Noen her som er/ har vært virkelig utbrent?

[Anonym bruker]

Altså ikke typen jeg gikk på en smell forrige uke, men totalt psykisk og fysisk nedbrutt over lang tid.

 

Jeg har og føler meg alene, kjenner ingen som har vært i dette helvete. Det hele begynte med en kraftig stressreaksjon etter for stor arbeidsbelastning over flere år, deretter fikk jeg mye angst og gikk inn i en tung depresjon. Det er nå over et år siden det hele startet og jeg sliter fremdeles.

 

Når det gjelder det psykiske så har jeg det bedre, er mye mindre deprimert. Men kroppen vil ikke helt henge med. Må hele tiden porsjonere ut krefter .Har begynt å jobbe igjen tre dager i uken, det går som regel greit men er så sliten når jeg kommer hjem at da klarer jeg kun det nødvendigste med hjem og barn.

Dagene dreier seg om å komme gjennom det jeg absolutt må gjøre, mens det som er hyggelig til vanlig orker jeg ikke. Om jeg gjør ting jeg egentlig liker som å besøke ei venninne, ta med ungene på aktiviteter osv så er jeg helt skutt etterpå.

 

I dag måtte jeg være hjemme fra jobb. Føles ut som kroppen veier et tonn, tung i hodet og følte meg fyllesyk da jeg våknet. Jeg henger med en periode men så sier kroppen stopp. Da blir jeg deprimert igjen fordi jeg føler livet mitt er så begrenset.

 

Godt å få det ut, er så lei og oppgitt i dag. Noen av dere som har vært i eller kjenner noen som har vært i lignende situasjon? Tar gjerne imot gode råd.

[Anonym bruker]

Ja, har det mye på samme måte som deg. Er sm, har vært det siden i sommer. Ingen ting er gøy lenger. Unger er bare mas, orker ikke ta imot besøk og diske opp, orker ikke gå på besøk heller. Eller noen kan jeg treffe, men ikke venninner som alltid tilsynelatende aldri har problemer og alt er fryd og gammen, de som har fullt i energi osv.

 

Og jeg har alltid elsket å finne på ting sammen ungene mine. Nå er det bare et ork. Noen dager er bedre enn andre, men stort sett gjør jeg så og si ingen ting bortsett fra det aller mest nødvendige, likevel er jeg utslitt.

 

Har legen din tatt blodprøver av deg? Noen ganger kan det være lav blodprosent eller lite jernlager som spiller inn.

 

 

[Anonym bruker]

Hei:)

 

Jeg har vært og er i samme situasjon som deg. Det har pågått over flere år. Jeg har bare hanglet og gått, vært litt ekstra trøtt, men ikke noe mer.

Var i et dårlig forhold med samboeren min med mye truing, slossing og ustabilitet. Jeg holdt sammen pga barnet vårt. Vurderte selvmord flere ganger. Til slutt klarte jeg å spare opp penger til å gå fra han.

Tiden etterpå var fryktelig tung. Xen bruket barnet mot meg, og jeg hadde konstant dårlig samvittighet. Viste at barnet var mye alene når barnet var hos faren. Prøvde å ta det opp med faren, men han ser på seg som en perfekt person.

Jeg fikk meg en jobb. Det var med psykisk utviklingshemmede. Det var mye vold på jobben, så jeg ble fort sykemeldt. Våknet om nettene og kaldsvettet.

Fikk ny jobb og her jobbet jeg meg i hel. Til slutt sa bare kroppen stopp. Jeg gikk fra å være relativt godt trent til å så vidt klare å gå opp trappene. Nesten fra dag til dag. Alt var en påkjenning. Måtte hvile etter å hengt opp klær.

 

Fastlegen gav meg antidepresiva, det hjalp ikke så mye. Gikk på dette litt over ett år..

 

Nå er det 3 år siden dette skjedde. Blir fortsatt utrolig lett sliten, er nok fortsatt deprimert og..

 

Huff.. her ble det mye klaging..

 

Men du er i alle fall ikke alene...

[Anonym bruker]

sm? Ja har tatt alle slags blodprøver, ultralyd av hele kroppen osv. alt ser fint ut.

 

Er du i jobb eller sykmeldt? Jeg har jevnlige samtaler med en psykolog, men føler ikke det er til særlig hjelp nå. Nettopp fordi jeg har det bedre psykisk men kroppen er utslitt.

 

De dagene jeg har litt mer overskudd blir jeg litt optimistisk igjen men etter en stund blir jeg tvinget tilbake til stolen, det gjør meg så fortvilet.

[Anonym bruker]

Godt å vite en ikke er alene hvertfall. Er ofte redd det er noe alvorlig galt med kroppen min.

 

Har selv hatt mange påkjenninger siste årene, fødsler, dødsfall i familien, flytting og skilsmisse.

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg og følte at det var noe alvorlig galt med kroppen, men legen sjekket det meste. På papiret er jeg frisk som en fisk..

 

Slike påkjenninger slår en ut..

 

Prøv å ta en ting om gangen. Gjør ting du har lyst til.

