Andre som har valgt å være hjemme en stund, enten med barna i barnehage eller ikke?

[Anonym bruker]

Hva tenker dere i forhold til jobb senere, er dere bekymret for om det blir vanskeligere å skaffe en god jobb?

 

Jeg har tidligere vært ganske opptatt av å skaffe utdannelse og en god jobb, men har gått på en smell nå med utbrenthet, små barn og mye stress. Tar en pause, og tenker at jeg har gjort noe bra for meg selv og familien, men at jeg skal komme tilbake senere en gang med ny giv.

 

Andre?

[Anonym bruker]

Jeg har valgt å gå hjemme en stund. Er ikke bekymret over å få jobb etterpå fordi jeg vet at jeg får jobb siden jeg er omsorgsarbeider og det er mer enn nok jobber og det at jeg er hjemme med barn kan være positiv erfaring med tanke på jobb.

[Anonym bruker]

Jeg var hjemme i nesten to år med ungene. Fikk ikke barnehageplass når vi flyttet, så da ble jeg hjemme. Andre året fikk vi barnehageplass, men jeg var hjemme nesten hele året da også.

 

Jeg hadde ingen problemer med å få meg jobb etterpå. Jeg fikk første jobben jeg søkte og er der enda. Jeg jobber ikke fult, og har heller ingen planer om det enda. Med to mennesker i turnusarbeid blir det problematisk om vi begge jobber fult. Vi får lett ekstravakter, så noen mnd jobber vi fult og andre bare det vi skal.

Det er ingen på min jobb som har syns det har vært rart eller negativt med at jeg har vært hjemme med ungene. Det er flere på jobben min som har vært lenger hjemme med ungene. Med kontantstøtte og mulighet til å jobbe noen kvelder og helger så har man muligheten til å være litt lenger hjemme.

[Trollemor75]

Jeg går med de samme tankene som deg for tiden. Er nylig blitt sykemeldt pga utbrenthet, det har skjedd mye på jobb og privat de siste 3 årene og nå sa kroppen stopp.

 

Min mann kan muligens få seg jobb i utlandet et sted der jeg kunne vært hjemmeværende. Men det skremmer meg litt. Jeg er karrieremenneske, jobber med finans, og det virker veldig lite lurt å slutte nå på en sykemelding, forsvinne i 3 år, og så prøve å komme tilbake i arbeidslivet. Hvem kommer til en ansette en sånn som meg? Er redd for å begå en kjempetabbe. Samtidig er jeg ikke mye til økonomisjef for tiden. :-(

 

Hva jobber du med?

[Anonym bruker]

Jeg jobber også med finans, men ikke sjef som deg. Har sikkert mye av de samme tankene, vi er på en måte opplært til å stå på og jobbe for å få den best mulige jobben.

 

Men jeg merker at mye har forandret seg med at barna kom, og med en hardtarbeidende mann i tillegg, så ble det for mye. Er redd det kan gå på bekostning av familien, og det er det ikke verdt.

 

I og med at vi har råd til å gjøre dette en stund, så har jeg valgt dette. Gleder meg enormt, men er jo også redd for det du sier, å bli tilsidesatt på arbeidsmarkedet. Men, hører så mange som sier at det går fint, og man vil aldri angre på å bruke mer tid på barna, så jeg har valgt å høre på det. Med litt blandet selvsikkerhet...

 

Det høres spennende ut med en periode i utlandet. Det er mange som gjør dette, så jeg tror det er en forståelse for det. En av partene må jo ofte ta et valg og bli med, men tenk for en opplevelse. Jeg tror kanskje vi må tørre å slippe litt mer opp, leve litt mer nå?

 

HI

[Trollemor75]

Det er det jeg grubler over. Litt vanskelig å bestemme seg. Jeg er mer karriereorientert enn han, og det er meg som tjener mest; det ville vært uaktuelt for meg å være hjemme i Norge. Med utestasjonering blir lønnen hans oppjustert, det kompenserer for bortfallet fra min side.

 

Jeg hadde aldri tenkt å gi opp når karrieren var på vei opp som den er nå. Ser at veggen nærmer seg i rekordfart, men synes det er så forbaska urettferdig at han som har lite interesse i å bli leder skal komme videre mens jeg forvitrer fordi kroppen og psyken sa stopp plutselig. Ble også utrolig provosert av fastlegen (en kvinne) som spurte om jeg hadde vurdert å gå ned i 50% stilling eller søke jobb i offentlig sektor: 1) ville man sagt det samme til en mann?; 2) jada, det finnes 50% lederstillinger; 3) jeg tjener 100 tusen mer enn mannen, hvorfor skal jeg liksom være den som begår profesjonelt selvmord?

