Må få dele mine tanker.

[Raggy]

Var til utskrapning igjen i går. 4 gangen på 2 1/2 år. De tre første gangene var det MA i uke 7, 8 og 10. Denne gangen fant de bare en tom fostersekk og er vel BO som de kaller det. Vi hadde før denne UL bestemt oss for at dette er siste gangen vi prøver siden det er så stor påkjenning å miste så mange ganger. Jeg blir så utrolig kvalm og utslitt når jeg går gravid og så ender det med utskrapning. Kroppen tåler det ikke mer fysisk og psykisk.

Var på UL mandag og utskrapning i går. Gråt hele mandag, om natta og frem til inngrepet. Gikk greit i går men i dag er det bare gråting. Jeg er så trist og har så mye sorg inni meg. Sorg for ikke å få oppleve å få det etterlengtede barnet. Jeg har barn fra før og han har ei datter, men ingen sammen så dette har vært en stor drøm for oss, men nå er drømmen falt i grus. Har ikke fortalt noen om mine graviditeter så jeg har ingen å snakke med og det gjør vel ikke tingene bedre.

Har lest flere plasser på nett at mange leger venter til uke 8-9 før de konstanterer at det er BO. Egget kan gå i dvale i 14 dager. Legen vi hadde var en vikar og virket helt fjern. Da jeg han sa det var tomt og jeg sa at nå orket jeg ikke flere forsøk svarte han "det skjønner jeg" bra valg av deg".... Synes det var kynisk sagt av han men er vel ekstra følsom i slike situasjoner. Legen som utførte ingrepet hadde bestilt poliklinisk time til oss for å hjelpe oss med videre graviditet men vi fortalte at vi ikke ønsket flere forsøk. Han ble stille og litt overrasket men sa da at dersom vi ombestemmer oss var det bare å ta kontakt..

Akkurat nå så hater jeg meg selv og kroppen min som ikke klare å få det til. De er så vondt å kjenne på den sorgen jeg har nå. Tårene blir aldri tom og det er vondt å kjenne på alle følelsene og tankene jeg nå har. Håper jeg kommer over denne sorgen etter hvert og kan begynne å like meg selv en dag. Mislykket som jeg er!

[Erle79]

Å, nå begynte jeg å grine. Nå er du der som det er aller tyngst å være. Du har nettopp vært gjennom noe helt jævlig, magen er tom, hormonene raser i kroppen, og babylykken som man ønsket så inderlig er gruset, nok en gang. Jeg synes SÅ synd på deg. I've been there and done that...

 

Jeg husker også at jeg følte meg helt mislykket etter abortene. Det var utrolig frustrerende å ikke kunne påvirke utfallet av svangerskapene. For uansett hva jeg gjorde, så gikk naturen sin gang. Og en ting var å takle nedturene selv, men det verste var faktisk å se mannen min i øynene etter å ha begynt å blø. Jeg trengte ikke å si noen ting, han forsto så altfor godt, at det var over igjen. Jeg skjønner nå i etterkant at han selvfølgelig elsket meg masse, selv om vi måtte starte fra scratch igjen. Men jeg visste hvor inderlig han (og jeg) ønsket oss et barn til, og jeg tenkte at hvis jeg ikke klarer å gi det til ham, så elsker han meg ikke like mye...

 

Du er nødt til å snakke med noen om dette. Hvorfor i all verden vil du holde det hemmelig for alle at du er knust av sorg? Tøm hjertet ditt til en god venninne, eller noen andre som står deg nær. Jeg var åpen gjennom hele prosessen min, og det var verdens beste terapi. Og det var overraskende å få tilbakemelding om hvor mange andre som også hadde slitt med å få barn. Hvis man er ærlig selv er folk ærlig tilbake... Og hvis du vil være anonym, så ta kontakt med helsestasjonen, og be om å få en time med psykologen der. Det hjalp meg veldig når jeg var på bunn. Hun fikk meg til å fokusere på alt som er bra i livet mitt, og da ble den ene tingen (at vi slet med å få barn) litt mindre viktig.

 

Det virker selvfølgelig utenkelig for deg akkurat nå å prøve igjen, men gi det litt tid, så kanskje tingene endrer seg. Jeg husker at jeg nærmet meg min smertegrense etter min tredje abort, men luddes mamma peppet meg opp, og plutselig var jeg gravid igjen. Ni måneder senere ble verdens skjønneste jentebaby født...

 

Hvor langt var du forresten på vei denne gangen?

[lykke73]

Huff da, det er utrolig leit og trist når jeg leser slike innlegg. Jeg føler med deg. Men jeg tenker også at du må få noen som du kan prate med om det du har opplevd. Det hjelper på når man er nede, har selv hatt noen å dele med de gangene jeg har mistet. Man trenger mange ganger ikke å si så mye, men bare den støtten man får av andre. For tårene de renner masse i begynnelsen, men så får man styrke til å takle de utfordringene man får.

 

så mye dere ønsker en liten så må dere heller få bearbeidet dette og hvem vet hva dere klarer og den hjelpen dere kan få. Så kan det jo hende at dere får lyst til å prøve enda en gang og at det går bra da.

 

Men uansett hva dere finner ut - så prøv å få hjelp til å komme over dette tapet som du/dere har opplevd.