 

Hvordan er det med tankene dine? Negative tanker sliter mer enn en tror

[Anonym bruker]

11.17 her.

 

Sm er forkortelse for sykemeldt:) Har ikke snakket med noen profesjonelle enda. Vet ikke hva jeg skulle sagt. Har noen gode venninner som jeg kan si alt til og som jeg føler forstår meg litt. Hovedårsaken til min depresjon/utbrendthet er i ikke egentlig jobben. Er sliten av å ha en mann som sliter med psyken. Har vurdert mange ganger å gå fra hverandre, men føler at jeg svikter han da. Samtidig er det mulig jeg på en måte svikter barna ved å fortsette forholdet. Han er ganske så ustabil i humøret. Nå har han akkurat begynt å gå til psykolog, så må nesten gi det en sjanse. Vi har flere barn sammen.

 

Men det å gå sykemeldt har fått meg til å tenke mye negativt om jobben også. Vil ikke tilbake dit. Har funnet ut at jeg vil ikke jobbe der mer. Trives forsåvidt med selve jobben, men føler ikke at organisasjonen setter noe særlig pris på /tar vare på sine ansatte. De tenker bare penger, og spare, spare, spare. Føler ikke jeg får brukt kompetansen min heller. Men kan jo være at jeg tenker sånn bare fordi jeg er deprimert, men tror ikke det heller.

[Anonym bruker]

vært gjennom dette ja. Endte opp med å gå til psykolog i gang i uken. samtidg som jeg brukte antidepresiva i en periode. Var hardt i begynnelsen, men så gikk det seg til. Psykologen kartla meg først og så begynte vi å "bygge" meg opp fra bunnen av. En utrolig herlig og motiverende psykolog. Hadde aldri klart å krype ut av mørke uten han. Tingen med meg var at jeg bare følte en hel masse(angst, tristhet,ensomhet, panikk osv) men forstod ikke hvorfor. Kunne lissom ikke kontrollere uroen i meg. å forsto ikke hvorfor jeg reagerte og følte som jeg gjorde. Selv om jeg viste at livet i over et par år hadde vært brutalt. Han klarte og forklare meg teorien bak og hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. å hva jeg måtte gjøre for å komme ut av dette. sette grenser, hvordan ting ville føles og hva jeg ville oppnå med handling. Han var utrolig motiverende og gå meg mot til å ta kampen. Viste mye omsorg og forståelse. Gikk på antidepressiva for å få en "pause" altså føle meg litt likegyldig, ikke trist/deprimert og bivirkning ikke super glad heller. men å ta disse medisinen sammen med å jobbe med å sette grenser og bygge med opp. Var veldig på dette at medisinene vil ikke hjelpe alene, en må jobbe for å bli bedre. Er nå over et år siden jeg avsluttet behandling og vet hvordan jeg skal holde meg frisk. Men vil absolutt anbefale for folk som sliter og oppsøke hjelp. Når en er så langt nede er det kun en vei å gå, å det er opp!

[Anonym bruker]

Ja har mange negative tanker som kverner rundt, de sliter nok mer enn jeg forstår selv.

 

Føler meg så svak fysisk, går å kverner mye på om jeg kan ha ME og er livredd for det. Er hele tiden på vakt og superoppmerksom på alt jeg kjenner i kroppen. Bare jeg skal på butikken blir jeg stresset. Ikke fordi jeg har angst for å gå på butikken, men fordi jeg har angst for å bli utmattet. Slik er det uansett hva jeg skal for tiden, gruer meg til å gjøre noe fordi jeg blir sliten uansett hva jeg gjør.

 

Jeg sammenligner meg også mye med andre, hva de klarer og jeg ikke klarer. Hva jeg klarte før og ikke klarer nå osv.

 

Har alltid vært veldig perfeksjonistisk, hatt mange baller i luften og holdt meg selv gående uansett hva. Men nå er det umulig, kroppen klarer ikke mer rent fysisk. Er alene med barna også så liten tid til å hente seg inn igjen.

 

Hi

[Anonym bruker]

Hadde det akuratt som deg da jeg gikk gjennom mitt... men har en søster som har ME, å det er anerledes.

 

Vil absolutt anbefale deg å ta en tur til lege og så psykolog. Er utrolig tungt, men når en får kastet seg ut i dette så vil det absolutt hjelpe. Grusomt å ha det slik. Men det blir ikke bedre av seg selv desverre.. ønsker deg lykke til HI, vet at det er en tøff kamp du har.

[Anonym bruker]

Åh takk for at du sa det, nå begynte jeg å gråte. Er så redd for dette med ME og tror jeg tenker så mye på det at jeg blir helt utmattet av bare det, fordi jeg kjenner ikke kroppen min igjen. På hvilken måte er det anneredes?

 

Har vært hos lege og tatt mange prøver, som var fine. Han anbefalte meg antidep.men jeg takket nei, kanskje det er verdt et forsøk selv om jeg føler det er mer kroppslig enn psykisk akkurat nå.

Går til psykolog annenhver uke, han er til god hjelp selv om det også er veldig slitsomt å snakke om dette.