Hva synes du om meg etter å ha lest dette?

[Anonym bruker]

Jeg mener selv jeg ikke er helt frisk i hodet. Her er min historie.

 

Da jeg var liten var jeg overbevist om at jeg var adoptert, siden jeg ikke ligna på hverken mamma, pappa, eller søstrene mine. Trodde ikke de var glade i meg. Har aldri hatt et godt forhold til pappa, da han alltid var på jobb da vi var mindre. Mamma jobba som dagmamma hjemme, så det var alltid mange andre barn hjemme hos oss, trodde det var for at hun ikke var fornøyde med sine egne barn. Hun var ofte sur og kjefta på oss for ingenting, og husker en dag jeg sa jeg var syk og ikke ville på skolen, da ble hun så sur at hun sparka meg, med tresko på, i rompa. Fem minutter senere svimte jeg av, og falt med ansiktet på en høy dørstokk. Mamma tok meg på fanget, og gråt og sa unnskylg og at det aldri skulle skje igjen. Jeg var 7 år. jeg var livredd for å snakke med de om hvordan jeg følte og hva jeg tenkte, for hva om jeg får skikkelig juling da, eller hva om de ikke vil ha meg mer?

 

Jeg har aldri hatt mer enn noen få venner, har vært så sjernert at jeg knapt turte å snakke til andre enn de. Alt jeg sa måtte jeg tenke over, og om noen lo av meg i klassen, løp jeg alltid ned på toalettet og låste meg inne. Etterpå fikk jeg kjeft av læreren for å ha forlatt klasserommet.

 

I en alder av 13 sa jeg til meg selv at dette går ikke, da jeg oppdaga at jeg faktisk var begynt å trøstespise. Siden jeg var rundt 16, har jeg trodd at livet mitt har vært overvåket. Det var kamera bak speilene på badet, og alle vennene mine og foreldre og søsken var egentlig bare folk som var der for å overvåke meg, for å sikre at ikke gjorde ting som ikke var planlagt. Jeg visste at noen leste dagboka mi, skolebøkene mine, og overvåka mobilen min. Eneste plassen som var "trygg" var rommet mitt. Så ungdomstiden ble tilbragt der.

 

Etterhvert da jeg ble sammen med sambo (vi er enda sammen, og har vært sammin i snart 10 år) tenkte jeg hele tiden at han også var en "overvåker". Han, og alle andre, hadde kamera på seg, for å filme meg. Flytta inn i hans leilighet, der var det også kamera overalt. Nytt kamera da, i tv'en, så jeg skammet meg over å sitte å se på tv. Da jeg ble kjent med internett, skjønte jeg jo at det var på internett de viste alle filmene av meg. Men selvfølgelig fant jeg ikke den sia, for "de" hadde jo fikla med pc'en min så jeg ikke kom inn på den siden.

For noen år siden (er nå 25) klarte jeg å slutte med å tenke sånn, tenkte at om noen har så himla lyst til å se at jeg pirker meg i nesa foran speilet på badet, så la de se det da.

 

Jeg har også, så lenge jeg kan huske, slitt med "tellesyke". Jeg må telle alt, spesielt vinduer og dører. Folk på tv teller jeg, etter hvem som er høyest. Er det bare en person, teller jeg først hodet, hender og føtter. Alltid det øverste først! Samme med ansikt. Øyne, ører, nese, hake/munn. Kommer jeg inn i et ukjent rom, besøker noen for første gang, klarer jeg ikke slappe av eller føre en samtale før jeg har oversikt over vinduene. Teller, teller og teller, helt til jeg kan memorisere det i hodet, så jeg slipper å se på vinduene mens jeg teller. Er det sprosser på vinduene, må jeg først telle rutene nedover, så opp osv. og det MÅ ende med opp hvis jeg begynte med ned. Dette har ført til at jeg stort sett aldri frar på besøk til nye bekjente, inviterer heller hjem eller på kafè. Trygt hos venninnene mine, der jeg husker vinduene utenat. Da kan jeg telle uten å anstrenge meg.

