Fornuften sier to barn, men likevel...gå for tredje?

[Anonym bruker]

Hva er det som gjør at jeg vurder et barn til egentlig? Vi har det jo veldig fint med de to vi har. Arghh, men det er noe som gjør at jeg tenker frem og tilbake om vi skal ha en til.

 

Men ofte er jeg jo så sliten og lei av alt, mye føles som et ork. Da er det jo galskap å vurdere en til?

 

Noen som vil gi meg et spark bak, eller er dette helt vanlige tanker og vil det da gå greit med et barn til?

[Anonym bruker]

Hadde jeg ofte vært sliten og lei av alt ville jeg definitivt ikke vurdert et barn til.

[Anonym bruker]

Jeg er også sliten og ting føles som et ork innimellom. Småbarnsperioden er jo en påkjennelse for mange/de fleste. Jeg mener du bør tenke framover med tanke på ett barn til. Hvordan vil det være om 5 år, 10 år, 15 år. Ser det ut som det kan være fornuftig med et barn til i søskenflokken da? En annen ting er å vurdere økonomien nå og fram i tid. Det koster en del å ha barn.

 

 

Slik jeg ser er det slitsomt nå mens de er små og til de forlater redet. Det vil nok gå i bølger. Jeg tror det er verdt arbeidet på godt og vondt, og når barna er blitt voksne flotte mennesker kommer jeg ikke til å angre ett sekund, selv om det var slitsomt i perioder.

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg og har det på samme måten, HI.

[Anonym bruker]

Jeg tror mange vurderer 3 stk fordi det har blitt så vanlig i samfunnet. Nesten en ny norm. Men det går faktisk fint å ha bare to hvis en trives med det,og det er jo egentlig ikke lite! Jeg blir ihvertfall sliten av to:) Men drømmen om 3 vil nok dukke opp en gang i blant,de få gangene jeg føler meg uthvilt;)

[Anonym bruker]

Takk for fine svar, på alle måter. Innser at jeg kanskje egentlig vil ha det best med to barn. Men, vi er i en situasjon med at jeg kan være hjemme en stund, vi har god økonomi, men likevel...de skal føges opp hele veien, så jeg tror uansett det er nok å holde på med.

 

Som det er nevnt, så tror jeg vi påvirkes mye av andre rundt som får tre. Det er blitt en slags trend, hvor man viser hvor flinke man er, som klarer både jobb og mange barn. Men jeg bryr meg egentlig ikke om det, for meg er det mer det fantastiske med å få et herlig barn...men, det er nå en jobb med dem da.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, vurderer frem og tilbake nr 3 eller ikke.

Selv om jeg kan være kjempe sliten når de to jeg har er i seng, så har vi faktisk nesten bestemt at nr. 3 skal lages i løpet av neste halvår.

Jeg tenker at småbarnsperioden er hektisk og slitsom, ja...men det er en kort periode i forhold til resten. Ja, det er mye å følge opp med 3 barn i tenårene osv...men på en annen måte. De trenger ikke hjelp til alt mulig. De kan smøre seg en brødskive selv, de kan sykle over til venner på egenhånd, de er mer selvstendige rett og slett...så jeg tror den hektiske tiden vil utjevnes. Jeg kommer fra en søskenflokk på 4 så jeg synes nesten 2 søsken er lite.

 

Men ja, hektisk blir det med 3....men tenk når de blir store...for ikke å snakke om voksne. Så koselig det blir å ha 3 barn etterhvert.

 

Men jeg digger småbarnsperioden også jeg da...selv om det er slitsomt i perioder med trass, litt nattevåk osv. Men hva får vi i retur? Masse kos, glede, kjærlighet m.v..

 

Så ja, får vi det som det vil og planlegger - kommer nr 3 her engang på forsommeren 2012

[Anonym bruker]

Hei. Jeg tenker mye som deg. Jeg har to barn på 1 og 3, og skal vi gå for nr 3 må vi begynne om ikke alt for lenge da vi begynner å dra på årene. Lurer av og til om jeg er vel bevart, for visst kan det være et strev og galehus her til tider. Men det er jo også mye fantastisk med barn!

Merkelig nok tenker jeg bare på familieforøkelse når barna er rolige eller sover...

[Anonym bruker]

Vi var også der, vurderte + og -. Hadde to barn og alt funka veldig fint så trodde at en til skulle gå supert. Vil bare si at 2+1 ble ikke tre, det ble kaos for vår del. All harmonien ble borte og søskenkjærlighet ble erstattet med krangling, slitne foreldre og ikke nok tid hverken til barna eller til hverandre.

 

For å gjøre en lang historie kort, nå er minstemann 3 og vi har bestemt oss for så skilles etter 15 år sammen. Utrolig trist. Sier ikke at bare det å få 3 barn har fått oss dit, helt sikkert ikke, men med det stresset som kom i kjølevannet så har det vært en sterk bidragsytende faktor. Har dere råd til praktikant, har besteforeldre i nærheten etc kan det gå fint og sier ikke at alle ender opp der vi nå er, men vær obs... Det er veldig mye glorifisering der ute i forhold til det å få flere barn og ikke alt stemmer.

[Anonym bruker]

Det tror jeg er en naturlig tanke. Man har liksom ikke lyst på mer sjokolade når man allerede er kjempe kvalm....hehe...teit sammenligning, men jeg har lyst på 3 barn. Men når begge trasser...ja, da har jeg IKKE lyst på barn i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er biologisk jeg...sitter her med verdens vakreste baby på fem måneder og vi har aldri snakket om at nummer to skal komme snart, vi har derimot vært veldig bestemt hele veien på at nr en var litt dårlig planlagt og at nummer to derfor må vente et par år. Og likevel, gang på gang tar jeg meg i å ønske at jeg var gravid!