ALT for barna...

[5 over natten!]

Sitter her og grubler på om eg bør flytte ifra min samboer, og far til vår sønn på 6 mnd. Me krangler mye, og har igrunn hatt det tøft hele tiden.

Me møttes for litt under 2 år siden, og eg blei gravid 2 mnd senere. Me var begge stupforelsket, og eg og min datter flyttet da fra en by til en annen.

Han har vært gift, og hadde tre barn i fra før. (et ekteskap som hadde hanglet i mange år, og vært slutt i vel et år) Eg likte hans barn umiddelbart, og såg ikke på dette som noe problem, men verre var det med minnene fra x-kona! Eg sa på forhånd at eg sleit med å flytte inn pga. dette. Det var bilder av hun i nesten samtlige rom, det hang en 'mamma+pappa' lapp på soveromsdøra, trusa hennes lå i baderomsskapet, navnet hennes sto på postkassen, det var bilde av henne i hans facebook-profil, og hun har fremdeles hans etternavn.

Dette blei omsider fjernet for 2-3 mnd siden, og grunnen til at han ikke ville fjerne det før, var at han var redd for å såre barna.

Da me fikk gutten vår i sommerferien, hadde barna hans nettopp vært hos moren i 3 veker, så de skulle da være hos oss i 3 veker.

Eg spurte forsiktig om barna hans kunne være en dag eller to hos hans foreldre (som gjerne stiller opp) så me kunne få litt tid alene med babyen. Dette inkluderte også mi egen datter, men svaret var: 'nei, eg er redd for å såre barna mine, og at de skal føle seg uprioritert pga. babyen' Vel, de første 3 månedene var hektiske, men håndterbare siden småen sov om nettene. Men nå sovner han ikke før 2-3 på natta, og våkner flere gangar pr. natt. Siden han har en jobb med mye ansvar, hjemmearbeid, og reiser, er det eg som hovedsaklig tar meg av den minste. (og innimellom har alle 5 samtidig)

Både meg og min samboer drukner i barn, jobb, ansvar og forpliktelser.

Me har tilsammen 5 lykkelige barn, men sliter som bare juling med vårt forhold. Eg synes me prioriterer forholdet altfor lite, og han synes eg krever for mye oppmerksomhet, og ønsker mer tid med barna sine.

Det som sårer meg mest er at han bestandig prioriterer, beskytter og tar barnas parti. Lover og regler er allerede satt, så eg har ingen innvirkning. Han synes eg er ei god mor og stemor, men lar meg alikevel ikke bestemme noe. Dette er frustrerende!

En vanlig hverdag med alle 5, starter med at han kjører 2. og 4. klassingene på skolen (til tross for køtrafikk og kort, trygg, skolevei)

kjører på jobb, henter barna, hjelper med lekser, kjører på trening,

gjør forskjellige aktiviteter med de, legger de, og har 'alenetid' med hvert enkelt barn i 10-15 min etter at de er lagd.

Så kommer han ned i stuen der eg sitter med minstemann, og kaster seg på pc'n for å jobbe. Ofte så jobber han til sengetid, og det blir ingen tid for oss. Han sier han er sosialt overstimulert og vil ha litt tid for seg selv etter at barna er lagt... Eg kommer liksom alltid på sisteplass.

Når me kun har to barn, reiser han mye ift. jobb, har en fast pokerkveld i uken med venner, og jobber ekstra mye.

I fra eg flyttet inn og til nå, har me ikke hatt sex oftere enn 2-3 ggr. i måneden (og eg er ikke av den typen som bestandig har vondt i hodet) Eg ser på meg selv som ei attraktiv dame, og har fått formene tilbake ettter fødselen, men må innrømme at dette går på selvtillitten løs....

Eg føler meg veldig ensom etterhvert , og vet ikke hva eg skal gjør.

Så sykt skulle eg ønske at me kunne tatt en romantisk liten vin-kveld i 2-barns helgene ...men det går jo ikke, siden me har BARN å ta oss av!

Så det hele har endt opp med at eg innimellom tar meg litt vin alene ...og 'ordner meg selv' for å føle at eg har litt voksentid og kos her i livet!

 

Håper noen har tatt seg tid til å lese dette, og kan gi meg en respons.

 

Hilsen fortvilt mor og stemor!

 

 

 

 

[Cammy85]

Jeg vil (dessverre) ikke komme med tips og råd om hva du skal gjøre, da jeg ikke engang kan begynne å tenke meg hvordan det er med 5 barn i huset til tider. Her er jeg stemor til 1, det er det eneste barnet, og jeg synes det kan være mye til tider.

Så jeg har lyst å si all ære til deg som faktisk vil prøve, og som i det hele tatt gikk inn i dette med så mange barn til sammen.

 

Vil ønske deg masse lykke til og så håper jeg det er noen med mer erfaring som kan svare deg bedre enn jeg kan

[5 over natten!]

Takker for svar!

Det var godt å få et oppmuntrende svar. Føler ikke eg strekker til på noen områder, men siden alle barna har det godt så må eg vel gjøre noe rett.

hilsen 5 over natten!

[Anonym bruker]

Du vil ha en romantisk kveld, da spør du han når det kunne passe han.

Du vi ha sex, da spør du han når det kunne passe han.

Du vil ha avlastning da spør du når det kunne passe han.

Du vil ha tre dager uten unger, da spør du når det måtte passe han.

 

Sett opp en plan med avtaler dere i mellom, avtaler for både sex og romantikk, og tid til hverandre. ER han normal i hodet så ser han jo at det ikke er godt nok om han aldri har tid.

