Ny her... Plutselig :p

[Tuppelura88]

Hei alle sammen..!

 

Jeg og min sambo har nå vært sammen i snart 4måneder, noe som ikke er veldig lenge i forhold til å begynne tankeprosessen i forhold til barn.

 

Men dette er alikevel noe jeg tenker på, jeg er 23, min sambo er 20år eldre enn meg og har ingen barn fra før, men har gitt uttrykk for at han ønsker barn. Det kan også ha noe med å gjøre at jeg ga klar beskjed med en gang at jeg vil ha et seriøst forhold, og barn. Så om han ikke ville ha barn, så kunne vi la være å kaste bort den tiden.. Hehe.. Og vi er da sammen nå, så regner med han skjønte poenget.

 

Jeg har gått på pillen i flere år fordi jeg har både pcos og endometriose, for å kunne holde dette i sjakk, men for et par måneder siden begynte pillen å fungere dårligere i forhold til blødninger osv, prøvde da en ny type, men den kastet jeg bare opp av, så da endte jeg opp med å slutte helt. Hele tiden gjennom dette har han sagt "går du på de pillene enda?", "Skulle ikke du slutte a?"..

 

Trodde faktisk det var en mulighet for at jeg var gravid forrige måned (vi bruker hoppe-av-i-svingen), og da jeg fortalte at jeg måtte sjekke det, var det ingen form for nervøsitet eller et "faen" som kom ut, han var bare rolig og "jaja, vi tar det som det kommer"..

 

Men greia er vel egentlig at jeg på grunn av mine sykdommer, enten bør gå på prevensjon eller prøve å få barn, har også fått beskjed om at jeg vet ikke før jeg har prøvd... Har bestilt time til gyn for å sette inn spiral, men har ikke fått time før i slutten av mars.. Og jeg kjenner nå at jeg begynner å bli veldig klar for å prøve, for jeg har fått beskjed om at det kan være vanskelig.

 

Der kommer jo også alderen inn, jeg er ung, men jeg vil jo ikke at barnet skal miste pappa'n sin veldig tidlig heller, så derfor så tenker jeg, hvorfor ikke?

 

Vi har jo aldri noen garanti for at noen forhold funker, men jeg føler jeg har funnet en jeg kan leve livet mitt med, tross stor aldersforskjell.

 

Mitt spørsmål til dere er egentlig, er det for tidlig at jeg plutselig plumper ut med at jeg vil planlegge et barn etter bare 4mnd?

 

Hadde jeg skulle svart selv så hadde jeg kanskje sagt selv at det var tidlig, men når det gjelder en selv så blir alt forandret (merkelig nok).. =)

 

Håper noen kan gi meg litt tips og råd, og beklager lang lesing =)

[minima<3]

Hei!! Sjeldent jeg skriver mye her inne men måtte bare iom at vi er i ganske lik situasjon! Jeg er også 23 og har samboer som er nøyaktig 20 år eldre enn meg, han har heller ingen barn fra før men vi begge ønsker oss! Men vi har vært sammen i nesten tre år og har egentlig bodd sammen fra dag én på et veldig lite areal, så sånn sett er jeg sikker på at dette er et stødig forhold og at jeg virkelig kjenner han-både på godt og vondt! Samtidig har vi det veldig bra fortsatt!

 

Så forskjellen her er jo at jeg føler at jeg faktisk føler at vårt forhold helt klart er godt nok og stødig nok for et barn å komme inn i bildet!

Men magefølelsen min var god allerede i uke 2 av forholdet, husker at jeg tenkte at jeg virkelig ikke ville vært redd for å forplikte meg til han!

Man kan aldri garantere for et forhold, selv de beste sprekker innimellom, men hovedgrunnen til at jeg ikke stiller meg noe som helst tvilende til min samboer som far til mine evt barn er fordi han er en tvers igjennom snill, omsorgsfull og rettferdig mann som aldri ville latt problemer mellom oss påvirke barna! Jeg vet at vi kunne samarbeidet etter et evt brudd og jeg vet at vi ville kommunisert godt!

Dette synes jeg er det viktigste aspekter ved avgjørelsen, ved siden av et fint og godt forhold! Samtidig tror jeg ofte magefølelsen tidlig gir deg en idé om at dette er en bra mann og et godt forhold!

 

Derfor hadde nok jeg ventet noen måneder til om jeg var deg, bare for å være sikker på at du har blitt kjent med hans gode og dårlige sider! Slik at du er kjent med hans holdninger og syn på viktige ting, slik at du ikke får noen overraskelser i svangerskapet! Jeg føler at man hvertfall trenger 6 mmd minst for å komme dit, vært gjennom ulike situasjoner og utfordringer sammen!

 

Jeg kjenner meg jo godt igjen i bekymring om alder..

Jeg føler meg også selv veldig klar nå men hadde nok vært mindre stresset om han var yngre..

Hos OSS er det Han som holder litt igjen, vil "sikre" seg på alle måter (ifht økonomi, leilighet etc) og det er jeg enig I, men har regnet og kalkulert og vi er I utgangspunktet mer enn ruttet til å starte nå..

Men tror han synes dette er et stort skritt.. Han har jo levd et liv mye for seg selv med noen lengre forhold innimellom så han er jo egentlig kun vant til å ta ansvar for seg selv og er nok litt redd for å være en dårlig forelder/ønsker å kunne gi alt.. Men dette er min analyse, self sier Han at Han ønsker og gleder seg men vente litt til.. Og litt til.. Etc..

 

Kjedelig å vente!

Og du snakket om langt innlegg(?!) haha!

