Hvor mye skal en 2 åring bestemme??? Og er dere foreldre enige om grensesetting?

[Anonym bruker]

Grensesetting er jammen ikke enkelt!!!

Jeg jobber selv i barnehage, og har egentlig god kompetanse på dette feltet. Likevel syns jeg grensesetting er vanskelig, spesielt for egne barn. Jeg veier ofte for og imot. Jeg synes medbestemmelse er viktig. Men samtidig er det viktig at barnet ikke får bestemme for mye. Jeg ønsker at barna skal utvikle seg til å bli trygge, selvstendige, empatiske, sosiale, rettferdige og omsorgsfulle individer.

 

Jeg føler innimellom at jeg kanskje gir henne for stort spillerom. Hun er fortiden ikke særlig flink til å høre etter. Hun får ofte for mange sjanser før det får en konsekvens. Hun har begynt trassen. Men samtidig er jeg redd for at hun skal bli tverr, og oppfattes som ufordragelig av andre (eks barnehage) når hun ikke hører etter, og gjør det hun selv tenker. Hun blir selvfølgelig sint og lei seg når hun ikke får gjøre som hun vil. Men slik er jo de fleste barn.

 

Min samboer (altså barnets far) har en helt annen oppfattning av grenser. Han er svært streng, og truer ofte med at hun må sitte i en stol, eller i trappa, når hun ikke hører etter. (er ikke tomme trusler altså, så hun må ofte sitte på gangen eller i trappa) Jeg synes han bruker dette for ofte (kan være flere ganger om dagen), og synes ikke noe om dette. Hun er jo bare 2 år! Når hun sitter i gangen eller trappa, kan hun ofte bli lei seg (gråter), og han gir henne beskjed om at hun må slutte å gråte. Jeg derimot mener hun må få gråte, for hun er lei seg. Det er hennes måte å reagere på. Hun må jo få være lei seg.

 

Det hender jeg også setter henne i en stol fordi hun ikke hører etter (men ikke hver dag!!), men da mener jeg det er større grunn til det.

 

Jeg er ganske reflektert i mine tanker, og leter etter løsninger. Eks på hvorfor hun ikke hører etter. Kan være flere grunner til det. Trass, oppmerksomhetstrang (men hun får enormt mye oppmerksomhet), hun ble storesøster for noen måneder siden + at jeg og samboer kommuniserer dårlig fortiden...

 

Hvordan setter dere grenser? Og hvordan reagerer barnet? Og er dere foreldre enige om grensesettingen?

[Anonym bruker]

Jeg synes at en 2 åring må få lov til å bestemme over seg selv og sin egen kropp. Det vil si hvem som får lov til å være nær, ta på, klemme og sånne ting. De må også få bestemme om de skal spise eller ikke, ikke hva de skal spise. Og selvfølgelig også hva de vil leke med.

 

Resten bestemmer de voksne, men barnet kan få lov til å velge mellom to ting. F.eks når det gjelder påkledning osv.

 

Gutten min har også sterk vilje og hvis han har lyst til noe prøver jeg å imøtekomme det. Hvis det ikke er mulig, forklarer jeg hvorfor og gir et alternativ. Jeg forsøker å være i forkant. Han liker å drøye tiden. Eks: Lese en bok til, leke litt til osv.. Derfor avtaler jeg det meste på forhånd. Nå skal vi lese to bøker til, så skal vi pusse tenner. Er det avtale? Så svarer han ja og da gir jeg meg ikke på det. Samme hvor mye han skriker. Da tar jeg ham vekk fra situasjonen og prøver å forklare at en avtale er en avtale. Bruker gjerne litt avledning også.

 

Det å sette et så lite barn på en stol e.l har jeg ingen tro på. Det er både jeg og mannen enige i. Han kan som din også si at det ikke er noe å gråte for e.l. Det mener jeg er helt feil. Jeg er av den oppfatning at alle følelser er viktige og det er bra at barna blir kjent med seg selv og følelsene sine. Hvis ikke kan det gi grobunn for psykiske plager senere, ved at de undertrykker følelser og legger et lokk på dem. Jeg prøver å spørre om hva gutten min føler. Ble du lei deg nå? Nå ser jeg at du kanskje er sinna.. osv Tror det hjelper å sette ord på følelsene og hjelpe dem til å jobbe seg gjennom dem. Jeg kan tenke meg den ekle følelsen hvis jeg er veldig lei meg og ikke får lov til å være det. Det er jo ikke særlig humant.

 

Føler at vi har funnet noe som fungerer her og vi har et barn som forstår oss og vi forstår ham.

 

 

[Anonym bruker]

Vi har blitt mye flinkere etter vi fikk veiledning. Følte vi sto mye fast og vi hadde det dårlig sammen meg og min samboer. Jeg har gått/går til psykolog pga mine problemer (mye sinne)

 

Vår jente på 2 år bestemte alt for mye og det var ganske så slitsomt. Mye gråting og sutring og frustrsajon fra vår side.

