Ammeproblemer; prematurbaby (uke 35), silikon og arrvev etter piercing

[Anonym bruker]

Jeg deler min bunnløse fortvilelse her og håper å høre fra andre med samme problem.

 

Jeg har silikon og har hatt piercing i brystvortene der det har dannet seg arrvev. Jeg var veldig spent på hvordan det ville bli å amme, men var optimistisk da jeg leste inne på forum at det var mange med silikon som klarte det helt fint og mange med piercing som ikke hadde noe problemer med dette.

 

Så fikk jeg en dårlig start på denne ammingen da jeg plutselig fødte mot slutten av uke 35. En prematurbaby som var sugesvak og slapp og som måtte ha tilleggsnæring med en gang. Hun kunne ikke vente til melken tok seg opp. Vi ble på sykehuset i 2 uker før vi fikk reise hjem. Jeg la babyen til brystet og lot henne prøve seg der, så matet barnepleierne henne med kopp og jeg pumpet meg til den store gullmedalje omtrent hver 2. time. Slik fortsatte vi hjemme. Jeg la henne til brystet og lot henne die der, så flaskematet jeg henne med utpumpet mm og av og til supplerte jeg med mme når jeg ikke hadde klart å pumpe nok og så satt jeg etterpå og pumpet meg, både dag og natt... Slik gikk dagene og jeg gjorde ikke annet enn å styre med denne matingen. Hadde jo et mål om å klare å fullamme etterhvert.. men slik gikk det ikke.

 

Vi gjorde et forsøk over 3 dager når hun var mellom 6-8 uker fra fødsel, å bare legge til brystet uten å gi tillegg på flaske, men hun klarte ikke få i seg nok og gikk ned i vekt, så vi måtte fortsette å gi pupp/flaske.

 

Etterhvert som hun ble sterkere klarte hun å suge bedre. Spesielt på morgenen. Da hadde jeg attpåtil ekstra fulle bryster (var oppe en gang midt på natta og matet stort sett, sånn rundt 3 mnd), og merket at de ble betydelig mindre sprengt etter at hun hadde diet. Før hun var 3 måneder hadde hun også noe diffus kolikk (kaller det diffus, fordi hun var mye urolig og skrek uten at jeg skjønte at det var magesmerter, noe helsesøster mente det var). Og hun hadde et stort sugebehov og roet seg fint ved brystet. Hun lå ofte og koste seg der, ineffektiv diing. For meg var dette kjempekos og jeg lot henne puppe så ofte hun ville. Men de gangene hun nok var ordentlig sulten begynte hun å kave ved brystet og ble sint og jeg måtte bare gi henne flaske.

 

Etter hvert lærte hun at det kom noe mer etter pupp og begynte å slippe puppen og snu seg etter flasken. Puppekos ble et stadig mindre behov for henne også.

 

Da hun var rundt 5 måneder hadde hun helt puppenekt og jeg gav bare flaske og håndmelket (fant ut at dette var lettere og mindre tidkrevende) helt til melken forsvant da hun var rundt 6 måneder.

 

Gjennom denne perioden har jeg slitt mye med nedstemthet, negative følelser, sinne, sorg og misunnelse.... Klandrer meg selv for at det kan være silikon (med noe nedsatt følelse rundt areola som kan ha hemmet utdrivningsrefleksen (?)) eller arrvev etter piercing (som kan ha ødelagt noen melkekanaler) som har gjort ting vanskeligere for meg.. Men jeg vet jo at jeg har hatt melk, får ut melk og at babyen kan få ut melk ved å die. Ifølge helsesøster er det mange som sliter med ammingen pga prematuritet hos spedbarn og hun mener detter er hovedårsaken samt den lærdommen de får ved at flaske er letteste løsning og dermed å foretrekke..

 

Jeg klamrer meg hele tiden til dette og har hatt/har et stort behov for å unnskylde meg for hvorfor jeg gir flaske. Jeg skammer meg når jeg tar fram MME og flaske når jeg er ute blant folk (gjemmer meg oftest på ammerom for mating pga skammen) og kjenner en stikkende misunnelse/sinne når jeg ser andre lykkelige ammende mødre med sine glade og fornøyde barn). Jeg blir paranoid og tenker at de ser ned på meg som ikke "gidder" amme barnet mitt.... De skulle bare visst hvor mye jeg har strevd og ønsket dette og hvor nedfor jeg er pga det. Jeg ser jo aldri (nesten aldri) andre flaskemødre og føler meg såååå sinnsykt mislykket. Føler også jeg har sviktet barnet mitt og føler meg snytt for den nærheten jeg kunne hatt ved amming. Når besteforeldre har villet mate har jeg motvillig "gitt fra meg" barnet mitt og flasken med en stikkende følelse at det tas fra meg noe... Har ikke vært flink til å sette grenser her. Og ser det nå, at om disse problemene dukker opp igjen er det jeg som trenger denne matstunden med barnet mitt....

 

Jeg har hatt et par samtaler med jordmor, for et par måneder siden. Men tror jeg må ta opp igjen kontakten. Trenger å snakke med noen, for dette går så inn på meg. Klarer nok ikke ha det noe godt med meg selv før "ammeperioden" er over og jeg kan føle meg like bra som alle andre mødre.

 

Håper noen der ute kan dele sine erfaringer med meg. Det hjelper å høre andre i samme situasjon.

Takk <3

 

 

 

 

 

[mamma til lillingen]

Hei! Selv om jeg ikke har hatt problemer av samme grunnene som deg, har jeg slitt og hatt akkurat de samme følelsene som du beskriver. Man føler seg virkelig helt elendig når man ikke får til. Jeg har skrevet flere tråder her inne om problemene vi har hatt.

