Er man dum og mindreverdig om man velger å organisere livet sitt kjønnsfordelt?

[Anonym bruker]

Jeg liker å anse meg selv som heldig jeg! Jeg har en mann som tjener det dobbelte av meg, derfor har vi anledning til at en er mer hjemme, den ene blir da selvfølgelig meg så vi ikke taper så mye i kroner og ører. Og er man hjemme like mye som man arbeider skulle det da bare mangle at jeg ikke tar unna husarbeidet også! Ikke noe å krangle om det.

 

Og ikke er jeg bestemora de og ikke er jeg muslim. Tjener forholdsvis greit også, men sikkert både dum og mindreverdig da....?

[Anonym bruker]

Ikke nødvendigvis, men man bør ha tenkt over konsekvensene av de valgene man tar!

[Anonym bruker]

Høres ut som en drømmesituasjon

Jeg vil også ha d sånn!!!

[Anonym bruker]

Nei slettes ikke. Skulle selv ønske at vi kunne ha det slik i perioder. Men jeg er jo litt glad i å jobbe også.

 

Vi har det kjønnsfordelt med enkelte oppgaver: han tar bil og forefallende arbeide på huset. Jeg ordner mat og klesvask. Rett og slett fordi vi liker disse oppgavene best. Men barnet er vi likt fordelt på. Og han jobber litt mer enn meg, fordi han selv vil og det er jo ikke meg i mot

[Gjest]

Så lenge det er et bevisst valg man trives med er det ikke dumt. Men det smarte å gjøre i din situasjon er at mannen din betaler inn ekstra i pensjonssparing til deg slik at du ikke sitter og sulter hvis dere mot formodning skulle bli skilt ...

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Det syns jeg ikke! Har man muligheten til at den ene kan gå hjemme, og man vil det, så skulle det vel egentlig bare mangle at den som er hjemme gjør husarbeidet og lager mat osv...

 

Det jeg syns er så trist er damer som jobber 100%, kommer hjem og må rydde, vaske, lage middag, smøre matpakker, legge barna osv osv..mens mannen ser på tv eller spiller spill!!

[Anonym bruker]

Ja, du er jo forsåvidt heldig som slipper å jobbe så mye, men ulempen er jo at du i stedet må gjøre en del oppgaver i heimen som de fleste anser som kjedelig og lite stimulerende arbeid. Men om du syns det er greit, så for all del. Jeg blir ikke spesielt provosert av innlegget ditt.

 

En annen sak er jo (men det er du sikkert klar over) at du vil tape pensjonspoeng. Dersom du er i lav stillingsprosent er sjansen stor for at du ikke vil bli prioritert for lønnsøkning, at du ikke får jobbe med de mest attraktive arbeidsoppgavene og at du på sikt vil bli mindre attraktiv på arbeidsmarkedet. Ikke noe problem så lenge du har en rik og snill mann som forsørger deg, men det hender jo at folk blir skilt, og mannen din kan bli ufør eller i verste fall dø.

[Anonym bruker]

Jeg vet kaklehøna.... Skal tegne pensjonsforsikting og gå til advokat for å skrive avtale. Ordningen innføres fra sommeren av, så har litt tid på meg Jeg står i grunnen ganske mye svakere enn han på mange måter. Så lenge vi holder sammen er det ikke noe problem, men skulle det bli slutt... MEN noen sjanser må man ta her i livet og jeg vurderer å gå mer skole/kurs så snart barna er litt mer selvgående og håper sånn sett å kunne "redde meg inn" om noe skulle skjære seg

 

HI

[Anonym bruker]

Selvsagt er man hverken dum eller mindreverdig, og jeg mener at hver enkelt må få ta de valgene de føler er best for seg selv og sin familie.

 

Det som er litt synd midt oppi alt dette, er den makrosituasjonen som dessverre blir en selvforsterkende effekt av alt dette. De fleste begrunner jo sine valg med at det er det økonomisk mest lønnsomme for familien. Dette betyr at kvinner generelt sett tjener minst. De velger derfor å være hjemme. Det vil medføre færre kvinner i toppstillinger, mer deltidsarbeid på kvinner, opprettholdelse av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og dermed: mindre lønn til kvinnene.

 

Det er med andre ord en selvgående sirkel. Så lenge kvinner fortsetter å ta tradisjonelle valg, forblir vi alltid i den situasjonen at mannen vil være den som tjener mest og dermed blir kvinnen den som går hjemme.

 

Dette har ingenting å si for den enkelte familie, og det er derfor selvsagt ingen som bryr seg om det. Men jeg synes det er synd at vi ikke klarer å endre samfunnet vårt, så vi kan tilby våre sønner og døtre andre muligheter enn det vi står her med. Og da mener jeg feks muligheten for at mannen velger å gå hjemme fordi han har lyst, ikke føler det sosialt stigmatiserende og det ikke spiller noen rolle økonomisk.

 

Så for meg er dette to forskjellige diskusjoner: Den ene går ut på hver enkelt families rett til egne og selvstendige valg. Den andre går ut på hva slags makrobilde vi ønsker i samfunnet vårt, hvordan våre individuelle valg faktisk er med på å påvirke dette og hva slags samfunn vi ønsker å gi videre til våre barn.

[Anonym bruker]

Skulle ønske det var meg!

Vi jobber 100% begge to, mens jeg tar meg av hus og matlaging, stort sett legging.