Som feks hvem som kunne ta kveldstellet / pusse tenner / legge henne / kle på / av. Og hvem som skulle få blåse på maten, dytte stolen hun sitter på inntil bordet, smøre kvelds osv. Listen var lang. Nå har vi ikke disse problemen lenger. Vi tok et steg om gangen mer eller mindre. Og så raskt forandring.

 

Men vi lar henne bestemme om hun vil kle på seg selv / kle av seg. Vår jente er veldig selvstendig og vil gjøre det meste selv. Vil hun pusse tennene sine selv, får hun lov til det, men mamma eller pappa må hjelpe til etterpå.

Og har vi biola / juice i kjøleskapet etter helgen og hun maser på å få det. Sier vi nei. Igår kveld til kvelds helte hun all melken over kveldsmaten på fatet sitt pga hun ikke ville ha melk. Vi lot henne gråte det av seg, sa at det er kun melk å få nå. Jeg helte av melken fra fatet. Sa at enten kan hun gå fra bordet eller så kan hun få ny melk i koppen. Hun villle ha melk og fikk det. Så fikk hun også kveldsmaten (knekkebrød som var blitt våt av melken) servert igjen. Hun lagde grimaser da hun spiste det og sa æsj... men jeg sa at du liker melk og du liker knekkebrød så du kan bare spise. Men etter et par biter til så gav hun opp og ville gå fra bordet. Da tilbød jeg henne en skive, og endte opp med at hun spiste 2.

Jeg var veldig fornøyd etterpå, for hun hadde spist mye til kvelds. Tøysingen som vi hadde ble ikke det store dramaet. Og jeg tror hun lærte og at man ikke heller melken over maten.

 

Men vi er ikke alltid enig, men vi prøver å være flink å snakke ut / om det. Ikke allitd like flink.... men vi prøver... og feiler og lærer....

 

håper jeg gav deg noe svar på det du leter etter...

 

 

[Squirrel79]

Jeg føler at vi foreløpig får til det med grensesetting veldig bra. Vi er litt strenge, men gir en del spillerom også. Og jeg føler både jeg og barnefar kommuniserer bra om hvordan vi vil gjøre ting.

 

Om mini (som akkurat har blitt to år) nekter å bli kledd på så holder vi han fast til han sitter i ro på fanget. Dette har vært stort sett når vi skal kle på yttertøy når vi skal til/fra barnehagen. Nå har han skjønt at det ikke er noe vits i å krangle om det, så nå synes han det er gøy å hjelpe til med å finne klærne han skal ha på seg etc. Vi tuller mye i situasjoner som han synes er litt kjipe. Som å klippe negler, kle på etc. Lager vi litt rare lyder og tuller litt. Og lar han få lov til å hjelpe oss med å finne fram skoene våre, late som han klipper våre negler etc. Dette hjelper veldig.

 

Vi har også hatt litt trøbbel under måltider. Hvis han viser tegn til å helle ut vannet fra koppen utover bordet, eller putter mat oppi drikka si så sier vi fra at om han gjør det så tar vi vekk koppen. Og vi tar den også vekk om han fortsetter å tulle. Han har begynt å forstå at vi snakker alvor, og tullinga skjer sjeldnere og sjeldnere. Han får mat servert på tallerkenen, og må spise det han får. Om han velger å ikke spise noen av ingrediensene/ikke spise opp alt så er det helt greit. Men han får ikke noe annet i stedet.

 

Vi gir som regel en advarsel om han gjør noe han ikke skal. Slå oss i ansiktet, kaste leker rundt seg, etc etc. Vi sier at om han gjør det en gang til så må han ned på gulvet (hvis han slår oss og vi holder han), vi tar fra han lekene om han kaster det etc. Ikke alltid han hører, og da gjør vi det vi har sagt at vi skal gjøre. Det blir hyling innimellom, men han hyler betydelig mindre. Han får en del bevisste valg i hverdagen. Hvilke sko han vil ha på seg, om han vil ha korn eller brødskive til frokost etc. Men han får ikke velge hvem som skal legge han, pusse tennene hans etc. Der er han vant til at det bare er den personen vi bestemmer som gjør det. Vi har hatt perioder med MYE trass, men jeg tror hemmeligheten er å være konsekvente. Vi som foreldre gir hverandre tips til hva hver av oss gjør som ser ut til å fungere, og da forsøker den andre samme metode. Man kan ikke gi opp halvveis, for da har man tapt. Vi ser gode resultater av at vi er så konsekvente som vi er.

 

Nå velger vi selvfølgelig våre kamper da. Om han tuller med potta på badegulvet, så gir jeg han ikke beskjed om å sette den på plass. Noen ting må han jo få lov til å gjøre. Lage rare grimaser, og alt sånn.

 

Så er jeg enig med den personen som skriver over her at de må selv få bestemme over kroppen sin. Hvem de skal sitte på fanget til, hvem som får løfte de, om de vil gi kos etc. Det tror jeg er veldig viktig. Vi merker at vi har en veldig trygg gutt som jeg tror får bestemme passe mye selv.

[Anonym bruker]

Nå er jeg alene da, og pappan ser henne kun to helger i mnd ca.

 

Jeg lar fks; 2 åringen kle på seg selv.