 

Orker ikke skrive det på nytt, og klarer heller ikke lese igjennom det uten å begynne å gråte, så her er linker til det jeg har skrevet.

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/142689010

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/142727522

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du svarte på innlegget mitt. . Og det er så godt å lese at andre sliter med det samme! Forstå meg rett! Du skjønner sikkert hva jeg mener.. En fattig trøst :/

 

Jeg vil bare si at du er SÅ flink!! Du har skikkelig stå-på-vilje, og det er ingen tvil om at du vil det beste for barnet ditt og deg selv! Man vil så gjerne lykkes i denne ammingen. For det første er det et sinnsykt ammepress og for det andre så er det noe helt spesielt å kunne få oppleve den nærheten til barnet sitt som man får ved amming.

 

Jeg har hatt mine stunder i dyp sorg, grått som om det skulle stått om liv, følt kjærlighetssorg til mitt eget barn (vært redd hun ikke skal knytte seg til meg og bli glad i meg), skam, misunnelse, avsky til ammemødre... Og innvendig sinne når besteforeldre har fått flaskemate jenta mi.... Selv om jeg unødig skammer meg slik at jeg som oftest gjemmer meg når jeg mater henne ute, forsøker jeg hele tiden å senke skuldrene og tenke positivt; Jenta mi er fornøyd med flaska, det er den hun foretrekker og er like glad i mamma`n sin for det. Jeg har gjort ALT jeg kan for å få til ammingen. Om ikke det har fungert så har hun fått mm helt til hun var 6 mnd (i mindre og mindre mengder, men det er BRA). Og nå når jeg ikke stresser med pumping så kan jeg slappe helt av og bare konsentrere meg om HENNE!

 

Du har jo fått alle mulige råd her inne ser jeg... Og du har jo prøvd alt også.. Det skal ikke være lett! Jeg husker jeg sugde til meg ALT av råd og prøvde.... Noe du også gjør kan jeg tenke meg...Hadde jeg spolt tida tilbake ville jeg nok ikke gjort ting annerledes. Jeg sto på og gjorde ALT både for min egen del og barnet mitt sin del. Selv om det tok på psykisk og fysisk, så sitter jeg her i dag med den viten at jeg virkelig prøvde! Og jeg er fornøyd med det! Selv om jeg har mange tunge dager...Men hjelpebryst ville jeg nok prøvd mer. Kjøpte meg et som jeg prøvde en gang. Syntes det var såå knotete og tungvint.. Men tror på at det kan øke barnets interesse for bryst igjen når melken kommer derfra.. Mitt eneste tips.. Hvis du ønsker å prøve mer... Ellers; gjør ting som du gjør, som du ønsker, så lenge du orker og det fungerer

 

Folk sa til meg at man skal ikke amme for enhver pris! Det er lett å si...

Men likevel er det ikke gøy å være "den eneste" som flaskemater barnet sitt (det føles ofte slik). De få gangene jeg ser en mamma mater sin baby med flaske blir jeg nesten litt paff at det ikke bare er meg. Og jeg ser på henne og smiler og tenker at det nok ligger en del skjult fortvilelse der og. . .

 

Lykke til!

 

STOR KLEM TIL DEG FRA MEG

 

 

[mamma til lillingen]

Takk for gode ord Ja, er helt enig i det at man tror man er den eneste flaskemamma'en. Har merka at folk, spesielt eldre kvinner, stirrer veldig når jeg gir flaske i offentlighet. Jeg har så lyst å fortelle at jeg gir mat på flaske for at jeg må! Er sikker på at de fleste tror at når man ikke ammer, så er det for sin egen del, at man ikke gidder. Tenker at grunnen til at man ikke vet at det er flere som ikke har fått til ammingen, er at de tenker på samme måte som oss, og skammer seg, tør/vil ikke gi flaske offentlig. Det er jo for at Norge i dag sier at du SKAL amme barnet ditt. Så de som ikke kan blir sett ned på. Det provoserer meg, derfor driter jeg egentlig i hva andre mener, for de vet absolutt ikke hvor vanskelig det er å måtte ty til flaska, og hvor vanskelig det har vært å prøvd, prøvd og atter prøvd å få til å amme.

 

Jeg gikk i 9 måneder å gleda meg til å amme, det var dèt jeg så fram til, det var dèt som for meg var å være mamma, en god mamma. Så fikk meg et skikkelig slag i trynet, og i hjertet, da jeg plutselig ikke fikk til det mest naturlige i verden! Det er jo det vi er laga for, kroppen vår er utstyrt med to matstasjoner, som gir kjærlighet, og skaper nærhet mellom meg og babyen. Men mine virka ikke!

 

I tillegg dette med at svigermor kom å innvaderte huset da vi kom fra føden, det er jeg sur på meg selv for nå, at jeg ikke jagde henne på dør. Stess er fiende nr 1 når man prøver å etablere ammingen. Huff, kjenner jeg blir irritert, men er ikke mye jeg kan gjøre med det nå.

 

Ja, som du sier, har jeg også hørt "man skal ikke amme hvor enhver pris" - men det å pumpe meg mange, mange ganger om dagen og flere ganger om natta nå, er en pris jeg er villig til å betale, for er det en bitteliten sjanse for at jeg skal klare å amme igjen, så vil jeg gjøre alt for å prøve.

 

Sender en god klem tilbake, det er godt vi er flere og kan stille opp for hverandre.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner det såå godt ("pris du er villig til å betale")!!! Ønsker deg lykke lykke til videre!!!! Vil gjerne høre hvordan det går!

Stor klem M&M