Ville du turt å bli sammen med en psykisk syk, og gjøre h*n til stefar/mor til dine barn?

[Anonym bruker]

Hva tenker dere om det?

For min del ville jeg nok tenkt meg grundig om. Vet ikke om jeg hadde turt. Har en venninne som har et barn fra før, og nå har hun møtt en mann som ifølge henne selv sliter med en del saker og at han har en diagnose. Hun har ikke sagt noe om hvilken diagnose.

Tror jeg ville vært veldig skeptisk. Men kan jo ikke si noe til venninna mi heller.

[Anonym bruker]

Det kommer jo HELT ann på hvordan syk.. Det er jo forskjell på å ha schizofreni eller "bare" sosial angst feks.. Mange psykisk syke er flotte velfungerende mennesker, som jeg ikke hadde tenkt to ganger på å innlede et forhold med..

[Anonym bruker]

Nei. Abosolutt nei!

 

Har vokst opp med en psykisk syk mamma og selv om jeg vet at det fins ulike grader så ville jeg aldri tatt sjansen på det.

[Anonym bruker]

Tror jeg ville sett det an, en blir sammen med mennesket og ikke "diagnosen". En kan være psykisk frisk og en drittsekk på lik linje med syk, men fantastisk forelder;)

[Anonym bruker]

Nei aldri igjen, har lært en ting kjærlighet overvinner ikke alt

[Cat.68]

Det kommer jo veldig an på hva slags diagnose det er, og hvor mye den innvirker på livet til vedkommende, og hvor godt regulert den måtte være med medisiner osv. Med andre ord, det kommer an på.

[Anonym bruker]

Nei!

 

 

[Anonym bruker]

Ekstra vanskelig blir det vel når man har barn fra før. Man kan fort føle seg dradd mellom det barnet man har fra før og de ekstra behovene til kjæresten.

[Teline]

Etter en veldig dårlig erfaring må jeg innrømme at jeg hadde vært veldig skeptisk. Sannsynligvis ville jeg ikke det.

[Anonym bruker]

Nei

[Anonym bruker]

Nei det hadde jeg ikke gjort, uansett hvor forelsket eller mildt han hadde påstått det hadde vært. Jeg har vært samboer og har barn med en mann som er psykisk syk, jeg viste han hadde slitt mange år før jeg traff han. Men at det skulle bli slik 4 år etter kunne jeg aldri drømt om.

Han har ikke lov å ha ungene alene nå 5 år etter jeg flyttet fra han, ungene har måtte på hjelp av BUP. Og har hjelpeaparatet klart når det trengs igjen. "heldisvis" så var de såpass små, men de får hatt med seg alt for mye de ikke skulle fått med seg. Livet blir ikke helt normalt, de merker at pappan er syk. Ikke helt normalt at pappa ikke kan ha de selv, slik som alle andre har.

[Anonym bruker]

NEI!

 

Jeg er voksen og har jobbet mange år med diverse mennesker med diagnoser. ALDRI hadde jeg gått inn i et slikt forhold med åpne øyne. Ikke om jeg var uten barn heller!

[Anonym bruker]

Nei, selvfølgelig ikke.

 

Hadde jeg gjort det ville jeg vært psykisk ustabil selv.

[Tante Blås Squaw]

Nei takk.

 

Jeg har mine psykiske skavanker selv, og det får jaggu holde.

[Anonym bruker]

Nei takk. Jeg har selv litt psykisk, og hvis mannen min også hadde så hadde det nok ikke gått så bra.