Dette begynte da vi var små, og hadde tvstue i kjelleren, og måtte gå forbi to dører inn til rom hvor det bodde troll, når vi skulle opp trappa. Etter barnetv brukte vi å løpe om kapp opp trappa, og den som kom sist opp måtte ned igjen for å slå av tv'en. Eldste søstra mi holdt meg alltid igjen, så jeg måtte ned igjen. For å ikke fokusere på dørene der trollene bodde (noe søstra mi hadde fortalt) telte jeg trappetrinnene. Dette fungerte også hos tanta mi, hvor man måtte ned i den mørke kjelleren for å bruke toalettet. Det fortsatte, og jeg har teller ofte enda trappetrinn. Husker enda hvor mange trinn det er i trappene i hus jeg besøkte da jeg var mindre. Jeg er konstant sliten, og har veldig ofte vondt i hodet. Har funnet litt redning i strikking, da må jeg telle masker likevel.

 

Har alltid hatt lyst å snakke med noen om dette. Jeg skrev i et brev til bestevenninna mi engang, hun bare lo av meg, og sa "ja, skriv mer, dette var så morsomt å lese!" Så da tenkte jeg at om ikke hun vil høre, da er det nok ingen som bryr seg. Sambo vet, etter at han maste og maste om at jeg måtte fortelle hvorfor jeg var så nedbrutt hele tiden.

 

Nå som jeg har fått barn selv, er jeg livredd å gjøre som mamma gjorde mot meg. Være sur, og la mitt humør gå utover barna. Vet ikke helt om jeg stoler på meg selv. Er livredd for at barna mine ikke skal føle seg elsket, og at de kanskje sitter inne med så mange følelser som de ikke tør å snakke om.

 

Så, om du har orket å lese alt dette, synes du jeg er helt teit, eller mener du jeg virkelig bør gjøre noe med tankene mine? Dette er første gang jeg har skrevet noe sånt siden det brevet for så mange år siden, men vil likevel høre din ærlige mening.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det må være veldig slitsomt å ha det sånn og at du trenger utredning og hjelp. Ta kontakt med fastlegen din, print gjerne ut innlegget du har skrevet her. Be om henvisning til psykiatrisk poliklinikk.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Få deg en time hos legen så snart som mulig og få henvisning til psykolog, for dette er definitivt noe du trenger å få pratet med en profesjonell om.

[Anonym bruker]

Jeg syns det ser ut som du har noen reelle psykiske problemer, mye tvangstanker blant annet. Dette er ikke teit i det hele tatt, men noe du bør få hjelp til å takle og helst bli kvitt. Jeg er nokså sikker på at det er mulig, men det kan være en lang og tung vei å gå. Skjønner at du blir redd for å behandle barna dine feil, siden du har opplevd dette. Godt at du er så bevisst som du er, du kommer nok til å klare å vise dem kjærlighet og gi dem trygghet. Men likevel tror jeg du trenger hjelp med problemene dine. Prøv å ta dette opp med legen din som kan sende deg videre til noen du kan snakke med og få skikkelig hjelp av.

[Anonym bruker]

Jeg blir først trist, fordi det ikke er sånn mennesker skal ha det..

Men så blir jeg letter, fordi jeg ser at det finnes enda en her i verden som har det som meg...

 

Klem til deg. Har ikke annet å si... <3

[Anonym bruker]

enig med hun over meg. må være slitsomt å ha det sånn konstant. husk at det er ikke bare "galninger" som trenger å oppsøke hjelp! du er ikke en freak, husk det! du er et normalt menneske med et slitsomt problem. kan du få hjelp for det så hadde det jo gjort hverdagen din mye enklere=) stå på!

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du ikke vet at det faktisk finnes hjelp å få for å lette hverdagene dine.

 

Men du vet det egentlig ikke sant, du strever med ting du kan få hjelp til å mestre. Det er alltid en høy terskel å komme over når man skal be om hjelp første gangen, men skriv et brev, eller print ut det du har skrevet her og gi legen din. Han eller hun kan hjelpe deg videre.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

For det første er du ikke teit eller gal! Men du har problemer som hemmer deg i hverdagen og som ikke tillater deg å leve et normalt liv.