Ønsker deg riktig god bedring - tenker på deg, klem fra meg:-)

[MariCeline31]

Føler med deg!! Skjønner at det er ekstra fælt når du ikke har noen å snakke med. Jeg mistet selv 4 ganger etter førstemann, i MA uke 11, MA uke 10, SA uke 6 og MA uke 8. Da bestemte vi oss for å kontakte fertilitetsklinikken, og bli gravide med hormonstimulering, og om det var det som gjorde utslaget kan vi jo ikke vite sikkert- men vi fikk en nydelig liten pjokk, et prøverørsbarn, jeg som aldri har hatt problemer med å bli gravid:-) Nå prøvde vi igjen på egenhånd, men det ble en ny MA i uke 9. Vi går for en liten til, men skal aldri mere bli gravid på egenhånd, for en sånn hjemmelaget graviditet tror jeg ikke kroppen min mestrer....Men det er min egen teori og magefølelse.

 

Ønsker dere lykke til. Plutselig kjennes det kanskje riktig å forsøke igjen, om man har styrke til å forsøke. Ta godt vare på hverandre.

[Alyssa]

Hei, kjære deg. Første gang jeg er inne og skriver på dette forumet, men hører visst også til her nå.. Får vondt av å lese din historie, og vanskelig å ikke gråte..

 

Kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Jeg har hatt 2 MA og 1 SA. (Har en sønn fra før.) Den siste MA'en ble oppdaget for 3 dager siden, hadde utskraping samme dagen.

 

Jeg begynner også å virkelig føle det på kroppen. Å være gravid i seg selv tar på, jeg blir alltid fryktelig trøtt/sliten, hormonell, kvalm etc. Det er helt klart verdt det om det kommer en baby. Men så kommer nedturen gang på gang, fosteret i magen er dødt.. Og jeg føler meg også fryktelig mislykket.. (Og begynner å tenke på alt annet i livet jeg mislykkes med, og alt føles helt grusomt..) Og det er ille å se de som ikke har prøvd lenge, som føder på "mine" termindatoer" - urettferdig.. Jeg unner andre den gleden å få barn, men det er allikevel vondt.

 

Jeg har varierende erfaring med å dele det som har skjedd med andre. Mange er støttende, men også mange som sier ting som overhode ikke hjelper som "Dere kan jo bli gravide, så bare å prøve igjen", "Neste gang går det bra" etc. Men det går jo ikke bra!

 

Selvom jeg er veldig sliten av å stadig være gravid og så miste, så er jeg desperat etter å bli gravid igjen. Så jeg skal til utredning om 6 uker. Skal vente med å prøve til etter det.

 

Jeg skjønner hvis du ikke ønsker utredning og fokus på det nå. Men om du orker, så kan du jo tenke at du trenger ikke prøve å bli gravid, trenger ikke bestemme det nå. Men om du får lyst til å prøve senere, så kan det være fint å være fedig med utredning. Som sagt, OM du orker nå.

 

Har ikke så mange trøstende ord, men du er ikke alene om dine tanker, følelser og sorg. Stor klem til deg. (Bare å sende privat melding om du vil.)

[Luddes mamma]

Kjære deg! Så utrolig trist å lese at det ikke gikk denne gangen heller. Hvor mange uker var du på vei nå?

Det er så grusomt å gå gjennom dette gang på gang, og jeg kjenner så godt igjen følelsen av å være utilstrekkelig, mislykket og ukvinnelig. Følelse av at "alle" andre kan, samtidig som at en egen drøm knuses i småbiter. Det gjør vondt nå, og jeg tror det aldri går helt over om man ikke lykkes en vakker dag. Desverre.

 

I tillegg har man det at man må forholde seg til omverden. Hva familie og venner syns og føler om at jeg trekker meg bort fra gravide personer. Jeg har fått noen kommentrarer... Jeg har kanskje blitt litt navlebeskuende og selvsentrert i denne prosessen, men syns jeg ikke er noe rart i det hele tatt. Det handler om å ta litt vare på seg selv og sitt eget psyke oppe i alt sammen også.

 

Jeg forstår godt at dere ikke vil mer. Vi er vel i samme situasjon, samtidig som jeg kjenner et voksende behov av å prøve igjen (mannen vil ikke). Jeg må ha noen selv-sadistiske tendenser, for oddsen en jo veldig dårlige.

 

Sender deg varme og kjærlighet via bim, og håper din fantasiske mann og barn tar godt vare på deg nå i denne vanskelige tiden. Å husk - du er ikke mislykket!

 

Store klemmer fra meg.

[Barbarella og froskebarna]

Hei kjære deg,

stor trøsteklem fra meg. Så utrolig trist..

Jeg er enig med Erle i at jeg tror det er bedre å være åpen om situasjonen. Det har jeg vært, og det har hjulpet meg veldig mye. Snakk med fastlegen din om det tar for lang tid å komme deg opp igjen psykisk. Jeg er tilhenger av å søke hjelp tidlig, det å miste gang på gang tærer utrolig på, og mange når bristepunktet. Jeg har selv vært veldig langt nede for kort tid siden, men er nå godt på vei opp igjen. Håper du kommer deg opp igjen fort! Snakk med folk rundt deg!

 

Stor klem