Hjelp!! Jeg har en sint barnefar!!

[LineCathrin]

Hei.

vi har to barn, og han har ett fra før.. De vi har sammen er tvillinger. Jeg fant ut for en time siden at jeg er gravid, og samboeren ble kjempe sint:/ Noen som har opplevd dette før, er det bare pga sjokket eller vil han virkelig ikke ha noen fler? Jeg spurte han om han ikke var litt glad engang, og han sa han ikke var det, alt var bare dritt, og han syns det blir for mye, og for dyrt! Han tenkte faktisk på pengene!

Hjelp meg! Livredd for at han alltid kommer til å bære nag til meg hvis jeg ikke tar abort:(

[Englebarn<3 + ny spire :)]

Gi han litt tid, så roer han seg nok.

 

Han trenger sikkert litt tid til å tenke seg om, regne litt på det og så finne ut at det kommer nok til å ordne seg på et vis:)

 

Lykke til:)

[LineCathrin]

Ja jeg håper det..

Han er litt sær sånn, det er lissom ikke helt bra før det er sånn som han vil ha det, heldigvis har vi veldig lik smak og meninger, men når det kommer til abort, så er jeg imot, og han skjønner at jeg ikke vil, men sier at jeg bør tenke gjennom det.. Så da skal jeg gjøre det, men tviler på at det forandrer noe.. Det er andre som har klart 4 unger og jobb før, så hvorfor skal ikke vi klare det??

 

Nei, får håpe han roer seg:)

[Veslesmurf]

Hei,du! Jeg opplevde det samme som deg for et par uker siden. Jeg er nå i 12. uke og vi har tre barn fra før. Vi hadde ikke tenkt å få flere men en glemt minipille endret på det.... Min kjære ble også sint og ville overhodet være med på å få et barn tilI. For meg var tanken på å ta abort helt utenkelig så jeg bestilte en samtaletime for oss på gynekologen ved sykehuset. I mellomtiden snakket vi ikke så mye om det men jeg ga klart uttrykk om at jeg ønsket å beholde barnet. Så kom dagen da vi skulle til samtale. Den morgenen var han fortsatt fast bestemt på at han ikke ville ha flere barn. Argumentene hans gikk på at han ikke trodde vi ville ha kapasitet til et barn til nå, da minste jenta bare er 10mnd. Jeg vet egentlig ikke helt hva som skjedde, men et par timer før vi skulle avgårde til sykehuset kom han plutselig bort til meg og sa at vi ikke kunnne "ta bort" barnet. Jeg ble så glad! I stedet for samtale ble det bestilling av 1. svangerskapskontroll i stedet. Nå må det sies at uavhengig av om han hadde ombestemt seg, tror jeg det ville vært svært vanskelig for meg å gjennomføre en abort. Han hadde gått sål langt som til å si at han reiste fra meg hvis jeg beholdt barnet og det var veldig tøft åvite at jeg egentlig måtte foreta et valg mellom ham og babyen. Men alt ordna seg til slutt! Jeg tror nok at noen men rett og slett får sjokk når vi slipper nyheten om at vi venter barn hvis det ikke er planlagt. Gi ham litt tid og prøv åsnakk med ham om hva du føler. Lykke til!

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg opplevde nesten det samme, bortsett fra at han var med på at vi skulle ha en til under tvil (vi har to fra før), men når nr. 3 viste seg å være tvillinger... Han ble helt satt ut og nektet å bli med på at vi skulle få to barn til inn i familien. Det ble mange uker med lite prat og jeg gikk bare stille og deppa i dørene... Jeg måtte fortelle det selv til våre to barn da vi passerte 12 uker mens han bare satt å så på og var helt uinteressert. Jeg trodde det snudde da vi begynte å fortelle det til familie og venner som alle var superpositive til den doble nyheten. Han virket da litt stolt og jeg trodde han hadde begynt å glede seg.

 

Etter en fest hvor han drakk en del (jeg var 7 måneder på veg) skjønte jeg imidlertid at han fortsatt ikke var klar for å bli 4-.barns pappa. Han la ut under festen om hvor slitsomt det skulle bli, hvor dyrt, han var ferdig med småbarnsperioder + + + + +, og da jeg tok det opp med ham noen dager etterpå kom det for en dag. Han var ikke klar for oppgaven, og jeg spurte hva vi skulle gjøre med det. Han sa han ville finne ut av det selv, men da det 1 mnd før termin ikke var noen endring i hans holdning, sprakk det for meg.

 

Jeg truet med å forlate ham ettersom han ikke ved en eneste anledning hadde sagt noe positivt om graviditeten, de som skulle komme, tatt på meg/magen. DA snudde han sakte, men sikkert og begynte å ta del i forberedelsene og sa i hvertfall at det skulle bli spennende med 2 til... Så du kan trygt si at han trengte de 9 månedene til å forberede seg på, men når de først kom snudde han 100% og har vært en like god superpappa fpr dem som de to første!