Det var sikkert tøft for deg å skrive dette innlegget, og du viser en god innsikt i problemene dine og hvorfor du har de.

 

Jeg leste denne arikkelen for et par dager siden. Kanksje det hjelper deg å se at dette er faktisk noe du kan bli frisk av. Og du er ikke alene.

 

http://www.fvn.no/tema/godhelg/article831943.ece

 

Tørr å søk hjelp, forhåpentligvis får du med behandlig et bedre liv og du viser ungene dine at du tar tak i problemene dine og gjør noe for å få det bedre. Jeg er sikker på at du er verdens beste mamma for ungene dine, men uansett vil jo din psyke påvirke de spesielt når de vokser til og forstår mer. Ta skrittet og søk hjelp, det blir nok en tøff vei, men jeg håper og tror både du og familien din vil komme styrket ut av det.

 

Ønsker deg masse lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

For det første så er du aldeles ikke teit.

nnlegget ditt vitner om utrolig selvinnsikt over egen situasjon og bare det i seg selv er et skritt på veien.

Men du må komme deg til lege og få hjelp.

Det er god hjelp å få. Det viktige er at du er ærlig mot legen din.

Og det er ikke noe galt med deg som menneske eller mor.

Du har jo tanker om at du vil at barna dine skal føle seg elsket og at du ikke vil bli som din mamma.

Håper du får den hjelpen du trenger og at livet blir lettere for deg.

Klem

[Anonym bruker]

Jeg tror på ingen måte at du er gal. Jeg tror middels gode/dårlige foreldre og det at du ble mer eller mindre oversett hjemme har ødelagt psyken din, og du våger ikke å bryte eget mønster.

Oppsøk hjelp slik at du kan gi barna dine et bedre liv enn hva du fikk. Forresten så virker det som om du har lært av egen barndom hvordan det _ikke_ skal være, og bare det er et godt grunnlag.

[Anonym bruker]

Jeg tror på ingen måte at du er gal. Jeg tror middels gode/dårlige foreldre og det at du ble mer eller mindre oversett hjemme har ødelagt psyken din, og du våger ikke å bryte eget mønster.

Oppsøk hjelp slik at du kan gi barna dine et bedre liv enn hva du fikk. Forresten så virker det som om du har lært av egen barndom hvordan det _ikke_ skal være, og bare det er et godt grunnlag.

[Anonym bruker]

Jeg synes du er kjempemodig som har skrevet dette innlegget, det viser en selvinnsikt, ærlighet og sårhet som du skal være stolt av:) Jeg ble veldig trist og rørt når jeg las og jeg tenker at slik skal du ikke trenge ha det.

Jeg føyer meg i rekken som anbefaler deg å snakke med fastlegen din som kan henvise deg til psykolog, det ER hjelp å få.

 

Jeg anbefaler deg og ta med deg dette som du har skrevet til legen din, for det er ikke alltid lett og si ordene høyt. For noen mnd siden tok jeg grep om min sosialangst som har bygd seg opp over tid for meg, til jeg ikke klarte gå på jobb eller butikken. For mannen min sin del (jeg tenkte jeg var en byrde) klarte jeg å "kvinne meg opp" og gå til legen for å få hjelp. Jeg var veldig redd for ikke å bli tatt alvorlig, så når jeg endelig satt i stolen på kontoret hans begynte jeg å strigrine og klarte ikke si stort. Legen var kjempefin, og henviste meg som en hastesak til psykolog, og der går jeg enda. Det har hjulpet noe men det tar tid, mye fordi jeg gråter så mye hos han. Hehe, jeg er en skikkelig tåreperse har det vist seg

 

Jeg sidestiller ikke våre historier, jeg fortalte deg dette bare for å vise at det finnes hjelp, og du vil bli tatt på alvor, og det er DEILIG å "overlate" seg til noen som kan mye om de tingene du sliter med. Med psykiske problemer henger det ofte mye skam med, skam over å ikke takle livet slik man tror det skal være, og en frykt for å bli avslørt. Da er det viktig å huske at denne skammen er det bare en selv som legger på en, ikke andre:)

 

Jeg krysser fingrene for deg, og håper du tør å søke hjelp. Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Jeg tenkte at det må være veldig slitsomt å måtte telle alt. Jeg liker veldig godt å ha kontroll på sake rå ting og føler at det er litt strevsomt, så å måtte telle alt virker veldig slitsomt.

