Hvorfor så sinte om en mann med glede forsørger sin dame?

[Anonym bruker]

Enkelte damer ser jo rødt. Og går nesten å håper på at disse damene blir dumpet så de kan le en ond latter.

Er ikke dette en privatsak om familieøkonomien er bra nok til å ordne det slik?

Hvofor så sinte??

 

[Anonym bruker]

Jeg er overhodet ikke sint (eller opptatt av temaet egentlig) - men må bare inn for å kommentere at de færreste forhold varer og man skylder seg sjøl å kunne forsørge seg.

[Anonym bruker]

Enkelte menn har en ufortjent høy lønn. Det er skadelig for samfunnsøkonomien.

[Anonym bruker]

Jeg blir ikke sint, bare litt trist. Og når man nesten daglig leser innlegg ala "vi skal skilles, jeg har ikke jobbet på mange år fordi jeg har blitt forsørget av mannen. hva gjør jeg nå og hva har jeg krav på?" så blir jeg noe irritert og tenker: "jaja, til pass til den som er så dum å ikke jobbe og som ikke klarer å forsørge seg selv".

[Anonym bruker]

Hvem er så sint?

[Anonym bruker]

Det lurer jeg også på. Tror det er en del misunnelse. Dessuten er det ikke å bli forsørget. Man er en familie og familien finner sammen ut hvordan de skal ordne familielivet. Man bør imidlertid være litt smart, f.eks. ha privat pensjonssparing til den som er hjemmeværende og sørge for at begge står som eier av de viktigste tingene, spesielt huset.

Ja, mange forhold tar slutt, men det er vel så mange som ikke gjør det. Det får være opp til hver enkelt hva de vil prioritere i livet sitt. Jeg synes det er flott at så mange velger å ha mer tid med barna sine og synes det er skremmende hvor mange som insisterer på å jobbe så mye at barn må være 8-9-10 timer i barnehage hver enste dag. Jeg er glad jeg slipper å sitte som 90-åring og tenke at jeg jobbet vekk store deler av mine barns barndom.

[Anonym bruker]

herregud, hvis dere damer hadde hatt menn i topplederstillinger eller har hatt en pappa som har vært/er i en så hadde dere skjønt at det nesten ikke lar seg gjøre at begge jobber fullt. Det er sånn at den som drar inn minst, da tar seg av hus, barn og hjem for en periode, evt jobber deltid ved siden av.

[Anonym bruker]

Er man dum hvis man ikke jobber, men velger å være hjemme med barna?

[Anonym bruker]

helt enig. Dessuten kommer jeg fra en såpass velstående familie at jeg strengt tatt ikke trenger å tenke på pensjonen i det hele tatt. Jeg velger selv og være hjemme og ta meg av hus, hund og barn. Mannen drar inn mer i året enn jeg noensinne hadde klart. Vi trives med ordningen:)

[Anonym bruker]

Jeg blir ikke sint, men kunne ikke tenke meg å bli forsørget uansett hvor mange millioner mannen eller pappaen min tjente - jeg vil da klare meg selv!? Jeg er ingen lerkefugl og trenger ikke å forsørges, takk!

 

Det er mulig noen greier å fylle livet med mening ved å gå hjemme og stelle for mann og barn. Det greier ikke jeg. Jeg må føle at jeg gjør noe nyttig utover min egen lille familiesfære og er en del av samfunnet. Jeg jobber faktisk ikke primært for å tjene penger men fordi jeg elsker jobben min. Om jeg så hadde vunnet 50 mill i Vikinglotto hadde jeg ikke slutta å jobbe.

 

Det som provoserer meg er at en del av de som bare går hjemme presenterer seg selv som så himla priviligerte samtidig som de "ofrer" seg for familiens og ikke minst for barnas beste. Underforstått - alle som jobber mer enn 50% er dårlige mødre som bare tenker på seg selv.

 

Jeg synes ikke dere er priviligerte, jeg kunne aldri tenkt meg å gå hjemme. Friske oppegående kvinner som forblir hjemmefruer i årevis bare fordi de har økonomisk mulighet til det anser jeg som snyltere. Dere snylter på mannen som må jobbe enda mer for å forsørge hele familien og dere snylter på samfunnet fordi dere verken bidrar med skatt eller arbeidsinnsats. Vi må importere arbeidskraft fra Sverige, Polen og Filippinene for at dere skal kunne vimse rundt og gjøre ingenting.

[.Ann.]

å ha god tid å bruke på hjem, familie og hobbyer, og overskudd til mann og barn høres ut som en drøm. jeg ser lett for meg at jeg kunne trivdes i den settingen.

 

men jeg ser også problemer: for det første at det hadde blitt en skjev maktfordeling, der jeg hadde gjort meg avhengig av et annet menneske for å leve det livet jeg var vandt til.

jeg hadde nok følt meg utrygg i forhold til at jeg levde "på nåde" i forhold til mannen min, han hadde sittet med de sterkeste korta om det ble problemer i forholdet, og jeg hadde vært den store taperen i et evt samlivsbrudd. på den måten kan jeg ikke se at vi hadde vært likeverdige i et forhold.

mulig at det funker for mange, mulig at det hadde funka med den rette mannen. ikke vet jeg. men slik ser jeg på det i dag i alle fali.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min er en enhet. Vi bidrar på hver vår måte, men tilsammen bidrar vi begge 100 % både i familielivet og til samfunnet.

 

Jeg ser på det som at jeg sitter på de sterkeste korta om vi skulle bli skilt. Jeg får halvparten av alle verdier, jeg får hovedomsorgen for barna, jeg får barnebidrag, jeg får støtte fra familien min, jeg får bedre pensjon enn jeg ville fått med å jobbe hele livet uten inntektene til mannen min. Jeg har en utdannelse som vil gi meg jobb på dagen om det skulle bli akutt behov for det.

 

Mannen kommer nok til å slite mer. Han ser barna mindre, må gjøre innkjøp, styre husholdningen, vaske klær og lage mat, betale regninger, styre privaøkonomien. Han vil også få lite fleksibilitet med tanke på at han må ha barna annen hver helg og en dag i uka. Dette vil nok gå veldig mye utover jobben hans. Eneste forskjellen for meg er at jeg blir alene om utgiftene, men penger til det har jeg minst til barna er voksne.

 

Men det beste er at jeg sitter igjen med god samvittighet for barna mine. Ingen tidsklemme eller anger på at jeg kastet bort mine barns barndomsår med prøve å henge med resten av saueflokken. Altså de som skal prestere 100 % på hvert område i livet og sliter helsa av seg. De fleste kvinner kommer altid til kort fordi det faktisk er umulig å strekke til på så mange områder for ett menneske alene.