VANSKELIG VALG!!! trenger synspunkter!!

[Anonym bruker]

Hei! Jeg fant ut for et par dager siden at jeg er gravid. kjæresten min og jeg har vært sammen i et år nå, han er 27 og jeg er 22.

Altså, jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Om jeg vil ha barnet, eller om jeg skal ta abort.

 

Syns det er så uvirkelig, og jeg føler jeg ikke klarer å ta avgjørelsen. Skal til lege i morgen, så jeg vet ikke hvor langt jeg er på vei heller. Men er ikke lenge siden jeg tok en test som viste 'negativ' for noen uker tilbake. Hadde en følele av at noe var galt allikevell, så tok en test til, ca en uke etter, den viste at jeg var gravid.

 

Saken er at kjæresten min er så utrolig ute å kjøre når det gjelder det økonomiske, og vi har egentlig ikke noe ordentlig sted å bo enda heller. Jeg har ingen utdanning og heller ikke fast jobb, men jeg jobber litt her og der, og klarer meg jo fint på egen lønn i løpet av en måned allikevel. Jeg er utrolig redd for hva alle rundt meg vil si. jeg tørr seriøst ikke si noe, så eneste jeg har å snakke med en kjæresten. Han støtter meg uansett hva vi velger, men han også hadde ønska at ting var litt mer på plass før vi får barn sammen. MEN, jeg er så redd for å velge feil. Jeg blir glad når jeg ser meg i speilet og kan liksom nesten se at magen har vokst, det er jo sikkert innbildning.. eller vanlig fett , men aliekvell. Jeg blir lei meg og litt sint når kjæresten min minner meg på realitetene, og utfordringene vi står ovenfor. Vet serisøt ikke hva jeg skal gjøre!!! Trenger synspunkter og kommentarer, så kanskje en avgjørelse blir lettere å ta. jeg vil nødig ta et feil valg!

[Anonym bruker]

abort burde du kun ta om du er 100% sikker på at det er det du ønsker, og slik jeg leste oppfatter ejg at du ikke er sikker, men tvert imot gleder deg til å bli mamma.

 

Jeg blir alenemor og 3 uker uten veldig god råd, men det ordner seg for det gjør alt! Og jeg gleder meg STORT og har ikke angret et sekund på min avgjørelse om å beholde.. Lykke til kan vel ikke si stort mer.

[frøkenlinn]

Kjære deg.

Jeg skjønner at det ikke er lett med alle tankene og følelsene som regjerer i kroppen og hodet ditt nå. Det er også avgjørende hva du velger for fremtiden din. Alt endrer seg med et lite barn, men for min del må jeg si til DET POSI`TIVE

Jeg kan fortelle min erfaring.

Jeg er 28 år og har nå tre barn. Når jeg var 19 år ble jeg gravid første gang. Vi hadde vært kjærester i 2-3 måneder og det var absolut en "strek i regningen". Jeg var nok ganske naiv ja, som trodde at jeg ikke ble gravid så lett.... vi hadde på en måte et annet utgangspunkt enn dere. Vi holdt sammen pga graviditeten vi. (ser jeg i ettertid) Gurimalla så ulike vi var. MEN begge ville ha dette lille frøet i magen min. Jeg var akkurat ferdig med vidergående. Null fremtidsplaner og jobbet litt ekstravakter på et sykehjem. Han var i lære som snekker. Dagen etter jeg fikk positiv test dro han også i militæret. Herligheten for et utgangspunkt. men for min del var det ikke snakk om å ta vekk det lille livet. Jeg bestemte meg for å ta utfordringene etterhvert som de kommer og ikke tenke så mye på det der og da. fordi jeg tror det løser seg uansett, så lenge man har den positive holdningen. Det var ikke noe stress, det skulle gå bra. Vi kunne ikke tilby lille Daniel alt det nye av materielle goder, men alt var mer enn godt nok Han fikk pleeeeeeeenti av kjærlighet og var verdens deiligste lille bolle.

Meg og faren hans fant vel ut etterhvert hvor ulike vi var desverre og det gikk som det gikk, etter 2,5 år gikk vi fra hverandre. Da var meg og Daniel alene. Et brudd er alltid trist fordi man vil ha begge foreldrene der for barnet hele tiden, men sånn går det desverre noen ganger og vi klarte oss kjempe fint. Han var hos faren annenhver helg og jeg fikk nyte litt alenetid innimellom. Samt at jeg fikk min deilige skapning tilbake på søndagen Så møtte jeg min nåværende ektemann på en sydentur med en venninne. Guuuurimalla. Dån. Samtidig som jeg begynte på høyskolen og utdannet meg til førskolelærer. Han hadde ikke jobb, men vi klarte oss fint. Så ble han læregutt som snekker, vi fikk sebastian, giftet oss, jeg ble ferdig utdannet og så ble han brannmann og vi fikk lille Lycke! Det jeg vil frem til her, det er at alt trenger ikke å være på stell før man får barn. Det er så mange som tenker at man må ha god økonomi for å tilby barnet det som det trenger. Men det kan man få på sikt. det viktigste er at barnet har omsorgspersoner som elsker seg og tro meg: INGENTING er som å bli elsket av sitt lille nurk! Har en liten en som ligger her å spreller på 4 mnd nå.... Jeg vet ikke om noe av det jeg skriver er til noe hjelp for deg, men jeg har i allefall startet med i mange sine øyne et dårlig utgangspunkt for å få barn, men slik har jeg aldri sett på det.

