deprimert.

[Anonym bruker]

uff alting er så tungt, føler meg som værdens mest ensomme.

ja jeg har værdens nydligste datter på halvannet år, men jeg føler meg som den værste mamman ever..

jeg har ikke energi til og gjøre de helt store festlige tingene, altså hun får alt hun trenger mat, bad ,bleier og omsorg.. men jeg har rett og slett ikke ork til og løpe rundt, gå lange turer og leke ute.

Alt som skal gjøres i huset, middag,rengjøring ol tar alt jeg har. jeg går på skole og nå klarer jeg ikke henge med der lenger heller, noe som fører til at jeg føler meg ennå værre.

Jeg vet jeg har en depresjon, men klarer liksom ikke komme meg ut.. i korte perioder kan jeg føle meg bedre, men en bitteliten nedtur får meg helt ned i kjelleren igjen. bf har vi ingen kontakt med og det synes jeg er helt i orden ettersom han i det store og hele har vert en dust, men jeg er så redd for og gå til legen for hjelp med depresjonen min. hva om bf en dag vil dra meg for retten, det vil vel ikke se bra ut om jeg da har på papiret at jeg sliter med depresjoner??? jeg elsker datteren min over alt og jeg ville aldri gjort noe for og skade henne.. hn får virkelig alt hun trenger men jeg har bare ingenting igjen til meg selv uff.. måtte bare få ut litt.

[Anonym bruker]

Om far ikke er involvert i det hele tatt i barnet nå, så vil jo det være mye vanskeligere for ham å overtale en dommer om å få omsorgen enn det vil være for deg å forsvare deg fordi du tok kontakt med lege pga depresjoner.

 

Så du skal ikke være redd for å oppsøke hjelp. Det er faktisk det rette steget å ta nå. Desto tidligere du søker hjelp desto større sjanse har du for å bli frisk. Jeg har ikke medisinsk utdannelse og kjenner deg ikke nok til å komme med en diagnose, men jeg har selv slitt med depresjon og ut i fra det du skriver virker det ikke som om du sliter med tung depresjon, men heller middels eller lett. Å gjøre noe med dette nå vil jo mest sannsynlig forhindre at ting blir verre.

 

Halvparten av befolkningen vil jo få en psykisk sykdom i løpet av livet, så man kan jo egentlig si at dette er normalt. Så råder deg å dra til lege og snakke om dette og få henvisning til psykolog/dps. Og det er også lurt å ta blodprøver for noen ganger så påvirker det fysiske det psykiske (jern, b12 osv).

 

Lurer også på hva slags avlastning du har. Antar at jenta di er i barnehage mens du studerer, men hva med kveld og helg? Har du et nettverk rundt deg?

 

Ønsker deg lykke til!

 

[Luisa]

Enig med anonym over, ikke vær redd for å søke hjelp.

Jeg var utrolig sliten i fjor, men etter et legebesøk fikk jeg konstatert at jernlagrene mine var helt tomme. På samme tid oppsøkte jeg også en healer, hun fortalte meg at jeg, i tillegg til å mangle jern, også manglet magnesium og sink.

Jeg har betraktelig mer energi i dag og har det mye bedre med meg selv. Inntak av mineraler har nok hjulpet, samt det å gå til healer en gang i blant. Sikkert mange som er skeptiske til det, men det hjalp meg :-)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

bedre å søke hjelp NÅ mens du ser problemene, enn i ettertid når alt har hopet seg opp og du ikke orker NOE...

gå til legen, han er der for å hjelpe deg!