- Velge hva hun vil spise, fks brød eller knekkebrød.

- Velge hvilken sko hun skal ha på seg ( har 2-3 par vintersko)

- Velge hvilken bamse hun skal ha med i senga ved leggetid

 

Sånne småting egentlig. Jeg har sluttet å spørre; Vil du ditt, vil du datt. Jeg sier " Nå SKAL vi" fks gå på badet, pusse tennene, legge oss osv.

 

Ting som hun er tvunget til å gjøre får hun ikke bestemme selv. Ofte blir hun frustrert, og hun har fått forståelsen av at det å gråte lenge kan gjøre slik at jeg tilslutt gir etter. Hehe, ofte sier hun " **** skrik" ( Gråter) også slutter hun med engang jeg gir etter. Så det er IKKE lurt! Ser an situasjonen hele tiden, jeg vet når hun gråter fordi hun er trist/lei/ trøtt eller når det kun er pga trass. Når jeg sier nei til henne, prøver jeg og forklare hvorfor hun ikke får lov til å gjøre sånn som hun gjør. Hun skjønner mye av det jeg sier:) "Heldigvis" er jeg ikke samboer mere, og diskuterer foran faren med datteren min, for vi er ganske uenige i hvordan vi gjør ting.

[Trollemor75]

Hmmm...gutten vår får ikke bestemme så veldig mye i grunn. Han får bestemme hvor mye han skal spise av det som er i tallerken sin, hva han skal leke med og hvor lenge, hvilke bøker han skal lese (han plukke de selv), hvilken DVD han skal se på (men ikke hvor lenge), det er alt.

 

Han er veldig egenrådig og sta (som mor og far), om vi gir litt tar han enda mer. Dette så vi med smokken i fjor høst når han var syk og fikk smokk på dagtid, det var som å gi han en sprøyte med heroin, plutselig skulle han ha den hele tiden. Nå er smokken tilbake i sengen, men det ble litt av en kamp.

 

Nå er vi litt føre var, og er forsiktig med å åpne for ting som vi ikke ønsker skal bli en vane. Pappaen er noe mykere enn meg, men begynner å skjønne tegningen, særlig etter at han observert at hvis poden våknet om natten og det var han som stod, så tok det lang tid før han sovnet igjen (mye kos, ny bleier, vann, mer kos), mens hvis det er meg tar det 5 minutter topp (kjedelig med mor som bare setter seg ved siden av sengen og snakker rolig).

 

Vi straffer ikke annet enn at "en leke/bok kastet er en leke/bok borte for resten av dagen" og "kaster du mat/glass, er måltidet over for deg". Han har så å si sluttet å kaste leker og bøker, og måltidene er blitt noe mer harmoniske i det siste, tror det begynner å synke.

 

Når det klikker for han prøver jeg å sette ord på hans følelser: det er lov å være sint, det er lov å hive seg på gulvet, det er ikke lov å slå, nå er du sint og trist, jeg ser det, osv. Av og til en prøvelse.

 

Lykke til, det er en spennende men ikke alltid lett periode vi går gjennom. Om det kan trøste deg, har jeg hørt fra barnehagen at de små som er utagerende på hjemmebanen er ofte snille som lam i barnehagen. Vårt barn er i hvert fall en typisk "troll i hus, engel i offentlighet" utgave.

[Guttemamma75]

Hver gang gutten min blir sint eller trasser for noe prøver jeg å spørre meg selv : "er dette en kamp det er viktig for meg å vinne"?? Er det det står jeg på mitt selv om han er sint og trasser, er det ikke viktig kan jeg la ham få viljen sin.. Mannen min og jeg prøver å snakke gjennom situasjoner vi har opplevd sammen og "samkjøre" oss best mulig i forhold til hva vi godtar/ikke godtar av atferd.. Ting har faktisk blitt mye bedre, jeg trenger jo slettes ikke å alltid "vinne" og gutten min får større følelse av medbestemmelse.. F.eks når han er sint og sur etter barnehagen og ikke vil kle av seg når han kommer hjem så får han gå rundt i klærne til han selv begynner å kle av seg eller be om hjelp - for selv om jeg vet han blir varm etterhvert så er det jo ikke veldig viktig for meg at han kler av seg med en gang han kommer inn døra.. Ofte går det ikke lang tid før han finner ut at han vil ha av seg klærne likevel..

Om morgenen når vi skal avgårde derimot står jeg mer på mitt og ber ham kle på seg selv slik at vi kan dra i barnehagen. Vil han ikke det får han en advarsel om å kle seg selv ellers gjør jeg det - og kler han seg ikke da kler jeg på ham om så med tvang... Ofte "snur" han plutselig og samarbeider likevel når han ser at jeg mener alvor..

Det er utfordrende med 2 åringer, min er en stabeis av dimensjoner og er i tillegg veldig avhengig av at ting gjøres i det som for han er "rett" rekkefølge.. Blir noe "feil" blir han fryktelig sint og trassig og vi må begynne helt på nytt igjen.. Slitsomt, men jeg ser jo at han blir mer og mer selvstendig og får til mer og mer så den staheten har jo en "god side" også... Lykke til iallefall!