 

[Anonym bruker]

På meg høres det ut som du innerst inne vil beholde, og da er antageligvis det riktig for deg. Husk du kan jo prøve å få jobba mest mulig før evt fødsel og opparbeide deg foreldrepenger:) Kjenner en del som har gjort det.

 

Ting har en tendens til å ordne seg når det kommer til økonomi og andre praktiske ting. Familie vil sikkert hjelpe tror du ikke det?? Prøver ikke å overtale deg hverken til det ene eller det andre, bare at det høres ut som om du egentlig vil beholde:)) Kjæresten din har da 9 mnd til å forberede seg mentalt og kanskje prøve å få til evt avtaler med kreditorer, eller skaffe seg jobb... Veit jo ikke hva de økonomiske problemene er;)

 

Jeg er ikke abortmotstander eller noe, jeg tok en selv for noen år tilbake. Men jeg var 100% inne for å gjøre det. Jeg var ikke litt usikker en gang og har derfor ikke angret i etterkant, når jeg nå sitter i 34 uker gravid.

Så dette mener jeg du må være veldig sikker på. Hadde en bekjent som tok en abort og var veldig usikker i forkant og hun hadde verre utgangspunkt enn deg... og vel hun sleit litt med det valget etterpå. Det trenger selvfølgelig ikke å gjelde deg;) Men bare et eksempel med at du må ta et overveid valg, og ikke føler at du må "tilgi" deg selv etterpå. For det er bare unødvendig.

 

Ønsker deg og kjæresten din lykke til uansett hva dere velger;))

[Anonym bruker]

Hei igjen!

 

Takk for inlegg og kommentarer.

 

Nå har jeg tenkt og tenkt, snakka mye med kjæresten min.. er jo ikke så mye hjelp i han, siden han ikke aner hva han vil. Han er akkurat som meg, at ene dagen vil han beholde, andre dagen vil han ikke. Vanskelig!!

Men nå heller det nok mot at jeg vil ta abort. Jeg blir så klart veldig lei meg når jeg tenker på det...og ting gjør det virkelig ikke bedre når jeg føler "alle" ruindt meg kun snakker om unger hele tiden =/

Men jeg vil så gjerne ha ferdig utdannigen min før noe annet skjer, det er noe jeg hadde gledet meg til, og jeg vil gi barnet mitt en stabilt økonomisk utgnagspunkt. Dessuten har jo jeg og kjæresten min kun vært sammen i littegrann over et år.

Er det helt feil av meg å vektlegge utdannig og økonomi så mye? Er det egoistisk? Det er så utrolig vanskelig :( Kunne ønske jeg aldri hadde havnet i denne her situasjonen.....

[SuperMoM <3]

Vi kan ikke komme og si hva du bør gjøre og hva som er rett for deg og din kjære.

Jeg vet at jeg var i samme situasjon som deg og tok valget med å beholde.

 

Jeg har 2barn fra før av,og ble sammen med en ny type 20.mars i fjor.

I oktober så ble vi gravide og tankene gikk mye på det med om jeg skulle starte på utdanningen og bli ferdig med den,eller om jeg skulle få en fast jobb.

Valget var veldig vanskelig og hver gang jeg tenkte på abort så ble jeg utrolig deppa! Jeg gråt hele tiden.

Vi prata hele tiden om at det var for tidlig.. Økonomien ikke var på topp. Vi måtte ha større bil og vi måtte flytte til et nytt sted da det ikke er plass til flere barn her.

 

Valget om abort ble bare vondere og vondere for meg.

Jeg fikk aldri noe klart svar fra min kjære om hva han ville. Han var utrolig usikker,og vi hella en del mot abort. Selv om det føltes vondt ut.

 

Tenkte gjennom hvilket valg jeg kunne leve med i fremtiden.

Kunne jeg leve med å vite at jeg kunne hatt flere barn her eller ville det tatt knekken på meg.

Å sitte og vite på termindatoen at nå skulle jeg egentlig ha fått små.

 

Nei,jeg kunne ikke leve med det valget.

Vi valgte å beholde,og vi visste også på dette tidspunktet at vi venta tvillinger.

 

I juni blir jeg 4-barns mamma og jeg gleder meg.

Jeg kjenner bevegelsene til de små hver eneste dag,og i dag da jeg var på ultralyd så låg ene å sutta på tommelen sin.

Jeg VET jeg hadde angra om jeg hadde tatt abort,så tenk nøye gjennom valget ditt.

 

Prat med lege eller noe sånt om det i tillegg.. Amatea eller noe sånt?

Utdannelsen kan du ta senere også. Eller starte med nettstudie mens den lille er baby og så starte på skole når den lille er 1år.

