fortelle det på jobb?

[LilleweeMe+oktoberbarnet]

noen som har gjort det nå?

[Anonym bruker]

jeg har gjort det. 5 uker på vei.

 

Men skal på tur til belgia m jobben snart, så måtte nesten si det.

Samt at jeg vet de setter pris på å vite. Går det skeis, så går det skeis, og da må alle få vite om det.. men sånn er det. Bedre at de vet, for da får jeg forståelse for ting

[Gjest isimagen]

Nei, absolutt ikke. Jeg er 6+2 og har ikke engang fortalt med til min egen mamma - kun sambo.

 

Jeg ønsker ikke å snakke med alle kjente og kolleger dersom jeg mister igjen. Det holder i massevis med å takle mine egne reaksjoner rundt en abort, langt mindre alle andres reaksjoner.

 

Sjefen min vet at vi prøver å bli gravide ettersom jeg snakket med henne etter at jeg "brøt sammen" på jobb sist jeg mistet (det begynte på jobben). Men jeg kommer ikke til å fortelle noe før jeg er 12 uker på vei.

[LilleweeMe+oktoberbarnet]

hm akkurat. et poeng. mista jeg og sist og da fikk de vite det og følte d ble litt ubehagelig at de visste.

Jeg aner ikke hva som er rett jeg. Sjefen vet, og mener jeg må si det til de andre på jobb. Legen har nemlig gitt meg råd om å ikke løfte, ihvertfall minst mulig fremover.

arg... synes d er litt tidlig og fortelle det til mine kollegaer, tenker om d blir en MA igjen, hvordan takle d. Mulig det er likegodt de vet? eller ikke vet... hehhe litt forvirret!

Men må vel ta rådet om å ikke løfte for mye og gjøre det jeg kan for at dette skal gå bra denne gangen

[Tre små troll :)]

Jeg synes ikke du skal si noe til kollegaer fordi sjefen din synes du skal det. Det er helt personlig, og noe du skal fortelle selv når du selv ønsker det. Spesielt siden du har mistet tidligere.

 

Sist ble jeg nødt til å fortelle det til noen av lederne på jobben i uke 8, og 2 uker senere mistet jeg. Jeg synes noe av det verste med å miste var å skulle fortelle det på jobben - det hadde vel ikke de noe med. Og det som var enda verre var at de som visste om det bare lata som ingenting. Jeg satt i møter med 3 ledere, hvorav ALLE visste at jeg hadde hatt en spontanabort et par uker før, men ingen av dem kondolerte eller ga meg en klapp på skulderen. Det føltes helt grusomt, spesielt siden jeg ikke var kommet over det selv.

 

Nå skal det sies at jeg jobber i et veldig mannsdominert yrke med høy "karrierefaktor" og liten tid og aksept for mye verdier. Så mulig jeg hadde fått mer forståelse i et mer "mykt" yrke.

 

Det er ikke noe problem å argumentere for at du ikke skal løfte så mye uten å røpe at du er gravid. Du kan f.eks. si at du har fått noe ryggproblemer, problemer med bekkenet... det finnes mange unnskyldning. Og du kan be sjefen din om å støtte deg i det.

 

Gjør for all del som legen sier - ikke ta noen sjanser!

[LilleweeMe+oktoberbarnet]

eg har noe å komme med her :eks fra jobben : slitt meg ut med å overse plager, så møtte veggen" og ble sykmeldt. Da jeg prøvde å starte opp igjen og ville snakke om tilrettelegging:

HARDU EN 100% STILLING OG IKKE KAN JOBBE DEN, HAR DU INGENTING I STILLINGEN Å GJØRE. DA ER DU IKKE I STAND TIL Å HA DEN OG BØR SI DEN FRA DEG.

dette har skjedd på jobb for en mnd siden. så forståelse for å ikke kunne løfte og slikt vitner vel godt for seg!

 

off.. at folk later som ingenting er grusom! opplevde at noen unngikk meg etter MA. ble sint såret lei og skuffet. det er bedre å si, vet ikke hva jeg skal si jeg. men å snu ryggen! er ganske åpen av meg og det er viktig å snakke om ting. få det ut og gå "videre.

 

Har nå besluttet å kontakte legen for å sykmelde meg en periode så jeg får roet meg ned og ta vare på helsen.

[Gjest isimagen]

Det du skriver her strider i mot norsk lov. Du bør kontakte en advokat og ta et møte med arbeidsgiver hvor dere forklarer at du føler deg diskriminert og utfryst ettersom de ikke er villig til å gi deg den tilretteleggingen du har KRAV PÅ. Dette er et glassklart brudd på loven og de stiller meget svakt i en arbeidsrettssak - så er de smarte legger de seg flate i det du viser frem advokatkortet. Men prøv å få arbeidsgivers avslag på ditt ønske om tilrettelegging skriftlig, så stiller du enda sterkere.

 

Viktig å se saken fra begge sider her. Det kan være ganske vanskelig å vite hva man skal si til en kvinne som har hatt en spontan abort også. Min kollega mistet for et år siden, og jeg sa selvfølgelig at det var veldig leit å høre og viste min omtanke. Men det er umulig å vite om kvinnen ønsker at dette skal forbigås i all stillhet, eller om hun forventer at kollegene kondolerer, prater og spør om det som har skjedd osv. For en mann må dette være enda vanskeligere. Han aner ikke nødvendigvis hva hun går igjennom, og vet ikke hva som forventes av seg som kollega eller arbeidsgiver i en slik situasjon.

 

Selv ville jeg synes det hadde vært veldig rart om noen sa kondolerer til meg når jeg mistet i uke 6. Jeg følte ikke at jeg mistet et barn. Jeg sørget ikke noe særlig, men var lei meg i ett par dager over at noe vi trodde var i gang stoppet så brått opp.

[LilleweeMe+oktoberbarnet]

ja jeg er enig i det du skriver. alle har sine måter å reagere på

er vel ikke verre enn å spørre hvordan det går en gang. trenger ikke alltid si så mye heller men det merkes jo fort om en spør hovrdan det går. spurte noen meg fikk de svar. glemte ikke det vonde som skjedde men livet går videre og måtte glede meg over det jeg hadde og vips kom lykken igjen

 

Slik jeg tenker over situasjonen i etterkant er det nok likegodt at minst mulig vet når du går igjennom en Ma/Sa, men det er mine tanker om dette. Det er vanskelig for andre å sette seg inn i slikt når man ikke har opplevd d selv!

 

Ja som jeg skrev over er det trivlig med flotte holdninger på jobb. Sto gråtende over oppvasken etter lunsjen, og jeg liker ikke å gråte foran andre. Ble rett og slett i sjokk av slike meninger.

[Anonym bruker]

Jeg har sagt det til mine nærmeste kollegaer og sjef. Like greit at di vet, jeg er 6 uker på vei og bekkenet trøbler, så da kan de at di tunge løftene osv. Er VELDIG redd for å miste da dette er min siste sjangse, så krysser fingrene for at dette går bra :-)))