 

Menn er praktiske og tenker nok ofte veldig rasjonelt ang plass, penger m.m. Lykke til videre i graviditeten!

[puza90]

Det skjedde vel ikke sånn for oss, men her så fikk pappan et kjempe sjokk når jeg fortalte han at jeg satt der med to positive tester..

 

Min kjære er ute og arbeider 14dager og hjemme 14dager, han hadde akkurat begynt på denne perioden, jeg hadde ingen tegn til noen graviditet i det hele tatt, men tok en test selvom etter som jeg tenkte tanken på en fest den helgen.

Den slo vel ikke ut sånn som jeg tenkte den koms til og gjøre da hehe..

 

Tok testene på morgenen, og fikk ikke pratet med han om dette før om kvelden etter skiftet hans, og han fikk kjempe sjokk.

For det første har vi to gutter i fra før av, dem er bare 21,5mnd. og 4,5mnd. nå, så det blir jo utrolig tett mellom dissa tre da

Og for det andre så tenkte egentlig min kjære at han skulle være ferdig med og fått to barn, hvert fall må mange mange år..

 

Han ble ikke sint eller noe sånt, bare så utrolig sjokket liksom.

Lot han tenke litt og når jeg sendte en meld til han dagen etter sa jeg at enten er han der 100% både for meg, barna og graviditeten, eller så fikk vi rett og slett ta hver vår vei, for jeg koms ikke til og ta bort.

 

Fikk et kjappt svar om at han koms til og være der 110% uten noen tvil, det var bare sjokket som satt han litt ut..

 

Og jada, han her tenkte også på penger, plass, bil osv.

MANNFOLK!!!! ;D

[Mamma.t.G&J,hvaharvi_nåivente?]

Disse mannfolka. Jeg fikk også en negativ tilbakemelding når jeg fortalte om nr 3 nå. Forrige er kun 6mnd, og første er 7år. Han ble ikke noe glad og furtet i det stille, men jeg merket det jo. Også merket jeg at han ble ekstra irritert når jeg begynte å bli kvalm og trengte hvile.

 

For meg sprakk det dagen etter. Og jeg ble så sint på ham for at han skulle bli sint på MEG for at vi begge hadde ubeskyttet sex og det ble flere barn ut av det. Da burde han jo vært langt mer nøye med prevansjon om han ikke var noe innstilt på muligheten for en til nå. Det er VI som skal ha et barn til, og det er VI som skapte det. Så da må det bli OSS han irriterer seg over. Ikke MEG. Og ellers så tar man jo "konsekvensen" av sine egne handlinger. Er da faen ikke slik at vi kvinner sitter og blir gravide selv og dermed er 100% og bebreide når barnet da er på vei.

 

Dette skjønte han godt, og beklaget så mye at jeg følte skyld i hans sinne. Han skjerpet seg på stedet. Ikke glem det damer, det må to til for å danse tango! Man er begge i situasjonen.

[Anonym bruker]

Jeg opplevde dette da vi ventet nummer 5. Ikke planlagt... Sambo ble helt satt ut. Ikke sint, men skikkelig lei seg. Tårene rant. Var sikker på at han kom til å reisse ifra meg. Vi diskuterte abort, men jeg forklarte at jeg ikke klarte å gjennomføre det.

Han tok den avgjørelsen tungt, men respekterte det. Var faktisk forberedt på å bli sittende alene med 5 barn en stund. Sakte, men sikkert snudde han. Tror hoved grunnen til at han reagerte som han gjorde var mangel på nattesøvn. Han var sliten. 3 unger på under 5 år krever jo sitt.

Da vi begynte å fortelle det til familie og venner fikk vi bare positive tilbakemeldinger:-)

I dag er han stolt pappa!! Vesla er snart 3 mnd. og verdens snilleste:-) Lykke til!!

[bokormamma]

Tror nok menn er litt annerledes skrudd sammen enn oss damer på dette punktet her. Selv har jeg en som vil ha flere enn jeg akter å være med på. Hadde det vært opp til ham hadde jeg vært gravid i ett sett:-S

Men veldig mange rundt meg opplever det dere skriver om her, og spesielt slår det meg at karene ser ut til å henge seg opp i det materielle?!? Det overrasker meg litt, ettersom det er lite man trenger når man først har et par fra før, tenker jeg. Vi venter nå vårt tredje, og jeg knapt kjøpt en ting! Jo, vi skaffet oss en søskenvogn på loppemarked for en slikk og ingenting. Ellers har vi jo alt ganger to, føles det som.

Jeg tror kanskje menn er litt opphengt i den der "forsørge familien min"-rollen og lettere blir offer for statusjaget enn oss kvinner. Også er det noe med det at vi opplever at dette skjer med kroppen vår fra dag en, og derfor ikke like lett kan vurdere abort bare av praktiske hensyn. For mannfolk blir det kanskje litt annerledes?