Mistet i natt...

[Ebon]

Verste jeg har opplevd noen gang...langt nede nå. Har vært på UL og fått det bekreftet, er helt oppløst i tårer. Dette skulle jo ikke skje!

 

Ønsker dere alle andre her lykke til, og håper virkelig dere slipper dette!!!

[Mammamedmot]

Mine tanker er med dere. Slikt er smertefult:(

[jobber med saken har klart det]

Desverre er det slike ting som skjer:( Har vært gjennom det samme. Forferdelig trist..

[Tre små troll :)]

Uff, så forferdelig, June. Jeg vet dessverre så altfor godt hvor vondt det er. Jeg hadde tidligere født to friske barn og hatt to komplikasjonsfrie svangerskap foran meg, og ble helt sjokkert da jeg mistet babyen i uke 10. Man tenker jo alltid at det ikke kommer til å skje med en selv.

 

Jeg blir skikkelig forbannet når folk sier til meg at det er naturens måte å ordne opp, eller at fosteret sikkert ikke var levedyktig... Det hjelper jo ikke på sorgen. Men det eneste jeg kan si er at det faktisk blir lettere med tiden. Og det hjelper kanskje å fokusere på fremtiden, og på håpet om en ny liten spire i magen. Hvis du orker er det jo bare å hive seg på hesten igjen og prøve på nytt.

 

Jeg skulle egentlig vært over 6 mnd på vei nå, med termin i slutten av april, om bare 2,5 mnd! Det er litt vondt å tenke på det, spesielt etter at jeg fikk vite at en god venninne i USA har termin samme uke som jeg skulle hatt... Men nå har jeg endelig testet positiv etter 5 forsøk, og har en ny liten spire med termin i begynnelsen av oktober. Skulle jo på en måte heller ønske å føde i april ift oktober, men det er en bagatell, og jeg prøver å finne fordeler ved det også. Som at jeg nå får 5 mnd ekstra med mine to små før det kommer en liten baby i hus.

 

Jeg føler veldig med deg, og kunne ønske ingen måtte oppleve noe sånt. Ta den tiden du trenger og prøv å tenk fremover istedenfor hva som skulle ha vært.

 

Lykke til!

[*Miss Flua*]

Jeg vet så godt hva du går gjennom nå. Jeg fikk bekreftet MA på onsdag forrige uke. Skulle være en fin dag hvor vi skulle få se en liten minibebis på ul. Den gang ei.

 

For min del fikk jeg noen dager med sykemelding. De to første dagene var jeg bare inne, trengte tida for meg sjøl. Dagene etterpå har jeg brukt med venner (selv om ingen av de vet noe), og mye tid med min kjære. Det har hjulpet å ha fri fra jobb og bare tenke på mine behov. Idag skal jeg på jobb igjen, har egentlig ikke lyst men tror jeg bare må hoppe i det. Måtte dratt på jobb imorra uansett...

 

Ta den tida du trenger for å komme deg etter dette, er innmari tungt å gå gjennom og en sitter igjen med en stor sorg. Lykke til videre, og håper spira sitter godt for oss begge neste gang.

 

stor klem

[Tre små troll :)]

Jeg fikk halvannen uke sykemelding på sykehuset (ble innlagt pga veldig kraftig blødning), men gyn sa jeg bare skulle ringe fastlegen og be om lenger hvs sjeg trengte det. Så fikk legen til å skrive ut en uke til, men på slutten av den uken ringte jeg og fikk en uke forlengelse. Så til sammen ble det 3,5 uke. Men jeg var på jobb et par dager den siste uka.

 

Jeg var nødt til å fortelle at jeg var gravid til noen ledere på jobben allerede i uke 8, og da jeg to uker senere mistet syntes jeg det var helt forferdelig å skulle komme tilbake å måtte dele denne forferdelige opplevelsen med dem. Så det var jo litt derfor jeg trengte tid før jeg gikk tilbake på jobb. Men er veldig glad for at jeg fikk litt tid til å være litt for meg selv og ta det mer ro i en periode.

 

Folk er jo så forskjellige, men jeg ville anbefale å gi seg selv tid til å sørge. Det er ingen skam i å si at man tar det tungt!

[Ebon]

Tusen takk alle sammen, alt dere skriver hjelper masse! Som en av dere nevner klarer ikke jeg heller å finne trøst i at det ikke var levedyktig. Det eneste som hjelper litt er å forstå hvor vanlig det faktisk er å miste i første trimester. Og håpet om jeg blir fort gravid på nytt...

[Benkit]

Så trist:( Må være en kjempepåkjenning! Ønsker deg lykke til med ny prøving og håper sorgen blir lettere med tiden!

 

 

klem