Gå til innhold

Klarer ikke å komme meg ut av sirupen.


Anbefalte innlegg

Har ikke jobbet på ti år.Isolert meg veldig, i mange år.Så traff jeg en kar og blr gravid.så funket ikke det å nå sitter jeg her alene.Jenta mi er 2,5å nå.Sliter med depresjoner og sosial angst.sammenkommster i barnehagen med foreldre er et mareritt.ofte jeg ikke har reist.Har ingen venner heller.men ikke så lett å få det i voksen alder når hverdagen bare består i å sitte inne.Når jeg har levert jenta mi sitter jeg inne hele dagen og henter hun på ettermiddagen.blir sånn urolig når klokken blir to for da nærmer det seg henting.Kjenner angsten kommer når hentingen nærmer seg.Er sliten hele tiden også.og vil bare ha fri til meg selv for å sitte alene.Ganske tragisk.Vet ikke hvordan jeg skal komme ut av denne onde spiralen.alt virker så håpløst.Orker ikke å jobbe heller er jo så sliten hele tiden.Gruer meg til jenta mi er litt større også lurer hun på hva jeg jobber med.og hva skal jeg si til de andre foreldrene når de spør..hva jobber du med?

Fortsetter under...

Jeg har gått i behandling i åres vis.Er redd for å si for mye om hvordan jeg har det.skal jo takle alt når man har barn.Jeg får vel si i fra til fastlegen.Kanskje kognitiv terapi hadde vært noe.Føler meg så ensom og isolert og sliten hele tiden.Føler meg som en 80 åring..Selv om jeg bare er 32.

Er bare så dritt lei psykiatrien.Å stakars lille deg hva skal vi hjelep deg med..æsj.hater det.blir ikke bedre av å fly i behandling heller.hater livet mitt på mange måter.men føler det er trygt å godt sånn som jeg har det på en måte.har blitt mobba opp gjennom .skole og jobb.har blitt redd for å leve.r

Huff dette høres jo faktisk forferdelig ut.

Først: du må faktisk fortelle terapeuten hvordan du har det, ellers kaster du jo bare bort tiden din.

 

Men hva gjør du og datteren din på ettermiddag da? Og i helgene? Sitter dere bare inne? Treffer dere andre mennesker?

Jeg sier ikke dette for å være slem, men hvis dette fortsetter så kommer jo datteren din til å bli skikkelig skadelidende. Å vokse opp i ett hjem med psykisk syk mor som kun isolerer seg er oppskriften på en ganske kjiip barndom:-(

 

Hei

 

Jeg er en jente på 26år som har sosialfobi. Og så har jeg gått på forskjellig antidepressiva. Er ofte hos legen. Godt å få pratet ut. Men så har hat sagt til meg at han ikke har opplevd flere som bare sitter inne. Synes det er veldig rart, det må da være flere av oss?

 

Det aller kjipeste synes jeg er at familien ikke spør hvordan jeg har det. Jeg har forresten ingen venner, de trekker seg unna sakte, har aldri skjønt hvorfor det ikke kan si hva som er greie med å stikke av.

 

Har du noen i familien du kan snakket med, eller bare være sammen med?

 

Håper det hjelper at det er flere i samme situasjon.

 

Ha en fin dag!

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...