forferdelig å ha det sånn..

[Hurrameirundt]

lillejenta mi er 9 dager i dag- og jeg klarer ikke tenke på annet enn at jeg ikke duger som mor og at jeg skulle tenkt meg mer om før jeg fikk henne. Hele graviditeten var fin og det eneste jeg grudde meg masse til var fødselen- altoppslukende, så alle negative tanker gikk kun til fødselen, ikke ett sekund lengre. Jeg antok vel at alt etter fødselen skulle bli bare herlig. Som alle sier at det blir. Istedet tenker jeg at jeg har gjort mitt livs feil. Henger en tung svart sky over meg. Som alle andre jeg har sett skrevet her inne- fortell meg at det går over..

[Ikkesåallerværst]

Hei! Det blir bedre! Viktig at du finner noen å prate med om de tabu følelsene, feks helsesøster. Du er absolutt ikke alene om å ønske deg ut av hele barneprosjektet og lure på hvorfor i granskauen du på død og liv skulle ha denne ungen. Prøv å få litt fri (gå ut uten baby, sov i et annet rom el.l.). Prøv å finne noe du liker å gjøre med barnet, eller noe du liker litt, også dyrker du det. For meg var det babymasasje og å ta på søte klær.. Det andre forsøker du å ofte lempe over på svigermor og mormor hvis du har.. Hvis du orker, så forsøk bæresjal, slik at du bærer babyen inntil deg mye. Dette styrker tilknytningen mellom dere uten at du trenger tenke så mye på hva du gjør, dessuten er det godt for baby (obs, noen unger hater det..). Babyen foretrekker deg instinktivt, bare fordi du er deg, mamman, du trenger ikke gjøre særlig for det! Skal MYE til for å være dårlig mamma i ukene fremover. Du er nok ikke så aller værst, skjønner du

[Hurrameirundt]

takk for tilbakemelding.. tror nok at mye av mitt problem skyldes at jeg sliter med amminga, det gjør så vondt, og jeg kan ikke for mitt bare liv få endret grepet til ungen, skal ha helsesøster hjem snart, men klarer ikke se at noe råd skal hjelpe- hver dag blir sprekkene i vorta dypere og mer røde. Griner meg gjennom hver nattemating. Ingen fortalte meg at det kunne bli slik. Dette er for jævlig tungt.