Spontanabort!

[Vårt mirakel <3]

Hei. Ville bare dele dette med dere. Den 29. januar testet jeg positiv. Det viste seg at jeg var 3-4 uker på vei. Det var en stor lykke. Noe vi ventet lenge på. De ukene var utrolige og vi storkoste oss med tanken på at vi endelig hadde klart det, å skulle bli foreldre. Ukene gikk. Jeg var veldig bekymret, uten egentlig å ha en grunn til det. Søndag 13. februar begynte jeg å spotte litt brun/rosa og kjente bekymringene kom tilbake. Jeg var redd! Hadde intense mensen smerter. Mandag 14. februar (altså idag) våknet jeg på morran pga. voldsomme "mensen" smerter. Jeg gikk på do og det bare rant :-( Jeg skjønte det med en gang, men håpet bare på det beste! Jeg fikk legetime kl 2. Ventetiden var LANG! Klokken ble 2 og jeg skulle endelig få vite hva som skjedde med meg. Hadde et lite håp. Dro til legen hvor de så vidt sjekket meg, fikk henvisning til akuttmottaket på fredrikstad sykehus. Der var også ventetiden lang. Tårene kom veldig jevnt. De ropte navnet mitt på venteværlset. Jeg kom inn til en utrolig hyggelig sykepleier, hun sjekket blodtrykket mitt og temperaturen, så var det ut å vente igjen. Så ble jeg ropt opp til å ta blodprøver, 3 rør med blod til HCG prøver. Enda en gang ut å vente. Så, ble det min tur igjen, inn til gynekolog. Han tok en innvendig UL. Da raste hele min verden sammen. Han så ingenting. Det var tomt. Han tittet på meg å sa: Du har nok hatt en spontanabort. Det var dette jeg var bekymret for i starten! Hvorfor meg, hvorfor oss? :'( Lykken ble til et mareritt, og smil ble til tusen tårer! Lykke til alle sammen! Får håpe lykken er med oss neste gang!

[Englebarn<3 + ny spire :)]

Huff.. Skjønner at dette har vært en veldig kjip dag for deg. Men utrolig flott at lege og sykehuset har tatt deg på alvor i dag og udersøkt deg. Nå vet du hva som har skjedd.

 

Når det er sagt, så håper jeg du er av de kvinner som er ekstremt fruktbar etter en SA. Så nå er det bare å krysse fingrene. og håpe at en ny spire sitter og varer helle 9 lange mnd.

 

 

Masse lykke til videre. *tenker på deg*

 

Varme klemmer sendes din vei.

 

 

[RosaParasoll]

Hei.. Ville bare si at jeg skjønner den frykten for SA du hadde, jeg testet positivt 11 feb og er nå ca 5 uker på vei.. Jeg kjenner hele tiden på frykten for at noe skal skje, og hver minste lille ubehag er skummelt.. Dette er første gang for meg, og jeg lurer på hvor vanlig dette er og da spesielt for førstegangsfødene. Er det er reell fare for meg? Jeg håper inderlig du snart er svanger igjen, og at alt går som smurt den gangen

 

Masse lykke til!

[Trude79]

Hei kjære du...

 

Jeg har selv opplevd det du forteller om, før jul. Det er forferdelig trist, et skikkelig tap, en sorg. Men trøsta mi var at det nok ikke var liv laga, naturen gikk sin gang. Ikke gi opp. Jeg er nå gravid igjen, 5 uker, veldig engstelig for å oppleve det igjen, men jeg har trua.

Lykke til.

[kjærlighets_barn]

Uff, det er så trist. Jeg hadde selv en spontan abort i januar. Men trøstet meg også med at det nok ikke var liv laga for den lille spiren. Naturen har sin måte å rydde opp på, å det er nok bra tenker jeg. Jeg personlig fikk aldri tilbake mensen igjen etter SAen, å fikk på mandag konstatert at jeg er gravid igjen. Total lykke. Men også ekstremt redd for at det skal gå galt igjen.

Ønsker deg lykke til og håper det snart vises et nytt kryss eller to streker på testen.

[Alt-er-mulig]

Hei

 

Først og fremst, du er tøff! Tøff som forteller om det og skriver det her....

Dette her er ingen trøst for deg nå, men tenkte jeg ville sende deg en liten hilsen. Det du opplever føles totalt meningsløst og jeg skjønner deg godt når du sier lykke ble til mareritt og smil til tusen tårer!!!

 

Nå har du fått en ordentlig sjekk og desverre bekreftet SA'en. MEN, når alle sier at dere ble jo gravide...... Ja, det er helt sant men ingen trøst! Likevel, er det helt riktig og jeg VET at det blir deres tur veldig snart. Det føles bare meningsløst når hormonene herjer i kroppen, det som skulle bli til lykke snudda brått. Jeg har vært gjennom akkurat det samme og ble skremt av panikken som kom, angsten for nytt svangerskap hvis jeg i det hele tatt orket bli gravid igjen, og jeg som er så rolig i hverdagen.... Og man tenker selvfølgelig hvorfor oss? Hvorfor meg?

 

Nå sitter jeg her med verdens herligste lille gladlaks på straks 8 mnd. Det tok ca 3 uker før alt var "over" rent kroppslig, og vi tenkte at da tar vi en dag av gangen og prøver igjen når vi føler det riktig.... Den satt på første forsøk til min store overraskelse og jeg ble nesten mer nervøs enn glad. Denne gangen fikk jeg tidlig UL i uke 7 for å se om det var hjerteaktivitet og ble med det veldig rolig...

 

Nå kan jeg se tilbake på det som en bitteliten "opplevelse" som ikke har satt spor eller merket oss, men noe veldig veldig mange går gjennom.Det knyttet oss sterkere sammen! Jeg har mange venninner som er SÅ glad for at jeg har fortalt dette for det har hjulpet de som også har opplevd det samme men ikke kunne snakket med noen om det:-) Da kom det noe veldig godt ut av det likevel.

 

Det BLIR deres tur og gled deg!!! Lykken er med dere neste gang:-)))

[Vårt mirakel <3]

Tusen takk for svar. Klarte ikke bare holde det inne, så følte bare for å si det her. Laget også en blogg, hvor jeg skrev ned alt. Grunnen er fordi så mange viste jeg var gravid. Hadde ikke taklet å si til hver enkelt menneske at jeg har spontan abortert, så lagde bloggen slik at de selv kan lese vår historie.

 

Jeg håper virkelig at neste gang klamrer spiren seg fast, og blir der i 9 herlige mnd. Tusen takk for støtten jeg har fått av dere allesammen Dere er virkelig gull verdt <3

Lykke til med deres lille! <3