært med å sette til verden!

 

Hvorfor har dere ikke avlastning??

[Anonym bruker]

Er det kun de 2 barna dere har?

 

Kan dere ha krav på litt avlastninger for han eldste med diagnose? Kanskje han minste også, dersom han få en diagnose? Ville ha sjekket ut dette med helsesøster eller lege. Kan være noen små justeringer er nok til at hverdagen kan bli lettere.

 

 

[Anonym bruker]

du er altså stemor til barna?

skjønner at dere blir slitne, men man kan jo ikke bare kutte alt når de blir myndige...

[Anonym bruker]

Forstår deg veldig godt. Har selv et barn med spesielle behov som krever veldig mye. Selv om barnet kun er 5 år så kjenner jeg at det skal bli godt den dagen barnet flytter ut og og jeg kan få 5 minutter for meg selv.....

 

De som klager over at du ikke har skrevet noe positivt om barna vet ikke hva de snakker om. Jeg vet godt at du har mye positivt å si om barna, men dette innlegget var en frustrasjonsutblåsing fordi det er ekstremt slitsomt å ha barn med spesielle behov og dere nå ser at dere om noen år kan være mye friere enn dere er nå. Dere drømmer om å reise, drømmer om et liv bare dere 2 sammen. Jeg sier bare en ting: Fortsett å drømme, planlegg og realiser dine drømmer :-)

 

Planlegg godt, søk tidlig om bolig til barna....det er ofte 2-6 års ventetid på bolig. Planlegg at dere bor hjemme i minst 6 måneder etter barna har flyttet, de trenger en myk overgang.

 

Hilsen mor til et ekstra krevende barn som også jobber i omsorgsbolig...

[Anonym bruker]

Har ikke du noen barn?

 

 

Jo man har underholdningsplikt også for "barn" over 18 år.

 

Det har man helt til de er ferdig med vg.skole eller er ferdig med lærlingetiden.

[Anonym bruker]

Ikke hvis de er psykisk utviklingshemmede, da er kommunen pliktig til å stille opp.

[Anonym bruker]

Jeg forstår dere så veldig godt. Dere drømmer om å rømme bort, bare husk å gi barna en glidene overgang til voksenlivet/bolig.

Har dere prøvd å finne en løsning på problemet nå istedenfor å vente i 5-10 år?

 

Det er veldig krevende å ha barn med ekstra behov, kanskje avlastning (ev. privatavlastning) hadde vært noe for dere? Det lønner seg som oftest når dere sliter slik du forteller. Da vil barna ha mer glede av å være med dere for dere vil ha mer overskudd og dere vil "stråle" mer når du og mannen får alenetid sammen. Da vil dere mest sannsynlig ikke "kaste ut" barna når de er 18 år. Det er sjelden kommunene har boliger klar til 18 åringer. Her jeg bor er du heldig hvis barnet får omsorgsbolig før de har fyllt 23 år. Hvis barnet kun er lettere psykisk utviklingshemmet vil det stille langt bak i køen, da slike boliger er behovsprøvd og ikke vanlig køsystem. Husk å søke tidlig og husk å ring og mas mye hvis du ønsker bolig når barna blir 18.....

 

Ellers finnes det støttekontakt/fritidskontakt som barna kan få for å gi dem et mer sosialt liv.

[Anonym bruker]

Tror tankene dine gjør seg bedre i en muntlig samtale med folk som er i samme situasjon. Sånn svart på hvitt uten kroppspråk eller annen info ser dette rett og slett ganske guffent ut. Men for all del: skjønner at dere er slitne!

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg så alt for godt HI.

Jeg er selv stemor til to vanskelige barn. En autist og en med adhd.

Jeg holder på å bli sprø noen ganger... Det gjør pappaen også.

Vi ser også frem til den dagen eldste fyller 18. Det er 6 år til, og jeg håper de 6 årene går fort.

Jeg kan forstå noen av dere andre som skriver her at uten info og kroppsspråk er dette guffent å lese, men dere skjønner kanskje ikke hvordan det er i en slik situasjon.

Samboers barn bor fast hos oss, og det blir lenge til jeg skal ha noen egne barn så lenge disse to som bor her har sine problemer.

Når jeg skal ha egne barn, vil jeg ha tid til mine egne barn, ikke skyve de bort pga stebarnas behov.

Jeg er temmelig lei og sliten selv med disse stebarna...

Hilsen en som føler med deg

[Anonym bruker]

Dette handler ikke om at vi ikke er glade i dem. Selvfølgelig er vi veldig glade i dem.

Vi finner på ting, drar på sydenturer, skog og mark, bowling, hytteturer, maler, klipper og limer, etc.

Jeg som har skrevet hovedinnlegget er mann uten barn fra før.

Vi har vært samboere i 8 år.

Tror nok man må oppleve slikt selv, å ha to barn med spesielle behov før man kan forstå hvor sliten og frustrert man kan bli. Og jeg sier VI, fordi vi begge føler nøyaktig det samme.

