Forventer mange foreldre for mye av barna sine når de er så små?

[Anonym bruker]

Jeg har en datter på 13 måneder, og jeg har hele veien prøvd å ta veldig hensyn til barnet mitt sine nivå i utviklingen.

Jeg undrer meg til stadighet over at andre mødre og fedre ser ut til å forvente utrolig mye av de små barna sine. Stemmer dette? Eller er det bare innbildning fra min side?

 

Hva forventer du at barnet ditt skal forstå?

Forventer du feks av ettåringen din at h*n skal forstå at h*n ikke skal grise med maten? Eller anerkjenner dere at det å grise med maten i denne alderen er en måte å bli kjent med konsistenser, lære seg å putte i munnen selv, føle temperaturer og teksturer?

 

Her i huset lar vi barnet grise så mye det vil med maten enn så lenge. Det er mat både i ansikt, hår, på klær og på gulv når vi er ferdige. Men jeg har en unge som elsker å sitte ved bordet med oss voksne, og som nyter å spise, og spiser stort sett alt så lenge h'n får muligheten til å spise selv.

 

Det samme lurer jeg også på når det gjelder grensesetting på andre områder. Feks spising på leker. Der ser jeg en del tar bort lekene fra barnet om de spises på. Dette syns jeg blir feil jeg. Smakssansen er er viktig måte for barna å ta inn informasjon på. De ser, føler, lukter og smaker for å bli kjent med verden rundt seg. Da får det heller være at en del bøker blir frynsete i kantene, og duploen blir siklete.

 

Er det sånn at vi til tider forventer for mye av de små? Eller tror dere det er lurt å starte allerede nå med å være restriktiv på disse områdene?

 

Hva tenker dere feks om det å nekte barnet frukt etter middagen om middagen ikke faller i smak i denne alderen? Lar dere barnet få frukt eller noe annet å spise? Eller tenker dere at barnet allerede nå bør lære seg sammenhengen mellom å spise opp, og det å få "dessert"?

[Kamomilla80]

Hei,

 

Jeg synes spørsmålene dine virker noe ledende her; det er tydelig hva du mener er rett og du åpner ikke mye for alternative svar! Imidlertid ser jeg at vi gjør mye det samme som deg. Barnet mitt (14 mnd) får styre med maten selv (innen rimelighetens grenser selvsagt!), kna og kjenne og spise selv, og ikke minst herje så mye han vil med lekene sine. De lekene som ikke er trygge å sutte på får han heller ikke leke med, enn så lenge. Og bøker med tynne ark ser vi bare i sammen. Jeg har heller ikke følelsen av at mange forventer så mye annet av de som er helt små, må jeg innrømme.

 

Men det med dessert etter middagen har jeg også lurt på. Nå spiser min sønn godt, stort sett, men det er ikke alltid han spiser opp alt, men jeg pleier likevel å tilby fruktmos eller frukt til dessert, uansett. Jeg tenker som så at så lenge det er vi voksne som styrer porsjonene, kan vi heller ikke tvinge ham til å spise opp (det er annerledes om han selv ber om to poteter for så å spise en halv!). Det synes jeg er et viktig prinsipp. Og jeg vil ikke tvinge ham til å spise, men jeg vil gjerne at han skal ha smakt på alt før han evt takker nei (eller rister på hodet og skriker NÆÆÆ! som er hans måte å gjøre det på..). På den annen side er dette mitt første barn, og for alt jeg vet kan det hende jeg ber om bråk, hva vet jeg - kanskje han blir kresen og bortskjemt?

[Anonym bruker]

Hehe, du har nok rett i at jeg var ganske ledende i innlegget mitt ja.

Det var vanskelig å skrive det annerledes engentlig, for jeg fremmer vel egentlig min mening om saken, og lurer på hva andre mener om det samme.

 

Jeg undrer meg bare over at det tilsynelatende finnes en god del foreldre der ute som mener barnet skal forstå mye mer enn det har forutsetninger for i så ung alder som dette.

 

Jeg har også tenkt tanken om barnet mitt blir kresent og bortskjemt. Men foreløpig tilbyr jeg annen man jeg vet barnet liker, om det er slik at det første jeg tilbyr ikke faller i smak. Det er foreløpig ikke noe problem siden barnet tydeligvis er ganske altetende.

