MK73

[MariCeline31]

Hvordan går det med deg? Skjønner at du har det fryktelig tøfft for tiden!!! Kanskje du burde sykmeldt deg fullt? For en periode, så du kan ta det helt med ro? Jeg fikk kraftige blødninger i uke9 forrige svangerskap. Det sa splæsj da jeg sto naken på badet! Det var en kraftig blødning. Aldri opplevd maken. Jeg verket masse og var helt sikker på at dette var nok en abort. Husker at jeg tok smertestillende og la meg tidlig den kvelden. Og jeg hadde aldri tatt den tabletten om jeg ikke var sikker på at dette ville gå galt. Med så mye blod og smerte måtte det jo kun bety at det var slutten!!

 

Men lillegutt kjempet seg gjennom dette også. Men jeg slet med småblødninger lenge, og jeg var helt sykmelt i to måneder nesten.

 

Ta hensyn til deg selv. Du skal leve også.

 

Ellers må jeg bare takke for at du er så flink til å svare!!! Har du helsefaglig bakgrunn? Syns alltid du svarer så reflektert og godt- tusen takk! Jeg er her inne i rykk og napp, akkurat som jeg er på forum for Habituell abort. Trenger en pause fra forumene i ny og ne, for jeg går sånn opp i dette her at jeg tenker på graviditet og baby hele døgnet til tider. Fryktelig slitsomt! Regner med alle her vet hva jeg snakker om:-)

 

Tenker på deg, og krysser fingrene for at det endelig er din tur!! Ville fått fremskyndet den timen din, så du forhåpentligvis kan roe deg. Er det for tidlig å se hjerteaksjon nå? Vet ikke hvor langt du er på vei?

 

Lykke til:-)

 

Mia82

[MK73]

Så trivelig at du roper på meg :-)

 

Ja, det er ikke helt enkelt. Hadde to dårlige dager torsdag og fredag, med mer blødning og mensaktige smerter (ikke murringer, men smerter). Igår og idag har jeg tatt det mer med ro, og da har heldigvis blødningene vært tilbake på "normalt" nivå (slik det har vært hele tiden) og smertene er erstattet av de murringene/stikningene jeg også har hatt mesteparten av tiden.

 

Så godt å høre at det gikk bra med det den gangen - det må ha vært skrekkelig skremmende, men noen ganger er det heldigvis utolig hvor godt det går. Jeg har tidligere dessverre vært i andre enden av skalaen - ting har sett fint ut og gått galt likevel. Jeg har mistet 9, 10 og 12 uker på vei før (etter å ha sett hjerteaksjon hos alle tre fostrene), også etter at legene sa "dette blir det barn av", og kjenner at jeg ikke helt har troen på dette - men jeg har absolutt håp!

 

Skal ringe klinikken min imorgen og høre hva de anbefaler, så får vi tar det derfra. Tusen takk for gode ønsker og omtanke. Det er for tidlig for UL enda. I følge klinikken min er jeg 5+5, i følge min egen telling er jeg 5+3, så det er noen dager enda, kanskje en uke+ før det er noen vits i UL - har jo heller ikke lyst til å ta det for tidlig å bli skremt fordi de ikke finner et bankende hjerte som er der noen dager senere...

 

Godt å høre at svarene mine blir satt pris på :-) Jeg studerte førsteårs medisin for mange år siden, men gikk i en annen retning etter det. Jeg er utdannet sivilingeniør, men er interessert i realfag generelt, også i medisin - og så lærer man mye etter mange år i dette "gamet" da. Da tenker jeg at det går an å dele litt av den kunnskapen hvis det kan gjøre det lettere for andre. Dessuten virker det ofte som om litt logikk og rasjonell tilnærming kan hjelpe når vi mennesker "skrur" oss fullstendig opp i fistel, som vi gjør innimellom, spesielt når det blir en salig blanding med håp, engstelse, redsel, smerte, usikkerhet, forvirring og mye annet rart...

 

Vi får se hvordan det går, jeg prøver å ta det en dag om gangen.Takk for godordene!