[minima<3]

Er det forresten slik at du må ha hormoner for å holde sykdom i sjakk(vet lite om endemetriose og PCOS)? Hadde jeg vært deg hadde jeg ikke satt inn spiral nå hvis du kan la være.. Slik du beskriver situasjonen er det jo uansett ikke lenge til dere starter å prøve og spiralen er jo mye bedre egnet for lang tids bruk (jeg blødde feks i fem måneder med mye magekramper og tull etter jeg satt den inn, før det stabiliserte seg.. Fordelen er jo at jeg ikke har hatt noen ordentlig blødning siden det, 3 år siden)

Hva med en ladycomp eller noe slikt, frem til dere bestemner dere?

[Tuppelura88]

Takk for ærlige og forsåvidt positivt svar! =) Ja, jeg tenker også at det er litt tidlig, så får gi det hvertfall to måneder til hehe..

 

Jeg har vel også bodd med min kjære siden dag èn og han er en gjennomført snill og god mann. Høres faktisk veldig like ut de to, i forhold til tidligere liv hvertfall!

 

Angående pcos og endometriose så gjør det at jeg er avhengig av hormoner for å holde det i sjakk ja. Pcos gjør at jeg får cyster og endometriosen gjør at livmorslimhinnen som kommer ut under tante rød ikke kommer helt ut, men setter seg andre steder i kroppen, f.eks på eggstokker, i bukhinnen osv. Kort forklart! Derfor har jeg vært avhengig av å ha de litt "sterkere" p-pillene for å holde dette i sjakk, samtidig som jeg også helst ikke skulle ha mensen mer enn 3-4 ganger i året, for at det ikke skal "hope seg opp" for mye nedi der =p

 

Jeg har vært litt engstelig for det å sette inn spiral, for det første fordi jeg har hørt det er utrolig vondt, men også som du sier at det er lang blødningstid..

 

Ladycomp har jeg ikke tenkt på, men det er forsåvidt en god ide, den kan jo forsåvidt også brukes ved evt. prøving ettersom jeg har skjønt.

Problemet er jo da at hormonene i p-pillene ikke holder ting i sjakk lenger, men man kan selvfølgelig ta lapraskopi før man bestemmer seg for å prøve, for da er sannsynlighetene større for at det klaffer fort, siden de da brenner vekk cystene og sånn..

 

[lille +gutt]

Hei prøv å prat me han om ka han tenke om prøving nu. Her har vi heller ikke vært ilag noe lenge snart 8 mnd og sia forholde vårt begynte med en graviditet som ente i spontanabort i tilegg til at æ har en tidligere spontanabort bak mæ så har æ hele tida vært klar på at æ ønske å begynn å prøv snart. Litt pga at æ går på en måte å føl at livet mitt nu ikke e som det sku ha vært og litt pga at æ begynn å bli " gammel" e snart 28. Har vært i forhold sia æ va 15 (bortsett fra ca 2 år) så alle trudde jo æ sku bli ung mor. Men slik gikk det nu ikke

I tilegg har æ en liten hofteskade som æ ikke plages noe med men som legen si at æ kommer te å merk under svangerskap derfor bør æ ikke få unga så tett vist æ ska sett mi helse først.

Og tanken på at det kan være noe "feil" me mæ sia æ har mista to ganga e jo såklart begynt å meld sæ så æ skjønne ka dokker mene med at dokker føl det kanskje e tidlig men at ønske e så sterkt likevel.

Æ hadde nok kutta spiral og bare hoppa i det, det e jo mange som bruke lang tid på å bli gravid.

[lille +gutt]

hm innlegget mitt kom vist ikke

Va litt langt så æ ork ikke skriv det på nytt men iallfall kjenne mæ igjen i det du skriv. Har vært i lag snart 8 mnd her og æ e kjempe klar, va det nok fra mnd tre trur æ

Føle æ har funne drømme mannen min, i tilegg e æ av de jentan som ikke gidd å kast bort 5 år på å finn ut om han e den rette. Ska man gjør det på alle så finn man nok ut at ingen bli den rette og det teslutt bli å gå så lang tid at man kan risiker å end opp barnløs. Lest mye artikkla om disse "kravstore" jentan som sku ha den perfekte mann og te slutt va den biologiske klokka slutta å tikk og nu angre dem.

Det e jo aldri nån garanti at et forhold vare så æ trur at e man gla i hverandre, har økonomi og e noen lunde enig om de viktige spm så e det bare å kjør på.

Æ har 2 spontanaborta bak mæ og slit litt med det, føle litt at livet mitt sku ha vært annerledes og har litt andre ting fysisk som gjør at æ nok ikke bør bli så veldi mye eldre enn æ e nu.

Så æ har snakka me kjæresten min om det og vi e komme frem te en mnd som vi starte prøvinga, selv om den ikke e perfekt for han. Men dem fleste bruke jo lang tid på at det klaffe.

Ble langt det her også gitt...

Men vil iallfall frem til at føle du dæ klar og sia han e godt voksen så e nok han også klar egentli, så da e det bare å sett sæ ned å forklar for han det du tenke på

lykke til

[lille +gutt]

hehe selv om æ sjekka 5 ganga lå ikke innlegge der først men nu va det vist der

[Tuppelura88]

Takk for alle svar! =)

 

Jeg har nå gått til innkjøp av Ladycomp og venter spent på posten nå hehe..

 

Tror det blir bra med en periode uten hormoner og bli kjent med kroppen min igjen, selv om vi ikke kommer til å prøve med det første. Da har jeg hvertfall kontroll! =)