 

Jeg krever heller ikke at barnet spiser opp alt. Både pga de årsakene du nevner, men også fordi jeg tror ikke barnet har forutsetninger for å forstå sammenhengen mellom det å spise opp maten sin, og det å få frukt/ "dessert", eller noe annet foreldrene vet barnet liker.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg i at mange foreldre forventer utrolig mye av barna sine når de er små. Bla at de skal forstå- og respekter hva som er lov og ikke, at de selv skal skjønne.- og lære av konsekvenser (foreksempel synet svigermor det var helt greit å la dåtteren vår på 14 mnd leke med en brosje med skarp nål på. 'Da lærer hun seg at hun kan stikke seg, da'. Hallo!), at de skal sitte fint, spise fint og oppføre seg 'ordentlig'. Dessuten tror jeg mange stiller krav som barna vanskelig kan leve opp til ang søvn, fordi de føler at 'alle andre' barn på en gitt alder kan sovne alene i rommet, sove natten igjennom, sovne selv uten gråt osv. Men vi er alle forskjellige og har forskjellige behov, og om en ettåring trenger litt nærhet for å finne roen om kvelden så er vel ikke det rart. Det er jo mange av oss voksene som sliter med å sovne om ikke kjæresten holder rundt oss eller hunden ligger i fotenden, hvordan kan vi forvende så mye mer av små barn, som ikke engang er sikker på at mamma fremdeles eksisterer når hun går ut av rommet?

 

Både jenta mi og de to jeg er dagmamma for får gjerne både to og tre alternativer om de ikke vil ha lunsjen. Men de får selvfølgelig bare 'ordentlig' mat å velge mellom, feks brød, grøt og grønnsaker, de før ikke boller om de ikke vil spise, altså. Men jeg tenker at selv hadde jeg blitt rimlig lei dersom ande skulle bestemme hva jeg skulle spise til hvert eneste måltid. Når de blir større kan de si hva de vil ha, men enn så lenge ser jeg ikke noe problem med at de får kose seg med mye forskjellig mat. Alle tre er veldig glad i nye smaker, selv om de helt tydlig har forskjellige preferanser.

[Anonym bruker]

Generelt sett synes jeg ikke foreldre har så høye forventninger til barna sine som du antyder i innlegget ditt. Det finnes et og annet innlegg her inne, men de tilhørerer absolutt sjeldenhetene. De aller fleste jeg kjenner er ganske runde i kantene både overfor ettåringene sine og overfor eldre barn. Så min erfaring er motsatt av din.

 

Hos oss er det helt uaktuelt å kjefte eller være "oppdragende" overfor ettåringen. Jeg sier nei hvis han kaster mat på gulvet, men gjør ikke noe mer nummer ut av det. Ellers er vi ikke strenge med spising hans. Han får holde på som han selv vil, spiser som regel det han får servert, noen ganger mye andre ganger lite. Vi bruker aldri mat som belønning, ikke heller dessert. Så dessert får han hver dag, og det er nesten alltid frukt eller bær.

 

Han får også holde på som han vil med lekene sine. Det eneste jeg sier nei til, er hvis han begynner å kaste lekene rundt.

 

De minste lærer jo mye mer gjennom å herme, enn de gjør gjennom å bli fortalt hva som er rett eller galt. Det tror jeg de fleste foreldre intuitivt forstår.

[Romeren]

Jeg vet ikke?

 

De fleste tror jeg ikke gjør det, men det er jo alltids noen "raringer" rundt omkring.

 

Og nei: Jeg tror absolutt ikke du skjemmer bort barnet ditt. Jeg synes folk generelt kanskje kan ha litt for stort fokus på det "å skjemme bort barn": Ikke skal de bæres - fordi da skjemmer du de ut, ikke skal du sitte inne på rommet ditt til de sovner om de viser at de har behov for det - for da lærer du dem at de kan kontrollere deg. Synes generelt (blant helsesøstre også!) at det er mye fokus på hvor "utspekulerte" barn egentlig kan være, både når det gjelder forhold som søvn og kos. Virker som om mange tenker at "om man gir dem pekefingeren, tar de hele hånda!". Helt tullete spør du meg. Helt fullstendig riv ruskende koko. I barnehagen hvor jeg har min gutt, for eksempel, har de den samme holdningen overfor barn som sutrer/gråter mye: De er slik fordi foreldrene har skjemt dem bort med å bære dem mye, etc. ????!!! Og dette sier ped.leder!

 

Litt langt innlegg, dette, men jeg hadde visst litt på hjertet. Og egentlig har du rett: Det er ikke bare noen få raringer der ute, men overraskende mange. Særlig innenfor den institusjonaliserte spedbarnsomsorgen, faktisk.