Dere som ikke hadde planlagt barn, ble dere glade når dere ble gravide?

[gledebarnet2]

For meg har det gått opp og ned...

[♥bebi♥]

Mitt forige svangerskap kom veldig brått på, absolutt ikke planlagt, akkurat blitt sammen med han som skulle bli pappa og jeg var midt i russetia.. Så man kan jo si det sånn at det kom som et sjokk, mildt sagt:p Men, det var ingen tvil om at jeg skulle mamma og etterhvert som det begynte å gå opp for meg, gledet jeg meg bare mer og mer:)

 

Gratulerer til deg og masse lykke til!

 

 

[www.sovehjerte.no]

Ja, men det tok tid før jeg begynte å glede meg skikkelig.. tror det var i uke 24 faktisk... Men det gikk mye opp og ned hos meg og. Nå sparker hun så mye og alt rundt ordner seg økonomisk (noe som var grunnen til uroen...) at jeg gleder meg kjempemasse!

[S+C - KS 27.05.11]

Jada, jeg ble glad etter en stund, men det var et veldig upassende tidspunkt.Og vi hadde jo planlagt flere barn, for all del, bare ikke akkurat nå.

Vi brukte ganske lang tid på forrigemann, så trodde helt ærlig ikke at det skulle gå an at dette skjedde uten at det var planlagt. Jeg hadde nettopp fått ny jobb, fast jobb heldigvis. Det var det jeg syns var verst, pinlig å si til sjefen etter bare et par uker, samt at det ødela planen sjefen og jeg hadde lagt for arbeidet mitt i noen år fremover. Men hun tok det pent og ble veldig glad på mine vegne altså. Og godt var det, for jeg var jo ikke glad i starten. Og ikke nok med det, så ble jeg ekstremt kvalm fra uke 7, og har vært mer eller mindre sykemeldt siden november. Føler meg fortsatt ny på arbeidsplassen fordi jeg har vært der så lite og nå jobber bare deltid pga fortsatt sykemeldt pga kvalme. Kjipt.

Men nå er jeg ikke så ekstremt kvalm lenger, magen vokser, bebisen sparker og jeg begynner å glede meg masse. Er ca 25 uker nå, og gleden over dette begynte å komme for et par uker siden bare.

 

[gledebarnet2]

Gleder meg faktisk til sparkene, slik at jeg føler meg gravid...

[Jente2008,Jente2011]

for og være ærlig, så ble jeg ikke glad. jeg er 19 år, har en på 2.5, er student, bf hadde ikke jobb ettersom han skulle i millitæret(han slapp millitæret og har jobb nå

 

men tok ikke lange tiden før vi begynte og glede oss Vi måtte bare begynne og se løsninger

[firebarnsmum]

Ikke med det samme, nei. Barn nummer tre var heller ikke planlagt, men lettere å akseptere. Nå venter vi nummer fire, også uplanlagt i utgangspunktet. Men etter noen uker så kom forventningen og vi gledet oss masse til å bli foreldre igjen. Dessverre endte den graviditeten i MA etter 10 uker. Men da var vi så innstilte på å få en til at vi like godt begynte å prøve på å få en til:)) Nå er vi gravide igjen, og nå må vi vel nesten kalle det planlagt - og vi gleder oss som sagt masse:))

[sonnenschein]

Hei!

Jeg er uplanlagt gravid med nummer 3. Det var litt av et sjokk for både mannen min og meg. Vi brukte litt tid på å venne oss til tanken, men etter 1-2 uker kom gleden. Jeg tror raskere for mannen min enn for meg. Nå er det bare herlig at magen vokser og at jeg kjenner liv <3

[løveprinsen <3]

Vært glad fra 1. dag jeg. Ikke planlagt, men ønsket:)

[SuperMoM <3]

1,2 og 3. svangerskap ble jeg glad for med en gang

Skal sies jeg mista nr.2 der da..

 

Nå denne gangen så ble det veldig delte følelser.

Spesielt siden jeg gikk på pillen og jeg i grunnen hadde bestemt meg for at jeg ikke ville ha flere barn.

Sambo og jeg mente også at det var for tidlig da vi ble sammen 20.Mars i fjor og flytta først sammen 1.August i fjor.

 

Vurderte abort,men bestemte oss for å beholde.

Nå venter vi tvillinger i juni

[gledebarnet2]

Vi hadde veldig lyst fordi vi mistet for 1 år siden. Om sommeren når vi "jobbet med saken"ble det ikke noe av, da gikk jeg videre i karrieren min og var midt opp i å finne drømmejobben...

Så klart skjer det når man minst venter det, akkurat som med menn og jobb...og seff ble jeg liksom glad og samtidig datt hele verden sammen fordi jeg hadde så store planer som må utsettes og kanskje aldri vil realiseres...