 

Jeg har hørt tildigere at dem som teller ting er en form for perfeksjonister.

Min mor telte også en stund husker jeg men ikke på samme måten. Hun tenlte liksom ikke ting tror jeg, men bare talte mens hun tenkte osv, så det er ikke helt uvanlig. Det virker jo som en tvangslidelse, og en psykolog kan nok hjelpe deg en god del, så det ville jeg definitivt prøvd.

 

Ellers vil jeg bare si at jeg syns du er modig som har prøvd å fortelle besteveninna di om dette og at du har fortalt det til samboeren din, da har du iallefall begynt å være åpen om det. Ikke minst legegr du det ut her på denne siden, hvor de fleste mener at alle som ikke er A4 mennesker er helt på trynet

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg kjente meg veldig godt igjen i det du skrev.. Jeg lurte også på om jeg var adoptert da jeg var liten, selv om jeg lignet mine foreldre. Jeg ble også "slått" om jeg var vrang, og husker enda (er nå 30) at jeg en gang da jeg ikke hørte etter så slo mamma meg med flat hånd på kinnet, og det gjorde veldig vondt.

 

Jeg ble også mobbet på skolen, og har som deg, få venner. Forsov jeg meg en dag, turte jeg ikke gå på skolen for jeg var redd for hva de andre ville si, så holdt meg hjemme og latet som jeg var syk..

 

Og jeg kjente meg veldig godt igjen i det du skriver om telling.. Jeg er også en person som hele tiden må telle. Jeg er ikke så systematisk som du, men jeg må telle trappene jeg går i, selv om jeg har gått i de 100 ganger før.

 

Jeg sliter psykisk den dag i dag, og er ikke mange som vet det, for i min familie så er det litt fy fy.. Det er liksom ikke en sykdom..

 

 

Så ut fra min situasjon, er du ikke teit i det hele tatt.. Jeg har gått til psykriatisk sykepleier, og det hjelper litt synes jeg.. Jeg har da fått hjelp til tankene mine, og lært hvordan jeg skal tenke riktig!

 

Håper du får hjelp, og tør å ta steget..

 

Klem

[Anonym bruker]

Vil takke dere alle som har svart, for gode ord og råd. Jeg var på kontroll med dattera mi på mandag, og da fortalte jeg at jeg ikke hadde det bra. Hun reagerte på akkurat den måten jeg trengte, beste HS i hele verden. Hun sa at om ikke jeg har det bra, så har ikke jenta mi det bra heller. Men siden jenta var i så godt humør, mente HS at hun ikke har "tatt skade" av at jeg sliter. Da bestemte jeg meg for å gjøre noe før det går galt, og før hun blir skadelidende pga det.

 

Så i dag fikk jeg en hastetime hos legen min, og jeg ba henne lese dette innlegget, siden jeg enda ikke klarer å snakke høyt om det. Etterpå roste hun meg for å komme fram med problemene, og fikk meg til å kjenne at det faktisk ikke var så ille å avsløre det, som jeg i alle år hadde trodd.

 

Jeg sa at jeg var så redd nå, for jeg vet ikke hva som vil skje. Men hun forklarte prosedyren framover, og jeg fikk roa meg litt. Så om en mnd eller to kan jeg vente innkallelse til psykiatrisk poliklinikk. Kjenner at jeg er nervøs og litt småstressa når jeg tenker på det, men som legen sa, det kan jo ikke bli verre.

 

HI

[Anonym bruker]

Så flott! Nå har du vært modig og gjort helt rett! Du har vært kjempeflink:)

Lykke til med fremtiden:)

[Anonym bruker]

Jeg er så stolt av deg HI!