Og mannen min sitter ved pc og 'leser nyheter' hele ettermiddagen...

 

Vil ha redusert stilling igjen. Synes dette blir for mye for meg aleina

[Anonym bruker]

Meget godt poeng!

[Anonym bruker]

Enig i poenget, men jeg er nok ingen martyr som ofrer vår familielykke for at fremtiden skal bli bedre for andre, ei heller mine barn som jeg mener trenger oss nå som de er små også...

HI

[Anonym bruker]

Veldig enig med 09:58.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke man behøver å være martyr eller "ofre" familielykken fordi man velger å være en utearbeidende og likestilt mor...

[Anonym bruker]

Mye snakk om denne pensjonen ma taper. Jeg lurer da på hvor mye dere som jobber kommer til å få i pensjon. Hvor mye ville dere tapt i pensjon av å gå 3 år hjemme?

[Anonym bruker]

Hvorfor godtar du at det er slik?

Du skulle ikke behove redusert stilling for å klare allt alene, du skulle nemmelig ikke klare allt alene. Forlang at han tar middagen annen hver dag, legger unga annen hver dag, tar 50 % av husarbeidet om dere begge jobber fullt.

 

Jobber en mindre en den andre så er det da naturlig at den som jobber minst tar mest hjemme. men om begge jobber fullt så skal da ting deles 50/50.

Så lenge du godtar om en med litt mas innimellom så er det klart han ikke gidder å løfte på rompa du må forlange forandring.

[Anonym bruker]

Det kommer nok ann på hvor mange barn man velger å ha (hvor tett i alder også) + hvor man bor + hvor man jobber + hvilken hobby man har. Vi har valgt å flytte og det lar seg ikke gjøre at begge jobber fullt om man ikke er rene martyren. For å skåne ungene for 10 timer i bhg jobbet jeg i 2 år fra 5.30 om morningen og det er ingen drømmesituasjon for meg!

 

HI

[Anonym bruker]

Det er da man er dum om man velger å gå ned i stillingsprosent fordi man godtar at alt i heimen faller på en selv.

 

 

Jeg har valgt å være hjemme av andre grunner, og da er det en naturlig følge at mer her hjemme blir mitt arbeid.

[Anonym bruker]

Jeg har det slik. Er hjemmeværende for fullt med 2, snart 3 barn. (Eldste går på skolen)

Mannen min jobber mye og er borte 4-5 uker av gangen når han jobber.

Når han er hjemme har han annet arbeid han må gjøre, så sitter ikke akkurat hjemme hele dagene.

Jeg maser aldri på han om å hjelpe med husarbeid. Er han som tjener pengene, betaler huslånet, alle de andre regningene og har kjøpt bil til meg.

Hadde følt noe ble feil dersom jeg skulle mase på han om husarbeid, når han er borte å jobber hele dagene, mens jeg er hjemme =)

Selfølgelig hjelper han til med ungene når han er hjemme, kan plutselig sette igang å lage god mat til oss, hjelper også til å rydde dersom vi skal ha en stor opprydding =)

Han måker snø, bærer ved og gjør alle disse "mannetingene" i huset ellers.

[Anonym bruker]

Og hva er den rette grunnen om jeg tør spørre? Jeg har valgt å "ofre meg" fordi vi flytter lengre unna, men der er det vanskelig å få jobber. Det positive er at barna får vokse opp med nær familie rundt seg. Vi kan leve billigere der og vi vil få det roligere når mye av det vi gjør på kveldene/helger også kan tas på dagtid istede. Dessuten får jeg anledning til å trene i langt større grad OG jeg får dyrket hobbyen min langt mer enn hva jeg rekker i dag. Syns det er en god deal jeg!

HI

[Anonym bruker]

Stusser på det du sier er å "organisere livet sitt kjønnsfordelt".

 

Det du mener er vel å organisere livet sitt etter tradisjonelle/gammeldagse (stryk det som ikke passer) kjønnsrollemønster? Er ikke like innlysende for alle at husarbeid faller mer naturlig for kvinner enne for menn...

[Anonym bruker]

Ja, men da har du da mange andre grunner enn at du føler du må fordi du uansett hvor mye du jobber må ta alt hjemmearbeidet.

 

Om du syns det er en god deal blir det vel kanskje feil å kalle det et offer?

[Anonym bruker]

Derfor man skriver "offer" vet du. Fordi det er endel som ser på deg som det....

[Anonym bruker]

Det jeg synes er mest rart oppi dette, er alle mennene som godtar at damene går hjemme/jobber redusert, mens de selv jobber minimun 100 % og ser barna sine lite.

 

Ved et eventuelt brudd har de like gode sjanser til å få hovedomsorgen for barna, som jeg har til å bli president i USA.

 

Hvorfor ikke dele på det, så begge heller jobber redusert? Så får barna vært like mye sammen med begge foreldrene?

[Anonym bruker]

13.21: Er såååå enig - men jeg tror ikke folk tenker så langt. (mange i hvertfall) Dessverre. Mange kvinner synes fortsatt det er deilig å bli forsørget. Blir arg av å tenke på hva slags forbilder dere er for deres barn - og den frarøvingen av tid med far dere står inne for og synes er greit.

Min mening er at mange tilstedeværende fedre som får tid alene med sine barn er langt bedre omsorgspersoner enn kvinner som "kveler" sine barn i en slags dyrking av morsrollen!