Nå gler jg meg til å få barnet, har livet ON HOLD på måte, venter til begynnelsen av august...og håper at jeg kan starte livet da...

[Moonfreckle]

 

Jeg ble ganske paff nå sist...

Det var overhodet ikke planlagt, men et resultat av en meget flyktig, for ikke å si tilfeldig affære.

Jeg var (er) 38 år, singel og uten fast arbeid. Hadde endelig begynt å få så store barn at jeg kunne begynne å tenke mer på meg selv igjen.

Frihet til å feks gå på kino, uten å skaffe barnevakt. Eller finne meg en jobb som ikke var like avhengig av å slutte senest klokken fire. Slikt noe.

Masse tanker som meldte seg, gitt....

 

Men nå gleder jeg meg masse!!

 

[Alida*Englebarn]

Hei!

Hvordan går det med deg "Moonfreckle"? Fint å høre at du gleder deg masse, det gjør omsider jeg også:-) Hvordan løser det seg med økonomien når du ikke har fast jobb, som jeg har forstått det holder det å ha jobbet 6 av de 10 siste mnd før fødsel, stemmer dette? Masse lykke til iallfall:-)

[Moonfreckle]

Hei Alida.

 

Jeg tro det et stemmer at det holder med 6 mndr.

Jeg har vært i tiltak gjennom nav hele siste året, så jeg har heldigvis opparbeidet rett til foreldrepenger. Usikker på hvor mye dette blir i måneden, men tror faktisk ikke det blir så verst.

Men det er jo for en veldig begrenset periode...

Skulle egentlig ut i praksis denne måneden, med sikte på fast jobb etterhvert, men det var ikke så mye vits å begynne på det akkurat nå.

 

Så jeg blir vel avhengig av overgangsstønad en stund, men målet er såklart fortsatt å komme ut i skikkelig arbeid.

Eventuelt at jeg bruker tiden som kommer til å utvikle bedriften min videre, slik at den kanskje kan bli et fullverdig levebrød etterhvert...

(Jeg driver med gjenbruk, re-design og kunst)

 

 

[Alida*Englebarn]

Så spennende:-) Det høres lovende ut:-) Det er rat at det topper seg eller at alt kommer på en dag. Selv har jeg opparbeidet meg foreldrepenger i midten av april, men har arbeidskontrakt til ut denne mnd. Håper det lar seg gjøre å få dratt perioden ut litt lenger:-O Skal i forhandlinger nå og det er en liten ekstra tyngde. Iallfall kan jeg jobbe en tid på siden av det jeg gjør til vanlig i bedriften. Det er litt kjedelig. J\Hvor mye er overgangsstønaden på? Har ingen peiling på slikt. Jeg krysser fingrene og tror og håper på beste løsning:-)))

[Moonfreckle]

Jeg har ikke full oversikt enda, men ifølge NAV sine sider er full overgangsstøndad på kroner 12 607,. pr måned.

Altså ikke den største summen, men omtrent det samme som jeg har hatt utbetalt i dette siste året.

Men med foreldrepengene, vil beløpet være betraktelig høyere i en periode.

 

Det ordner seg nok uansett, jeg er vant til å leve med minimal inntekt, både nå som trygdet og når jeg har vært i jobb.

Så jeg er ikke bekymret.

 

Jeg hadde forresten nesten tenkt å svare deg i multikulturell-tråden din, men så fant jeg ut at mitt barns gener ikke var sorte nok.

 

 

 

 

[Tauriel]

alt startet med panikk, gråt og sorg... fikk ganske sjokk, og måtte bruke en tid på å forsone meg med dette...

 

helt ærligt det jeg gleder meg til er å få ungen og få det overstått. men det har ikke med at ungen er uønsket, det er den ikke så sånnsett gleder jeg meg nå... men har gått syk siden november, og hvergang jeg føler meg bedre og tar i et tak for å komme meg blir jeg akutt dårlig eller bare veldig dårlig (har bla vært 3 ganger på akutten, 2 ganger hentet av ambulanse hjemme, og en gang på legevakten pga jeg klarte rett og slett ikke å komme meg dit selv, og jeg bor 5-10 min gangan unna sykehuset i løpet av ca 8 dager, går greit nå) har blitt vanvittig dårlig pga graviditeten så gleden min er rett og slett og komme over denne delen og bli frisk. føler meg litt slem og si det men slik er det bare...

 

går veldig opp og ned i glede og sorg, ble slutt me typen også oppi det hele. har litt bekymring for det økonomiske, hvordan takle hverdagen som alenemor og om jeg i det hele tatt takler det og skal være mor. har go støtte fra min familie også

 

men sånn alt i alt så ligger gleden i bunnen for å skal ha barn, har til og med bestemt meg for navn