 

Etter en ferie med han og barna hans, før eldstemann kom til verden, tok jeg det opp med han på sluttenav dagen, at han faktisk ikke hadde tatt seg noen usle minutter med meg hele dagen. Det gjorde jeg hver dag. Så spurte jeg han om han trodde jeg syntes det var ok å ikke bli snakket med hele dagen.

Så skulle han begynne å gi meg litt tid, han greide å ta seg ti minutter to ganger for dagen resten av ferien. Vi snakket om det, han forsto at han var helt foranna urimelig. Og ikke tenkte lenger enn sine egne behov. Han forsto at vi var to voksne som skulle leve sammen, og at begge våre liv skulle prioriteres.

 

Krev helt normale ting, og la han få begrunne hvorfor han ikke kan gi deg det. Hvorfor du skal gå uten. Det hjelper, for han er helt urimelig den mannen din.

[Anonym bruker]

Takker for svar. Eg har gitt han beskjed om hva eg vil, men kommet til et punkt der eg nærmest har gitt opp. Før eg flyttet inn sa han at han ønsket sex 2-3 ggr. i veka. Og så sa han at eg måtte godta en delt 7. plass i lag med han. Men eg ser at dette var en teori. Hadde eg fått en delt 7. plass skulle eg ikke klaget, men eg har knapt en restplass etter at alle andre er vel 'forsynte' Egentlig er han en god og omsorgsfull mann, men eg synes hans innstilling til barn contra forhold er en noe forskrudd ...eller iallefall ganske utenom det vanlige. Det virket som han du snakket om, ikke helt så seg selv før du påpekte ditt behov for å bli sett. Og eg håper hver dag han skal 'våkne' opp og se at den overdrevne super-pappa-innstillingen, snart kan koste, nettopp barna, fordelene de har hatt av at eg flyttet inn.

Så kort sagt: En bør ofre mye for barna ...men ikke ALT!

 

Siden eg har lurt på om det er eg som er kravstor og krevende, var det godt å lese at en person som virker oppegående synes han er urimelig...

[Anonym bruker]

Han er jo skikkelig ute og sykler her...

at det er spor etter exen i huset må man nok regne med i noen tilfeller. Jeg brukte et par år på å rydde vekk exen hans, men gjorde det sakte men sikkert.

Han må slutte å prioritere og begynne å planlegge. Og den pokerkvelden, den må reduseres til kanskje en gang i mnd sånn som tingene er nå.

Men helt ærlig, så tror jeg dere trenger rådgiving fra en tredjepart for å sortere alt som er bra og ikke. Og som foreldre er dere også ansvarlig begge to for å få tingene til.

Og til slutt: jeg synes ikke du høres kravstor ut! :-)

[Anonym bruker]

Takker for svar ....sånn etter en evighet! Eg har hatt problemer med innloggingen, og så blei eg bare borte fra hele greia. Ja, det har gått ei tid og ting har ikke blitt bedre, så her trengs det kansje proffesjonell hjelp!

 

Setter pris på flere saklige svar

[Anonym bruker]

Svarte deg ovenfor, meg med ferien. Hørtes kanskje ut som det ble løst så enkelt, og at han tok det med en gang, men vi gikk til samtaler vi også, og jeg fikk "medhold på alle punkter", og ble ikke stempla som den urimelige.

 

Synest for øvrig at den "alt for barna" og "barna må komme først" tankegangen er helt på bærtur. Helt misforstått omsorg.

Klart barna skal ha det godt, det mener jo jeg også, men vi skal da alle ha det godt, det må være rom for alle i en familie. Også mor, eller stemor.

 

Og i ditt tilfelle, særlig alle barna!

 

Man har bare x antall timer å bruke sammen med barna, klart det må organiseres annerledes i et hus med 5 unger, enn i et hus med et barn.

[Anonym bruker]

Jeg har det litt som du, men vi har ikke fellesbarn (heldigvis). Når min samboer sine barn er hos oss kommer jeg på desidert sisteplass. Føler nesten det er likegyldig for han om jeg er her eller ikke. Eller det er bra jeg er her slik at jeg kan lage mat til alle, vaske klær og slike ting. Men hans unger klarer ikke å vente på noe, så når far har lovet de en ting, spør de hvert 5 min til han gjør det. Som oftest springer han umiddelbart avgårde.

 

Som hos deg prioriterer han, beskytter og sine barns parti hele tiden. Jeg skal ikke mene noe om de, skal ikke ha noe å si i situasjoner, men jeg er mer enn bra nok når han har ungene og skal på jobb. Da er jeg grei å ha her. Jeg er den siste som får vite hva som skjer med ungene og hvilke planer han har lagt. Hos oss er det gått så langt at jeg spør han hva han skal gjøre i helgen når han har ungene, ikke hva vi skal gjøre, for jeg er jo ikke endel av de. Jeg er bra nok for hans yngste datter siden jeg har en datter selv på samme alder. Hun er det stortsett jeg som tar meg av, hun ser jo knapt faren sin for han bruker jo all tid med sine eldre gutter. Det er jo jeg som har samvær med henne ikke han. Hans eldste sønn er attpåtil begynt å svare meg frekt innimellom, og det får ingen konsekvenser for han, istedet blir min samboer sint på meg.

 

Har tenkt mye på hvorfor jeg gidder og vet ikke hvor lenge jeg gidder mer. Siden vi ikke har felles barn er det lettere for meg enn for deg å gå, men så er jeg jo glad i han. Jeg har gitt opp, han kommer ikke til å forandre seg har jeg innsett. Hadde jeg vist det jeg vet nå, hadde jeg aldri innledet et forhold med han.