Er dette omsorgssvikt?

[Anonym bruker]

Da jeg var liten, sånn rundt 9-10 år, så ble det en del styr hjemme pga skilsmisse. Jeg så pappa kaste en lysestake på mamma, og at han tømte kaffe på henne. En gang hadde mamma kastet han ut, og da kom han full på døren og ropte på meg som satte inne på rommet mitt. Han ropte at jeg skulle komme å åpne til han, men mamma nektet meg å åpne.

 

Jeg nektet å vise noen følelser om skilsmissen til andre, men jeg tror kanskje dette kan ha noe med psykiske problemer jeg har hatt, og har i dag. Har liksom tenkt at "dette ar det ikke noe ille å opplevel". Men kan det være at dette har blitt traumer?

[Anonym bruker]

Opprivende opplevelser har vi med oss hele livet. Men vi kan velge i hvor stor grad vi vil dyrke det og kjæle for det.

 

Mine foreldre var også i lang og bitter strid i forb. med skilsmisse. Mye stygt ble sagt og gjort, men det meste har jeg glemt, og det jeg ikke har glemt, har jeg bestemt meg for ikke å bruke tid på. Livet er her og nå.

[Anonym bruker]

Greit nok, det kan nok ha vært traumatisk, men omsorgssvikt?? I så fall hadde sikkert 1/8 av norges befolkning vært utsatt for det samme. Og det er veeeldig mange.

[Anonym bruker]

Det kan godt hende at disse opplevelsene ikke har skylden for det jeg sliter med i dag. "Ryktene" sier at jeg ble utsatt for seksuelt misbruk i 4-5 års alderen (ikke av mine foreldre). Men dette husker jeg ikke.

 

Jeg prøver bare å finne litt svar på hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt.

[Anonym bruker]

Hi! Det er nettopp dette vi i bv prøver å formidle til foreldre: å være utsatt for eller vitne til vold og høylydte konflikter kan skade barn og gi de store traumer. Noen barn tåler mengder av dette, noen tåler veldig lite. Det er derfor norsk lov nulltoleranse for vold mot barn. Episodene var etter min mening preget sv omsorgssvikt, men dersom dette kun var enkelthendelser, så var du ikke utsatt for omsorgssvikt som barn. Dersom konflikten mellom dine foreldre var stor gjennom hele din barndom og du viste tegn på vanntrivsel pga det, så ville dette på vårt bvkontor vært svak grad av omsorgssvikt og vi ville ønsket at familien mottok hjelpetiltak. Sikkert mange som steiler over dette, men min erfaring i kombinasjon med faglitteratur er at samlivsbrudd med store konflikter er skadelig for de fleste barn.

[Anonym bruker]

Dette blir nok ikke betegna som omsorgssvikt, men det er jo traumatisk å oppleve dette som barn.

 

Men måtte bare svare deg for jeg kjenner meg igjen i hvordan du tenker. Jeg er selv psykisk syk og har slitt lenge. Og jeg har brukt en del tid på å finne ut om dette skyldes ting i min barndom. Har jo opplevd en del dårlige ting, men ikke noe så ille at jeg kan relatere meg til mange andre psykisk syke jeg kjenner. Trodde en periode jeg hadde fortrengt seksuelt misbruk, men sluttet å tenke over det.

 

Har ofte tenkt hvordan jeg kan være så syk uten å ha opplevd noe veldig traumatisk, for det finnes jo andre som har opplevd årevis med mishandling og voldtekter o.l. som ikke sliter like mye som meg. Har ofte kjent meg veldig svak psykisk pga dette.

 

Er i en prosess nå hvor jeg innser at for min del så er jeg bare en av dem som har blitt psykisk syk uten at noe spesielt har bidratt til det. Finnes jo folk som får lungekreft uten å ha røyka, så at man kan slite psykisk uten å ha opplevd noe veldig traumatisk skulle i teorien gå an. Og sykdommen kan jo påvirke en like ille selv om man ikke har en trist bakhistorie. Var vanskelig for meg å forstå det, føler ikke det er akseptabelt å være sånn.

 

Så forstår at du tenker at dette kanskje har bidratt til noe. Kan jo hende dette og skillsmissen har starta ting, og så har det bare balla seg på uten noen spesiell grunn.

 

[Anonym bruker]

Noen gang må man bare innse at "problemet" er i nuet og den man ER og ikke prøve og finne noe eller noen og skylde på i fortiden.

 

Kan selv få "angst" før vi skal i selskap eller sosiale sammenhenger..Blir kvalm, føler som om jeg har feber, svimmel, kjennes ut som om influensa og omgangssyka er på vei samtidig enkelt sagt....