Det finnes mange muligheter,men valget er helt opp til deg/dere. Ta det valget du enklest ville kunne leve med.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, HI. Men jeg vil gjerne dele min historie med deg. Mannen min og jeg fikk vårt første barn sammen da begge var midt i utdannelsen. Det har gått kjempefint å studere med barn, selv om det gjerne blir litt hektisks i eksamenstiden. Økonomien kan vi heller ikke klage på.. Har alt vi trenger og mer til. I løpet av de årene vi har studert har vi klart å bygge oss opp en egenkapital på rundt 50 000. Jeg sier ikke at det er all verden, men da har vi i hvertfall nok penger til uforutsette utgifter (ingen av oss jobber ved siden av studiene)

 

Til sommeren er mannen min ferdig utdannet og vi kan spare enda mer enn det vi har mulighet til i dag. Husk at studenter med barn får foreldrestipend (mer en vanlig stipend) + bostøtte (opptil 4000 kr) + barnetrygd osv. Sjekk mulighetene dere har som studentforeldre før dere tar abort fordi "dere tror det blir vanskelig økonomisk" - for slik trenger det ikke å være (vi har barnet i barnehage, bil , leier hus for 8000 kr i mnd - så vi har "normale utgifter vil jeg tro).

 

Hva studerer du ? Selv studerer jeg samfunnsvitenskaplige fag - dvs. at jeg har veldig korte dager. Slutter aldri senere enn kl 12, og har kun skole mandag-onsdag. Sånn sett får jeg mye tid til å lese osv. før jeg henter mini i barnehagen. Utrolig praktisk og godt å få så mye til sammen med barnet.

 

Jeg ville bare forsøke å fortelle deg om hvordan min hverdag som studentmamma er.

 

 

Lykke til med valget !

[Anonym bruker]

2245 her igjen. Glemte å nevne noe i farta Leste at du var litt bekymret fordi du og barnefaren hadde vært sammen i så kort tid. Mannen min og jeg hadde bare vært sammen i 6 mnd da vi ble planlagt gravide. Noen ganger vet man bare hvem som er den rette. Dette er 4 år siden nå. Dersom dere har det veldig bra sammen nå så tror jeg ikke det nytter å tenke på "hva om det blir slutt om så og så mange år", for det kan jo skje hvem som helst.

[Anonym bruker]

Hei igjen!!

 

Å jeg blir så glad når folk tar seg tid og gidder å fortelle om sine egne opplevelser og erfaringer rundt det her. Det hjelper virkelig :)

 

Ble utrolig lettet da jeg leste inlegget om det å være studentmamma, at det kan gå det også! (Selv er jeg vernepleierstudent, 1/3).

Jeg har nok sett litt svart på ting, spesielt når det gjelder økonomien. Jeg vet jo at vi får støtte fra staten og helt sikkert fra familie for øvrig.

Jeg burde nok fokusere mer på om mitt ønske om barn er sterkt nok til at jeg må velge bort ungdomstid, utdannig og "frihet". Har gitt meg selv og kjæresten tenkefrist til over helgen, så får vi se hva det lander på!

Og igjen, tusen takk for alle inlegg

 

 

[Anonym bruker]

Bare hyggelig å dele vår historie:) Ja, det er nok heller friheten du må kjenne og føle på - for det er ikke å legge under en stol at et barn krever mye av DERE som foreldre. Heldigvis vokser de til etterhvert og blir mer selvstendig for hver uke. Selv har jeg og mannen en veldig fin ordning med å la hverandre få gjøre litt som vi vil - dvs. at vi får tid for oss selv når vi ønsker det. Avlaster hverandre. Det tror jeg er veldig viktig! Selv om vi er foreldre så er vi ikke bare foreldre

 

Lykke til med valget uansett hva det blir til - du må jo gjerne holde oss oppdatert om hva det blir til om du føler for det.

[Anonym bruker]

Husk at du får engangsstøtnad fra nav på ca 35 000 slik at du kan kjøpe babyutstyr som du trenger. For oss holdt den summen i massevis (kjøpte noe brukt, arvet noe og kjøpte noe nytt - har fortsatt ikke brukt opp alt og barnet er over 1 år).

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg, HI ?

[Anonym bruker]

Hallo!

 

Hadde time i går på sykehuset for å utføre abort. Måtte vente i tre timer fordi det var så lang kø. Det er jeg glad for, fordi på tiden fant vi rett og slett ut at abort er uakuelt. Legen jeg var hos sa i tilegg at siden jeg var så usikker, så var det stor sjans for å få senvirkninger. Så nå får denne lille tassen ligge der inne så lenge den føler for. :-)

Godt å endelig ha tatt et valg!!

[Anonym bruker]

Hmmm høres ikke ut som du innerst inne vil ta abort, da burde du ikke det heller. Det er min mening da. Er ikke abortmotstander eller noe, bare at du allerede tenker på hva det kan bli. Du må være 100% sikker, uten usikkerhet. Ellers er faren der for at du vil angre.

 

Det økonomiske går bra;) Slike ting ordner seg som regel;)

Lykke til og klem;)

[Anonym bruker]

Oi! Gratulerer, HI! :-) Dette kommer til å gå kjempebra! Lykke til!