Det mangler noe...

[Anonym bruker]

Da jeg var 16 år, ble jeg gravid og både jeg og barnefaren gledet oss voldsomt.

En kveld da han var i bryllup, kom moren hans inn til meg (jeg sov på hans rom hjemme hos henne) , tydelig beruset og ga klar beskjed om at jeg skulle ta abort! Om jeg ikke gjorde det, skulle hun sørge for at jeg aldri fikk se verken barnefar eller noen i hans familie igjen.

Jeg kom aldri til å bli hennes svigerdatter (han hadde et barn fra før, og barnemoren her var fortsatt hennes svigerdatter i hennes øyne)

 

Denne natten kom ikke barnefaren hjem, og dagen etter fikk jeg en sms der det stod "har truffet en annen, har tenkt og er ikke klar for å bli far igjen" Ikke tok han tlf og ikke åpnet de da jeg prøvde å få kontakt hjemme hos dem.

 

16 år og alene med et barn i magen, fikk jeg panikk, bestilte time og tok aborten... alene, barnefaren fikk vite det et par mnd etterpå...

 

Selv om jeg i dag er sjeleglad for at jeg ikke har barn med denne idioten, som forøvrig nå har to barn med to forskjellige og skal gifte seg og få barn med en tredje, så er det like sårt å tenke på...9 år senere..

Jeg skulle hatt en liten på snart 9 år, og må innrømme jeg ofte har tenkt på hvordan det hadde vært..

 

Ekstra vondt er det siden jeg to år etter denne hendelsen fikk PCOS og i dag sliter voldsomt med å bli gravid.. tenker noen ganger på om det var "min sjangse" den gang, og at jeg ikke kommer til å få en baby noen gang...

 

Ble langt dette, men sååå godt å få ut disse tankene som man sitter inne med ...

[gulda]

Så trist historie! Skjønner det må være tøft å tenke på. Det er lett å si, men den gang handlet du ut i fra situasjonen du var i da, du var ung og presset. Har ikke vært gjennom en planlagt abort, men har inntrykk av at du absolutt ikke er alene om å tenke på det som skjedde, hvor stor den lille skulle vært osv. Abort fremstilles ofte som et lett alternativ, men ut i fra det jeg har erfart, så er flere ikke forberedt på hvor mye de kan slite med det i ettertid. Kanksje du kan finne noen å få pratet skikkelig ut om dette med?

 

Ingenting kunne du vite om PCOS, heller. Håper virkelig du får oppleve å få babyen din!!! Stor klem

[~ * lille Robin i magen * ~]

Gripende historie! Håper virkelig det går bra for deg til slutt- finns så masse muligheter idag. Ingenting er umulig;)

Ikke gi opp! :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for det:)

Er veldig godt bare å få skrevet det ned, jeg har gjort det med flere episoder i det siste, og kjenner det er veldig godt..

Har tenkt på å snakke me noen, kanskje jeg gjør det, men det som faktisk er det vondeste nå, er det at jeg ikke klarer å bli gravid igjen..

 

Men jeg gir jo selvfølgelig ikke opp, og det er flere metoder jeg enda ikke har prøvd, så krysser fingrene fortsatt )

 

Prøver å tenke at om jeg hadde fått dette barnet, hadde det fått en far som er veldig ustabil og sannsynligheten for at han hadde vært i livet dens, er liten.. og det er jo ikke bra for barnet det heller..

Samboeren min nå er "mann" og vil stille opp uansett hva.. det vet jeg.. så et barn vil han, vil få det myyyye bedre