[Anonym bruker]

Nettopp derfor jeg skriver at det er typisk stoff som fungerer litt bedre i samtale. Det ser rimelig iskaldt ut når man får en så isolert del av historien! Tviler ikke på at dere er gode foreldre til barn med spesielle behov, og all ære til deg som kommer inn utenfra. Og skjønner som sagt at dere er slitne.

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men du høres rett og slett ut som en bedriten stemor. Eller et troll. "Barna er så slitsomme, også snakker de bare om kjedelige ting. Dessuten er den ene dum. Gleder oss til å slippe unna dem."

 

Ærlig talt; barna fortjener bedre. Er han ene interessert i fly? Send ham på ett eller annet museum for fly, skaff ham et byggesett eller noe annet som er flyrelatert og tar laaang tid. Let opp andre i nærmiljøet som er flyfanatikere.

[Anonym bruker]

Psssst dette er en steFAR som skriver...

 

Skitt happens og om noen år vil dere savne denne plapringen om uintresante ting...

 

Lykke til vidre

[Anonym bruker]

Jeg har selv et snart voksent barn med alvorlige diagnoser sortert under psykiatrien. Jeg blir dessverre ikke ferdig selv om barnet blir 18. Jeg er fortsatt mor, og føler ansvar. MEN jeg kan godt forstå dine tanker, og tenker litt det samme selv. Det er bare at moren i meg kan ikke bare avslutte omsorgen når barnet blir 18. Jeg vil føle på ansvaret hele tiden for det barnet mitt som ikke klarer seg så bra selv i samfunnet.

 

Greit at stat og kommune skal overta, men det er jo mitt barn........ En får heller ikke "fred", som du skriver. De er fortsatt familie og barna til din mann. Dere blir de nærmeste til å trø til når det trengs. Syns det høres litt rått ut av deg å si at de da ikke er deres ansvar lenger, og at du VET at du får fred og "normalt" liv når de er 18......

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg kjempegodt, er samme plass selv. Ikke hør på de som skriver her og ikke har samme erfaring....de vet rett og slett ikke hvor slitsomt det er med barn som har spesielle behov. Det er knalltøft for forhold, helse, økonomi, sosialt liv osv. Vi har selv aldri en kveld ute eller alene kun oss voksne fordi vi ikke vil levere fra oss barnet vårt til helt ukjente (les: avlastningsbolig med 3 vaktskift i døgnet).

 

Vi gleder oss enormt til barnet blir gammelt nok til å flytte i omsorgsbolig og få fast personell og stabile rammer borte fra oss. Vi vil da kunne få mye mer positiv tid sammen med barnet når h*n er på besøk hos oss i helger eller når vi er på besøk der barnet bor.

[Anonym bruker]

Syns HI snakker akkurat som min eks gjorde om sitt stebarn. IKKE noensinne noen kjærlige ord, bare som om ungen er en jævla stein i skoen. Fyren kan flytte NÅ, om han vil, det er da ikke noe som holder han tilbake. Det er MOREN som har ansvar over flere år nå, og det er hun som muligens også har et snev av vennlige følelser overfor ungene. Klart det er slitsomt, og klart unger i den alderen er "enspora", men klarer man bare å tenke på dem som et irritasjonsmoment har man seg sjøl å takke. Sier som Jesper Juul, den voksne har her ikke i det hele tatt prøvd å se hvem disse små menneskene ER og hva de står for, hva deres frykt og lengsler er. Da er det ikke rart om samlivet med dem blir en tredemølle.

[Anonym bruker]

Seriøst så må det være lov til å tømme seg på et anonymt forum. Noen ganger blir det litt mye og all ære til de som oppdrar og fostrer 2 barn med spesielle behov.

[Anonym bruker]

Ingen ære til en snerpete stefar som gjør det på en måte som gjør ungene triste og utrygge. Som om ikke den yngste VET at han er et hår i suppa og at ingen vil snakke med ham.

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Huff, skal dere liksom bare plutselig forsvinne fra livet deres. Gud så trist...

[Anonym bruker]

ehhh har du andre briller enn meg? Hvor SER du at ungene er triste og utrygge pga familiesituasjonen? Og han VET vel ikke nødvendigvis det siden han plaprer i timesvis..... folk tar alt så utrolig bokstavelig noen ganger. Man skal ikke ha tanker, følelser eller meninger som er negative hehehehe som om det er i det hele tatt mulig.

[Anonym bruker]

Ja, nettopp. Som om mor og far "slapp" å se meg med det samme jeg slutta på skolen... da kom jeg hjem hver ferie, syntes det var en vanskelig overgang å bli voksen, jeg, og jeg har ikke psykisk utviklingshemming en gang. Skal den utviklingshemmede liksom klare alt fra 18-årsdagen av, når han i dag leser pensumlitteratur for unger som er 4 år yngre?