Noen som har råd og tips til meg?

[Anonym bruker]

Er samboer med verdens snilleste og flotteste mann. Vi har vært sammen i to år. Han har et barn fra tidligere og jeg har tre. Vi har annahver uke med alle barna boende hos oss. Nå venter vi en liten gutt i juni. Så kommer vi til "problemet". Han er jo blitt glad i mine barn og jeg i hannes datter. Men,hver gang han drar ut av huset så er det hyling og skriking fra hans datter. Hun vil ikke være her,hun vil være med dit han skal,hun vil til mammaen,osv. Løper etter og tviholder i pappaen når han går ut av døra. Dette har blitt verre og verre i det siste. Hun hulker og har det helt forferdelig. Også pappaen som drar og jeg som ska være alene med henne og de andre barna har det jo heller ikke greit da.. Så hva gjør jeg? Som sagt,det blir verre for hver gang han drar ut av døra. Føler meg som en dårlig mor,stemor og kjæreste. Aner ikke hvordan jeg skal håndtere dette lenger.. Blir oppgitt og lei meg av dette.. Nå skal det også sies at det går jo over rimelig fort når pappaen er dratt. Må vel også nevne at hun begynne på skolen til høsten.

 

 

[Anonym bruker]

La henne være med? Så får du litt alenetid med dine, og han får alenetid med sin....

Så lenge han ikke skal på jobb eller andre ting han ikke kan ha med unger på. Ellers kan han jo forsøke å legge andre slike ting til de ukene han ikke har samvær, uten at siste alternativ er en galei man ukritisk bør legge ut på.

 

Skal ha bare på butikken eller innom naboen kan han jo ta henne med :-)

[Anonym bruker]

Prøver meg igjen....

La henne være med :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar og for tips. :-) Hun får jo så klart bli med når det passer. Kunne jo ha dratt litt mer ut av huset sammen med henne alene,for det er han egentlig ganske dårlig på. Er som regel jeg som tar med alle ut hvis vi skal noe. Han er jo veldig redd for forskjellsbehandling osv. Men når han skal på jobb eller til naboen eller butikken eller uansett og MÅ være alene,så er hylingen igang. :-( Jeg føler at det er jeg som gjør noe galt... Får ikke noe særlig forståelse hos samboer heller,det skal liksom ikke snakkes om. :-( Han sier at vi bare må gjøre som de gjør i bhg. Ta henne fysisk og holde henne fast. Jeg er jo ikke noe fan av det her hjemme da. Huff... ble langt og knotete dette. Er bare lei og frustrert.

[puskiluska]

Hei, Først vil jeg si at dette helt sikkert ikke har noenting med deg å gjøre!

 

Jeg jeg tipper lille frøkna er usikker på hvilken rolle hun kommer til å få når det kommer en ny baby i hus. Kanskje hun er redd for å miste pappaen sin og at hun ikke vil bety like mye for han når det kommer en ny baby i hus. Mitt beste tips er at du og samboeren din setter dere ned med henne og snakker litt om dette. Min datter var i samme situasjon når hun var fem år. Hennes reaksjon var mer rettet mot stefar og en utrygghet i forhold til om han nå kom til å bli mere glad i sitt nye "ekte" barn enn i henne. (han hadde ingen barn fra før) Dine barn har jo på en måte en allianse i at de er tre, mens hun har jo så langt kun hatt pappaen sin. Det tok litt tid før vi skjønte hvorfor frøkna vår hadde en atferdsendring, men når det begynte å ane oss, sa vi følgende til henne:

 

"Her i vår hus så er det en mamma og en pappa. Vi er mammaen og pappaen til alle barna som bor i dette huset og er like glade i alle sammen. Det at du også har en annen pappa og at den nye babyen ikke har det, forandrer ingenting. Når du er her hos oss så er du like mye datteren til pappaen i dette huset som du er datteren til mammaen i dette huset."

 

I tillegg så fortalte vi henne at noen barn må bo i fosterfamilier og forklarte litt rundt dette. Så sa vi at dersom vi en dag kom til å få et fosterbarn i vårt hjem så kom vi to voksne til å være like mye mamma og pappa til det barnet og være like glad i det barnet som i alle andre barn som bodde sammen med oss. Vi var alle tre helt enige om at det ville jo være fryktelig urettferdig dersom vi skulle være mere glad i ett barn enn i ett annet:-) (Vi valgte denne vinklingen istedet for å snakke om biologi osv. da hun var litt for liten til å kunne forstå dette.)

 

Vi snakket også om hvor stort hjertet kan være og gav eksempler med hennes venner. At hun jo hadde stor nok plass til å være glad i mange forskjellige venner og ikke bare 1.

 

Effekten av denne samtalen var enorm, vi kunne nærmes se at skuldrene senket seg på veslefrøkna. Hun ble igjen trygg på at vi begge alltid vil være glad i henne og hun begynte faktisk etterhvert å kalle min samboer for pappa. (det gjør hun fortsatt!)

 

Det er ikke sikkert jeg har rett i at det er dette som plager frøkna hos dere, men en slik samtale vil jo ikke skade uansett så dere kan jo prøve. Hvis det er noe annet som plager henne, så er min erfaring at den dagen dere treffer spiker i forhold til å hjelpe henne med å sette ord på følelsene sine så vil ting endre seg til det bedre! Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk for svar. Det går opp for meg nå at det antageligvis er dette hun reagerer på. At hun faktisk må dele pappaen sin snart. Som du sier de andre har jo delt på meg lenge. Tror jammen vi skal prøve å ta en sånn samtale med henne og se om det kan hjelpe. Må takke igjen for svar. Godt noen der ute kan hjelpe en "stemor" i nød.

[puskiluska]

Bare hyggelig! Håper det vil hjelpe. Som sagt tok det lang tid før vi skjønte hva det var for noe med snuppa vår, det går jo så mange rare tanker gjennom hodet når ting plutselig blir veldig anderledes. Det var svigerinnen min som sa til meg at "du må prøve å sette ord på hennes følelser for henne, da vil du se at skudrene senker seg" Så begynte vi å tenke for å finne ut - hva føler hun - og da var veien ganske kort til å skjønne hva det dreide seg om. Etter at lillebror kom passet vi litt ekstra godt på at hun fikk bekreftelse på at det vi hadde sagt faktisk stemte og jeg kan faktisk ikke til dags dato komme på en eneste anledning hvor hun har vært sjalu! Utrolig deilig!