Må bare få ut frustrasjonen...

[Anonym bruker]

...over at jeg er 0% attraktiv for det motsatte kjønn, og kommer antaglig aldri å finne meg kjæreste. Har blitt skilt fra barnefaren etter utroskap, og psykisk og fysisk vold. Etter det har jeg datet litt, og blitt dumpet av samtlige jeg har datet, det å være etter 2 ukers dating, etter at man nesten flytta sammen, eller etter flere måneders forhold. Hver gang skjer det samme, mannen liker meg godt til å begynne med, og plutselig mister totalt interessen og kutter meg helt ut uten forklaring på hva som gikk galt.

Den sjeldne gang jeg er ute på byen, blir jeg aldri sjekka opp. Samme skjedde med profilene på dating-steder, er bare friker som var ute etter mus som kontaktet meg. Må si at jeg har helt alminnelig utseende, høyere utdanning, fast jobb, slank kropp og alt på stell. Har jo 2 stk barn fra før, som jeg har 100% ansvar for.

Må bare få det ut, har blitt dumpet enda en gang uten forklaring, etter kjærlighetserklæringer fra mannen, masse diskusjoner om fremtidsplaner osv. Føler meg bare tom innvendig, og helt knust. Så jeg har begynt å tenke på forksjellige prosjekter/ting jeg kan gjøre for meg selv og barna, og bare bygge livet mitt for meg og dem. Jeg har ventet så lenge for at ting skulle ordne seg, livet mitt ville bli lykkelig og stabilt, men jeg orker ikke vente lenger. Tror ikke jeg vil slippe en mann inn på meg igjen noen gang, selv om jeg takler ensomhet svært dårlig, har stort sexbehov og behov for nærhet generelt.

Sorry for syteinnlegg...

[Anonym bruker]

Du passer for noen, det er helt sikkert! Den riktige mannen har bare ikke dukket opp enda!

 

Men du, ta deg en pause fra profiler og slik. Så koser du deg med deg selv og ungene en stund. Det er ofte når man ikke har ofret det en tanke eller innsats at mannen plutselig dukker opp!

Har du vært singel lenge?

 

Jeg hadde vært singel i 3 år da drømmenmannen min plutselig dukket opp )

 

Men det er først når man trives med seg selv man kan trives med andre.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt noen profiler på over 1 år nå, og "jakter" ikke på menn. Har vært singel i snart 3 år selv, bortsett fra dette rotet innimellom som jeg blir så frustrert over. Jeg trives dessverre ikke alene og ensom (har ingen venner her jeg bor, og ingen besøk, så jeg må besøke folk som bor langt av gårde for å få voksenkontakt). Har alltid vært sosial, og har hmm... ganske så stort sexbehov, så blir enormt frustrert når det går flere måneder mellom hver gang. Så jeg har gitt opp å overbevise meg selv hvor fantastisk det er å sitte hjemme hver kveld hele året, holde kjeft og ikke ha kroppskontakt med noen. Allt er forskjellige, og jeg er slik som ikke trives med det. Trives med livet mitt ellers, har oppnådd ganske mye, og har 2 herlige barn som gir meg mye glede

Takk for svar forresten

HI

[Anonym bruker]

Nei jeg ser den. Jeg savnet veldig voksenkontakt og nærhet jeg også. Hadde en elsker i 1 år, det var koselig =P Men jeg trodde egentlig at det ville utvikle seg til noe mer (han ga inntrykk av det), men det ble avsluttet da fordi jeg ikke orket med pga. følelser for han.

 

Får du fort følelser? Hadde et elskerforhold vært noe for deg?

 

Men uansett.. Det greiene er ikke lett.. Siden du har hatt opphold i et år, kanskje du kan prøve deg igjen?

 

Ang. venner, det kjenner jeg godt igjen. Det blir liksom bare tlf. og msn kontakt. Mistet en del venner når jeg ble alenemor...

[Anonym bruker]

Jeg flyttet til motsatt kant av landet i tillegg. Kjente ikke en kjeft da jeg bosatt meg her. Har venner i en annen kommune ca 3 timers kjøring unna, men blir lite turer dit fordi det er så langt.

Elskerforhold har jeg prøvd, og det blir bare tull. Ingen tilhenger av "mekanisk" kjærlighet hvis du skjønner hva jeg mener. Har behov for å prate/kose i sofaen med ham jeg har sex med, ikke at han kler på seg, drikker en kopp kaffe og går. Jeg klarer egentlig ikke så godt å skille mellom sex og følelser, sånn sett. Har også ungene 100%, så har egentlig ikke mulighet til å dra elskere hjem i hytt og pine.

HI

[Anonym bruker]

Nei det er det.. Han elskeren jeg hadde var som en partner da. Vi gjorde alt sammen, men det er kanskje sjeldent man finner en sånn elsker.. Jeg vet ikke..

Men jeg har også treft en del udugelige typer igjennom de 3 årene! Herlighet.. Ga opp en stund. Er selv alene 100 %, å det er ikke lett å treffe en mann da. Det er helt sikkert..

 

Å flytte igjen er vel kanskje ikke et alternativ?

 

Kanskje du kan annonsere etter venner i samme situasjon her inne? Ser at folk gjør det )

 

 

[Anonym bruker]

Bor på et sted jeg egentlig trives (nord), og skal ikke sørover igjen nei. har planer om å flytte til den kommunen der jeg har en del venner, men der er det ikke noe jobb å få foreløpig. Så jeg har satt det "prosjektet" på vent.

Takker forresten for koselige og saklige svar

HI

[Anonym bruker]

Ja men da har du noe å se frem mot da ) Det løsner sikkert litt når man kommer i nærheten av der vennene bor. Venner har jo mye å si.

 

Bare hyggelig det, koselig å skravle litt!

 

Lykke til, å ha en fin dag =D