SA uke 6+3 :(

[Vårt mirakel <3]

Hei. Ville bare dele dette med dere. Den 29. januar testet jeg positiv. Det viste seg at jeg var 3-4 uker på vei. Det var en stor lykke. Noe vi ventet lenge på. De ukene var utrolige og vi storkoste oss med tanken på at vi endelig hadde klart det, å skulle bli foreldre. Ukene gikk. Jeg var veldig bekymret, uten egentlig å ha en grunn til det. Søndag 13. februar begynte jeg å spotte litt brun/rosa og kjente bekymringene kom tilbake. Jeg var redd! Hadde intense mensen smerter. Mandag 14. februar (altså idag) våknet jeg på morran pga. voldsomme "mensen" smerter. Jeg gikk på do og det bare rant :-( Jeg skjønte det med en gang, men håpet bare på det beste! Jeg fikk legetime kl 2. Ventetiden var LANG! Klokken ble 2 og jeg skulle endelig få vite hva som skjedde med meg. Hadde et lite håp. Dro til legen hvor de så vidt sjekket meg, fikk henvisning til akuttmottaket på fredrikstad sykehus. Der var også ventetiden lang. Tårene kom veldig jevnt. De ropte navnet mitt på venteværlset. Jeg kom inn til en utrolig hyggelig sykepleier, hun sjekket blodtrykket mitt og temperaturen, så var det ut å vente igjen. Så ble jeg ropt opp til å ta blodprøver, 3 rør med blod til HCG prøver. Enda en gang ut å vente. Så, ble det min tur igjen, inn til gynekolog. Han tok en innvendig UL. Da raste hele min verden sammen. Han så ingenting. Det var tomt. Han tittet på meg å sa: Du har nok hatt en spontanabort. Det var dette jeg var bekymret for i starten! Hvorfor meg, hvorfor oss? :'( Lykken ble til et mareritt, og smil ble til tusen tårer! Lykke til alle sammen! Får håpe lykken er med oss neste gang!

[Spire2013??? <3]

Hei kjære deg. Vet hvor utrolig vondt det er men en SA. Fikk positiv test den 6 januar og mistet den 18 januar, var vel ca 7 uker. Vi gikk i lykkerus hele denne tiden før jeg våknet den morgenen og det bare rant. Ringte til legen, de hadde ikke tid til meg og bare sa at det var nok en SA og jeg fikk time en uke etterpå (da ble jeg sint i tillegg). Dro til jordmor og hun fikk fikset time til meg på sykehuset der det var mye venting. Innvendig UL bekreftet at det var tomt inni der og blodprøver som viste at hcg-nivået var veldig lavt.

 

Gynekologen sa at det var en sa og at nå viste vi vertfall at vi kunne bli gravide. Vi hadde begynt utredning siden vi har prøvd i godt over et år.

 

Det er utrolig trist. Jeg snakker mye med en venninne av meg som også har mistet og det hjelper for meg å snakke med henne.

 

Det går gradvis bedre og bedre. Jeg tror det er viktig å sørge over det som har hendt og bearbeidet det.

 

God trøsteklem fra meg