hard tid

[Anonym bruker]

har alltid fått høre at svangerskapet og graviditeten er den lykkeligste tiden i livet ditt.. for min del er dette en tid jeg ønsker sterkt å aldri huske igjen. kun takket være barnefaren

vi har vært sammen i 6år og hatt en abort sammen tidligere, fordi jeg gikk på skole og vi følte tiden ikke passet. men helt siden den gang har vi så inderlig ønsket oss ett barn sammen. vi flyttet inn i nytt hus, hadde bil og hund, og jobb i vente da nyheten om at jeg var gravid kom. vi var så lykkelige begge to, (sitter med tårer i øynene nå når jeg tenker på det) da var jeg allerede 9 uker på vei. det gikk 2mnd til hvor vi var lykkelige og tenkte på navn og ville vite kjønn.. plutselig en dag våknet jeg og han var bare vekk.. ble vekke en uke, kom hjem hentet ting, og stakk igjen.. etter dette flyttet jeg ut, det ble for stor påkjenning, fikk jo ikke kontakt med han, verken familien hans eller venner ville gi meg noen informasjon. Nå i etter tid har jeg fått vite at han fikk en psykisk knekk, med rus inni bildet. og vi snakker litt.. det er fortsatt 16 uker igjen til termin, men han stiller fortsatt ikke opp.. har funnet seg ei ny han driver å henger med, og som han må støtte for hun har det så vanskelig for tiden.. jeg er rett å slett knust. helt ødelagt, vet ikke hvordan jeg skal takle ting, eller klare å glemme han. men han har virkelig skuffet meg de siste mnd. og det kan aldri rettes opp i.

det som virkelig gjør det ille er at han i blandt skriver mail eller sms til meg, hvor det står at han savner meg, og elsker meg. jeg har sagt at jeg ikke ønsker å motta slike, for det gjør det for hardt for meg.. men... jeg elsker han jo.. det er flaut å si det men det er sant.. og da er det godt å høre det tilbake, ( jeg sier det aldrit il han for jeg skulle ønske det ikke var sant) huff denne tiden er fæl! hvordan skal jeg takle ting? jeg vil jo at han skal være der for dattra vår, men samtidig ikke.. selv om hun har rett på en far.. er det ikke bedre med ett liv uten en far, enn å ha en far med slike problemer?

[vigpig]

Hei

 

Jeg skjønner at du har det hardt nå! Jeg tror du er inne på det selv. Det er bedre for et barn å vokse opp uten far, enn med en ustabil far som skuffer gang på gang. Det er vanskelig å ikke tenke på han, spesielt ettersom du fortsatt elsker han, men når han har funnet ei annen han må ta seg av, så er han faktisk ikke verdt bryet. Han burde vært der for deg nå, ikke for noen andre. Det er så utrolig vanskelig for deg å innse det at du og babyen har det best uten, og det hjelper ikke at "alle" forteller deg at du må slutte å ha kontakt med han osv.. Du må komme frem til det selv, og det kan ta tid..

 

Ønsker deg lykke til med å få den ubrukelige mannen ut av livet ditt! Trist at den flotte tiden er blitt et mareritt..