 

Men jeg er så sliten og har så lyst til å gi opp, legge meg i fosterstilling i sengen og bli der. Også er jeg kommet på et punkt der jeg nesten angrer på at jeg fikk barn, og jeg skammer meg veldig for det. Han er jo helt uskyldig i dette stakkars.

 

Redd for å bli en bitter husmor som er misunnelig på mannens fremgang om jeg slutter å jobbe...

 

Lykke til! Om du vil snakke, ta kontakt. Jeg tror at vi er flere i samme båt, det er bare veldig lite politisk korrekt å innrømme det.

[Anonym bruker]

(HI) Nå tror jeg ikke du gir opp karrieren selv om du velger å roe ned en periode, faktisk leste jeg en artikkel der kvinnelige ledere (som har større barn) faktisk nesten rådet til å jobbe litt redusert i småbarnsfasen. Det kan jo ta litt mer tid å nå dit du vil, men kanskje det går bra?

 

Jeg har ihvertall nådd et punkt hvor jeg ser at jeg ikke har det bra, og da måtte jeg rett og slett ta grep. Ingen er tjent med en utbrent, sur og energiløs mor. Barna er tross alt det viktigste for meg. Og jeg tror som sagt ikke at toget går, det kommer alttids nye muligheter.

 

Vi er nok kanskje på litt ulikt sted i hvor vi har kommet med dette, jeg har tatt en beslutning som jeg er veldig glad for, og føler meg sterk, lettet og bryr meg null om hva andre tenker, så lenge vi som familie har det bra. Fremtiden jobbmessig, ja det kan jeg jo bare spekulere i, men velger å tro at det vil løse seg.

 

Lykke til med dine valg, og pass på deg selv, sørg for å få litt hvile og gjør hyggelige ting for deg selv, vet hvor fort den veggen kan komme.

[Anonym bruker]

I stedet for at du slutter helt å jobbe; kan ikke heller både du og mannen gå ned til halv stilling? Så slipper du å være helt borte fra arbeidslivet?

Da får mannen deltatt mer hjemme også, så du kanskje ikke blir så sliten.

[Anonym bruker]

Eller begge to i 80 %. Det gjorde vi da barn nummer 2 kom. Den satt laangt inne for mannen min - som også er i finans, og det er mulig han sakker akterut i noen år. Men jeg sto på mitt og krevde endring - fordi jeg kjente at det ble for mye totalt sett. Kall meg feminist - men jeg er oppdratt til å tenke at man er to - både om hus og hjem og å tjene inn pengene. Ser mange kvinner som går ned til deltid - for at mannen skal kunen jobbe overtid - det ble feil for meg! Nå føles det som om vi har skaffet oss et pusterom - vi har foreløpig bare bestemt oss for at det skal være i 2 år.

[Anonym bruker]

Veldig enig med deg 11:10.

Det misjoneres stadig her inne, og i samfunnet for øvrig, at pappa er like viktig for barn og familie som mamma, og at han må slippe mer til i hjemmet, og ikke minst ta større del av svangerskapspermisjonen.

Hvorfor er det da bare mammaen som skal "ofre seg" for familien når hverdagen innhenter en, og velge bort jobb og karriere?

Hvis begge jobber 80 %, så deltar man likevel såpass mye i arbeidslivet at man kan holde på og bygge en karriere.

[Trollemor75]

Det er godt å se at vi er flere som kommer i en skvis, selv om vi ikke finner frem til samme løsning og resonnere likt.

 

Det er uhyre vanskelig å prestere profesjonelt og samtidig gi av seg selv hjemme. Jeg ser stadig klarer at min modell på jobbfronten har vært min far, som brente for jobben sin og brukte mye tid og energi på det. MEN når han kom hjem om kvelden, var alt på plass fordi min mor var hjemmeværende og alt han trengte å gjøre var å sette seg ned på gulvet og leke med meg frem til leggetid.

 

Mens jeg prøver å kombinere perfekt mor + perfekt arbeidstaker og holder på å ta livet av meg i prosessen.

 

Jeg vet ikke enda hva konklusjonen blir for vår del. Er som sagt blitt sykmeldt forrige fredag etter at jeg nesten klikket foran styrelederen (kvinne av typen 100% perfekt med 3 unger og toppjobb), akkurat nå prøver jeg å få kontroll over kroppen og følelsene, og står i kø for behandling (Raskere tilbake programmet).

 

Men vondt er det, og lettere blir det ikke når jeg ser at faren klarer "alt" uten problemer.

 

80% stilling prøvde vi i høst, det ble 100% jobbing med 80% lønn for begge 2. Det funker tross alt bare når arbeidsmengden faktisk minker, hvilket det ikke gjorde.