Gå til innhold

Er man dum og mindreverdig om man velger å organisere livet sitt kjønnsfordelt?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Det GIR jo tid til far også da. Han slipper nemlig å ta støvsugeren fatt på kveldene, men kan komme rett hjem fra jobb og tilbringe hele kvelden + alle helger kun med ungene!

Jeg for min del synes det er artigere å jobbe enn å ha ansvaret for alt det andre alene, men når vi nå først har det som vi har det synes jeg uansett det er en god løsning for oss, som en familie

HI

13.41: Problemet er jo at man da legger et mønster i familien som gjør at pappas jobb er den viktigste, og den som alltid må prioriteres - fordi det er han som tjener pengene. Det er bevist at ingen jobber så mye som småbarnsfedre. Da kommer han nødvendigvis ikke rett hjem - men jobber overtid - for da blir det jo ENDA mer penger...

Jeg ville ikke ha tatt den risikoen. Selv om jeg selvfølgelig planlegger at mitt forhold til mine barns far - mannen jeg elsker - skal vare livet ut, vet jeg at all statistikk sier at det bare er halvveis sannsynlig. Skulle jeg stå alene med to barn på f.eks fem og sju om noen år, hadde jeg aldri tilgitt meg selv om jeg hadde seilt akterut lønns- og markedsmessig underveis, og således sto i ensituasjon der det ble tøft å forsørge barna selv. Jeg vil vite at jeg, og jeg alene, alltid skal kunne ta godt vare på oss uansett hva som skjer.

For oss fungerer det veldig fint at begge har fulle jobber. Javisst tjener han mangegangeren av det jeg gjør, men det er fordi han har et grotesk godt betalt yrke. Vasking setter vi selvfølgelig bort, vi gidder ikke la noe så banalt som husvask spise tiden vår.

13:41

Jeg heller hiver meg ikke over støvsugeren når jeg kommer hjem fra jobb, eller i helgene. Husarbeidet tar vi når unga sover.

 

Og ja da, dette er helt sikkert en ypperlig løsning for deg. Men far og bar FÅR mye mindre tid sammen, enn om dere begge hadde delt på å jobbe utenfor hjemmet, det er ikke til å komme bort i fra.

 

Det er det jeg ikke skjønner, hvordan fedre godtar dette.

Annonse

13.52: Kult formulert - jeg er såå enig. Du er realistisk Skulle ønske en del kvinner kunne våkne opp og innse hvilken situasjon de setter seg selv i - det er faktisk bare halvparten av forhold som varer - og f.eks på "parforhold-debatten" finnes det eksempler på kvinner som havner i en umulig posisjon; de har ikke mulighet til å skille seg - eller vil havne i øk. helt umulige situasjoner - fordi de aldri har tatt vare på seg selv (og barna) økonomisk. Avhengig av mannen, som kanskje nødvendigvis ikke var drømmemannen likevel...Men å nå frem med et slikt budskap i den "lykkeboble-tilværelsen" mange befinner seg i - er ganske håpløst... Da blir man bare stemplet som misunnelig...pussig nok.

Jeg tror faktisk mange fedre "melder seg litt ut" - fordi mor vet hvordan hun skal argumentere for å få det som hun vil. Med følelser - og en "jeg vet best-holdning" - og dermed synes far det er litt greit at mor bare gjør det som kvinner har gjort i alle tider: vært sjefen over hus og hjem - men ikke nødvendigvis pengene.

 

Sinnsykt synd at fars rolle overfor barn ikke blir høyere verdsatt, og at mange menn ikke klarer å stå på krava overfor denne idylliseringen av mamma!

 

 

hadde jeg hatt mulighet villet jeg gjort som deg jeg også.man er ikke dum fordi.

 

sikert du til denne debatten om likestilling og utdanning?dette er jo noe helt annet...

Tror du har rett i mye av det du sier 14:07. Mange "gammeldagse" holdninger som fremdeles står sterkt.

 

Vel, fedre får i hvert fall la være å klage når de mister hovedomsorgen til mor i 99 % av tilfellene. Hvis de vil ha like rettigheter som mor, så får de kreve sin del av omsorgen hjemme. Det er jo helt dustete at en skal jobbe fult, mens den andre går hjemme! Jeg hadde ALDRI akseptert for min egen del å redusere meg selv til en arbeidsmaur for familien, mens far var hjemme og etablerte et sterkere forhold til barna enn hva jeg ville ha fått.

 

Og hvis vi kvinner her inne faktisk mener det når vi så politisk korrekt sier at far er like viktig for barna som mor, da får vi ta vår del av arbeidsbyrden ute og dele barneomsorgen med far.

Tror folk her glemmer at noen fedre(og mødre for den del) har jobber hvor man ikke nødvendigvis kan gå ned i stillingsprosent.

Mannen min sitter i utgangspunkt på kontor, men har mye kundebesøk, presentasjoner og hjemmekontor. Han har sin kundeportofølje og det arbeidet han ikke gjør idag på kontoret, ja det må han selv ta igjen ikveld, inatt, i morgen, i helga... Ingen andre kan gjøre den jobben, for de har andre kunder, andre mellommenn osv osv, det går ikke an å jobbe 80% og korte ned en dag til klokka 14, som f.eks en som jobber i butikk eller på skole kan.

Heldigvis har han mulighet for mye hjemmekontor og fleksibel arbeidstid, så han ser mye til barna og kan "ta tak" hjemme, men som sagt, han må likevel ta det igjen på kveldstid etter barna har lagt seg, og da går det selvsagt ut over andre ting, som voksentid, ting som skal gjøres i- og utenfor huset, trening, kompiser m.m Slik som dette er det mange som har det, de kan ikke gå ned i stillingsprosent, ta sammenhengende pappaperm osv.

 

 

Det hadde selvsagt latt seg gjøre hvis han hadde vært en kvinne! Eventuelt en mann med baller som hadde krevd overfor arbeidsgiver at dersom de ville beholde ham - måtte de tilrettelegge bedre..

Annonse

Det er sikkert riktig 14:24, men det er ingenting som tilsier at SÅ mange flere fedre enn mødre ikke har mulighet til å jobbe redusert.

Man har ganske sterke rettigheter som småbarnsforeldre også, og man har krav på å gå fra 100 % til 80 % stilling "så sant det ikke er til stor ulempe for bedriften". Dette gjelder også menn.

 

Vil man så får man det til.

Nå spør jeg KUN fordi jeg lurer, ikke for å provosere noen, som er så lett å gjøre her inne. Hvor gamle er dere, HI og dere andre som har det på samme måte med jobb/familie?

 

Jeg er 25, og den type situasjon er liksom så utrolig fjern fra min virkelighet. Ingen av mine venninner "er hjemme", som dere kaller det, eller har gått ned i stilling etter at de fikk barn.

 

Vi hadde nok fint hatt råd til det, men det er bare ikke naturlig her, om jeg kan bruke det ordet. Og det er uansett ikke noe for meg. Vi har gode jobber begge to, arbeidsoppgaver med hus og barn er våre, ikke "hans og hennes".

 

Derfor lurer jeg altså på, har dette noe med generasjoner å gjøre, eller er det bare i min omgangskrets at sånt blir sett på som veldig gammeldags?

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...