 

Etter noen år har jeg innsett at det kun er "inni mitt hode" og at jeg fysisk er i fin form, og bare kommer meg i vei. Det går bra som regel og kvalmen og "feberen" slipper taket etter hvert. ANdre gang har jeg kastet inn håndkleet

 

Skjønner mitt problem er mye mindre enn hva andre kan slite med, men jeg tror at om jeg skal begynne og grave i fortiden for å finne ÅRSAK til at jeg noen gang reagerer slik, så kan jeg risikere og bli enda verre...Tror jeg. SÅ jeg tar heller tak i problemet når det dukker opp og jobber med det her og nå eller der og da, istedet for å analysere ihjel livet mitt..Og jeg tror at det finnes mange psykologer og psykiatere der ute som finner seg og sin jobb for viktig og "lest seg blind" på at alle mennesker har et problem i fortiden de må bli kvitt.....

 

Jeg ble bl.a ikke helt frisk fra min spiseforstyrrelse før jeg slapp unna psykolog og fikk jobbe med meg selv og det faktum at jeg ble syk fordi jeg ville bli tynnere..Ikke fordi jeg var blitt mishandlet,mobbet eller opplevd noe annet traumatsik som jente..For det hadde jeg ikke....Det var MEG og mitt forvrengte syn på at tynn = lykkelig som var problemet, ikke "noe" eller "Noen" i fortiden min..Så lenge jeg måtte "lete etter" årsak til sykdommen i fortiden, så greide jeg ikke gjøre noe for å komme ut..For jeg følte sykdommen var ikke min feil, og sieden årsaken HELLER ikke var kjent var det null, nada niks jeg kunne gjøre for å komme meg ut av sykdomshelvete.....

 

SElvsagt er ikke dette løsnignen for alle, men blir litt skremt når folk begynner og "diagnosere" seg selv med traumer, m ishandling og div annet fordi de sliter i hverdagen.......Man lager et større problem ut av noe man kunne jobbet seg ut av med å fokusere på PROBLEMET istedet for å lete etter noe og skylde på.

[Anonym bruker]

Tror det blir helt feil å bruke "skylde på" her. Er vel helt naturlig at man vurderer og leter etter ulike årsaker når man sliter med noe. Så finner man kanskje ut at sykdommen ikke har noen årsak. Ofte er jo behandlinga det å bearbeide det som har skjedd i fortida, så greit å kunne bekrefte at visse ting har eller ikke har skjedd.

 

Man kan selvsagt få større problemer ved å fokusere for mye å finne en årsak til problemene enn å finne en løsning, men virker som HI i dette eksempelet ikke er der og hun er i alle fall ikke ute etter å finne noen å skylde på.

[Anonym bruker]

Dette handler ikke om å finne noen å "skylde" på. For mange hjelper det å se tilbake for å kunne se framover.

 

Jeg var utagerende som tenåring, og flyttet hjemmefra tidlig.

Nå har jeg et godt forhold til foreldrene mine, har bra utdannelse, fantastisk mann og en god jobb. For et par år siden begynte jeg å slite med kraftige magesmerter. Legen mente at det var psykisk, at det var et tegn på en slags depresjon. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor, for jeg har jo aldri opplevd noe "fælt"

 

Jeg gikk med på å prøve psykolog, selv om jeg var helt sikker på at det ikke ville hjelpe. Mens jeg var der, kom alt tilbake. Mine foreldre var gode foreldre, men de kranglet, ropte og skrek til hverandre hver eneste dag. Noen ganger ble det fysisk. Det skjedde flere ganger at vi dro hjem fra ferie, fordi de var sinte på hverandre. Min bror pleide å gråte og være redd for at de skulle skille seg, for det truet de hverandre ofte med. Jeg gråt aldri, og trøstet broren min så godt jeg kunne.

 

Psykologen ba meg snakke med foreldrene mine om det, og det gjorde jeg. Jeg kjente at jeg ble veldig sint mens vi snakket, akkurat de samme følelsene jeg hadde da jeg var ungdom. Det viste seg at dette var noe foreldrene mine tenkte ofte på og hadde dårlig samvittighet for. De ba om unskyldning osv. Jeg har ikke trengt psykolog siden da, jeg tror det hjalp at de "godkjente" måten jeg opplevde barndommen. At de ikke sa at jeg overdrev, eller at situasjoner jeg husket aldri hadde skjedd.

 

Nå er mitt tilfelle en bagatell i forhold til deg HI, og løsningen er selvfølgelig ikke så lett for alle andre. Jeg mener bare at alle opplever konflikter, skilsmisser osv forskjellig og får ulike reaksjoner på dem seinere. Det finnes ikke noen fasit på hva som er ille å oppleve, og ikke.